Blir jeg gal?

[Gjest]

Jeg føler jeg går ved siden av meg selv. Min mann jobber turnus, i dag er han borte til i morgen.Jeg liker ikke å være alene... Får masse rare tanker, panikk, er helt fjern... Har lyst at barna mine skal sove, men de sovner mellom 20-23... En på 5mndr og en på 3 1/2.

Jeg går til behandling for bulimi gjennom 17 år, startet beh i okt. Det er ganske tøft å lette på lokket og virvle opp alt jeg har fortrengt m mat osv. Hvem er jeg? Hvem blir jeg? jeg er redd!

 

Klarer ikke helt å ta meg sammen, blir svimmel og vil ikke være alene... Klikker det for meg? Blir jeg lagt inn? mister jeg alt det kjære jeg har?

De siste ukene har vært tidvis preget av stadig tunge tanker som kommer tilbake. Jeg er blid og glad sammen med andre. men spiser og spyr mye når jeg er alene.. Får angstanfall og lurer på hva som skjer? Kan jeg bli meg selv igjen?

[Gjest]

Offameg!

 

Så fint at du har begynt på behandling av bulimien din. Det er jo kjempefint!

 

Hva med å invitere en venninne eller en i familien din hjem når mannen din jobber? Så slipper du å sitte alene å tenke på alt som blir "virvlet opp" om dagen.

 

Hva med rutiner? Lag et skjema med klokkeslett for alt du skal gjøre i løpet av dagen. Frokost, stell og mating av barn, lunsj, innkjøp, husarbeide osv... Lettere å komme seg gjennom dagen da kanskje.

 

Spørsmålet "Hvem er jeg?" kan sette ut de fleste som spør seg det, bare så du vet det. Jeg spurte meg selv for en stund siden, og brukte vel et halvt år på å finne svaret, som ble "Jeg vet ikke!"

 

Vet ikke om dette hjelper deg noe i det hele tatt, men skriv gjerne tilbake :-)

[Vestlandske meierier A/S]

uffda... stakkar deg!! Har du sagt til mannen din hvordan du har det?? Det er viktig å fortelle noen om det tror jeg!! Synes synd i deg jeg... Sender deg en stor klem!!

[Anonym bruker]

hmmm...Du har det likt meg du:-)

Bulimi er noe herk!!!:-)

Jeg går til terapi men vet ikke om det hjelper på bulimien, hatt det i 8 år jeg, veteran:-)

Håper virkelig du klarer og komme deg til hektene igjen!

Varm klem til deg:-):-)

[Gjest]

Tusen takk for svar! ...Jeg hadde nettopp en lang prat med storesøster, hun er så god. SÅ jeg har det litt lettere nå...

 

Jeg får anfall av panikk, hvor jeg går helt v siden av meg selv ja, og bare gleder meg til dagen er over. Kanskje rutiner på papir var en lur ting? Jeg har rutiner på smågutta altså, den eldste legger seg greit kl20 og den yngste sovner 19 men våkner igjen for så å være våken i 2 timer og koser seg bare i senga med pludder og vås. Han har vært slik alltid, og det er egentlig ikke noe mas for han sovner fint av seg selv selvom han tar sein kveld... Og er ikke bråkete liksom. Men, av og til håper jeg klokka skal gå fortere frem til 20. De kveldene jeg er alene. Jeg klarer ikke alltid kose meg med barna...

 

Føler meg stort sett glad sammen med andre, men alene er det ofte tungt. Har ikke følt på det, har spist det bort. Men nå jobber tankene på selvom jeg spiser, så det hjelper liksom ikke så mye. Jeg trodde jeg likte å være alene, men ser nå etter at jeg ble 2-barnsmor at jeg er redd for ansvaret for de små når jeg føler meg rar. Redd det skal klikke for meg innimellom, og at tankene beveger seg på steder jeg ikke har hatt tilgang til før. Det er kjempeskummelt å være der!!!

Samtidig som jeg er rar og uvant usikker på hvem jeg selv er (godt å høre at jeg ikke er alene om å bli frustrert av tanken) så føler jeg meg frisk og sterk. Svinger veldig, og det er det som sliter meg ut nå...

Har hatt veldig dårlig matperiode nå rundt og etter jul, er sinnsykt sliten... Og for første gang har jeg følt på at jeg ikke gleder meg til eller over noe, fordi jeg hele tiden kjemper for å holde meg oppe, og synes dette livet er ganske slitsomt...

 

Takk for klemmer og gode ord fra noen som skjønner. Alltid ok å ikke føle seg helt alene! Jeg kan ringe, har masse gode venner og familie som bryr seg. MEn jeg er livredd for å bruke de opp, og plutselig bare bli den "syke" meg...

 

[Gjest]

Så flott at du har en storesøster du kan snakke med! Man kan jo strekke strikken lenger med søsken enn med venner stort sett.

 

Antagelig er du inne i en tung periode som kommer til å gå over. Om en stund vil du sikkert se lysere på livet igjen. Apropo lysere, hva med å ta en soltime i ny og ne? Det har gjort godt for kropp og sinn når jeg har vært litt nedfor i alle fall :-)