April: Det slo meg nå plutselig..hva om...

[Susan*lillegutt og mini*]

Hva om jeg ikke blir like glad i den lille i magen som jeg er i lillegutt?

 

Da lillegutt kom til verden,sa jeg til sambo at han kunne bare dra,altså pakke sakern sine å dra,for jeg var såååååå hodestupsforelska og det værste av alt var at jeg faktis der og da,noen timer etter fødseln,mente det,men er jo selvfølgelig glad han ikke hørt på meg,og var nok bare hormonene som snakket ja,og ikke minst ammetåke =)

 

Men hva om jeg ikke blir like glad i denne lille,som jeg er i lillegutt..

 

Føler meg forferdelig når jeg skriver dette,men føler at jeg ikke kan bli like glad i noen andre en lillegutt...er jeg bare teit eller er det vanlig å ha slike tanker når man venter nr 2..eller?

 

Føler meg jo ikke gravid akkurat,så har ikke "knyttet" noen bånd til den lille i magen,og har liksom ikke tid heller,når jeg er ferdig på skolen,er det liksom Simen og lekser og av og til sambo som står på dagsorden,så er det kveld og natt..får ikke tid til å kose meg med magen...

 

Huff..litt deppa her nå ja,for håper jo selvfølgelig at jeg blir like glad i dem begge,men hva om...

 

Noen som har noen oppmuntrende ord til meg,eller er jeg bare teit og rar som tenker slik?

 

Mange klemmer fra meg.

[Gjest]

Det du skriver, er som jeg skulle skrevet det selv. Hadde helt like tanker når jeg gikk gravid med lillegutt. Han var ikke planlagt heller så var derfor også ekstra redd for at jeg ikke kom til å bli like glad i han som jeg er i storesøster.

 

Tror det er helt normalt med slike følelser. De følelsene man opplever ved å bli mor, overgår, i allefall for min del, alle andre følelser i hele verden. Og det er klart man er redd for at man bare opplever en slik kjærlighet bare en gang i livet. Hvordan kan hjertet romme så mye kjærlighet at det er nok til alle barna ens?

 

Brukte mye lenger tid på å knytte meg til storesøster og virkelig føle at jeg elsket henne. Lillebror derimot elsket jeg ved første øyekast. Helt utrolig å føle noe så sterkt med en gang. Til tross for tankene om at jeg kanskje ikke kom til å bli like glad i han så ble jeg det )

 

Så ta det bare med ro Susan*venter nr 2* du kommer garantert!! til å elske begge barna dine like høyt

 

Oppmuntrende klemmer fra

[Monica *rosa og blå*]

Nå har jeg bare ett barn jeg da, men den tanken har streifet meg flere ganger, jeg fikk jo ikke den overveldende følelsen som alle prater om, men den kom jo til slutt!

 

Men når jeg ser på mamma og min svigermor som har fire barn hver, og ser deres kjærlighet til sine barn, så ser jeg at alle er like høyt elsket!! Så det er jo ikke sikkert det kommer med en gang barnet er ute, men det kommer nok uansett..

 

Vil bare gi deg en god klem jeg!

[**synne**]

Tror ikke du er alene om disse tankene! Tror nok det er maaange som har gått gjennom det samme... Jeg hadde mer "tenk om jeg ikke syns barnet mitt er fint??(pent)" sist... Nå har jeg egentlig ikke tenkt så mye på hvilke reaksjoner jeg kan komme til å ha... Men jeg er ganske sikker på at kjærligheten blir like stor som til førstemann. Det skjer jo noe med deg når du plutselig får alt ansvar for det lille forsvarsløse, hjelpeløse barnet...

 

Tror ikke du skal legge så mye i de bekymringene, vi kvinnfolk har jo en tendens til å gjennomanalysere og overproblematisere det meste på forhånd, for så å oppdage at alt var forgjeves...