Min historie(ganske kvalmt)

[en på vei *utklekket:)*]

Hei.

Ville dele mine tanker og opplevelser med dere der ute som er i samme båt.

Var på ul etter blod i utflod og fikk bekreftet ma.

Fosteret sluttet utvikle seg i uke 9 selv var jeg i uke 11.

 

Møtte opp med håp selvom følelsen sa jeg skulle frykte det værste.

Legen sa: jepp,her er det nok en ma men sånt skjer jo,dere får bare prøve igjen om en stund.

Ingen forståelse,ingen medfølelse.

 

Hadde så vondt inni meg så det føltes som om jeg skulle revne.

Måtte vente 5 dager før jeg fikk henvisning til sykehuset.

 

Jeg ville ha medisinsk abort,uten å vite hva jeg gikk til.

Legen var enig da jeg tidligere har hatt 3 utskrapninger og det var greit å skåne livmortappen.

 

Fikk en pille som skulle få ting til å løsne fra livmora og skulle komme tilbake etter 2 dager for å få ut resten.

 

Den første tok jeg fredag og det gikk veldig greit.

Kjente ikke stort annet enn murring i ryggen.

 

Våknet opp lørdag morgen med veer,de ble værre og værre,samtidig kom det ut en hel masse hver gang de kom.

Holdt på til kl 2 om natten og tenkte alt var ute.

 

Fikk allikevel beskjed om å ta piller i går og ble sendt hjem en time etter jeg tok de.

Merket ingenting før det hadde gått 12 timer men da satte det virkelig igang også.

 

Vært oppe 3 ganger i natt hvor jeg har våknet i blodpøl.Og jeg har nå måtte kjøpe bleier da jeg ble lei av å skifte nattbind hvert 3 minutt.

 

Aner ikke hvordan jeg skal klare å hente min sønn etterpå. jeg svimer omtrent av hvergang jeg reiser meg.

 

Og samboern er mer opptatt av sang i dag fremfor å komme hjem og hjelpe meg.

 

Det føles bare sååå urettferdig og jeg føler meg så fryktelig alene.

Her vet jeg knapt hvilket ben jeg skal stå på og han prioriterer sang?

Det hører ikke hjemme noen sted.

 

Dette ble langt,men jeg sparte dere for alle de alle detaljene.

Aldri,aldri,aldri om jeg gjør dette igjen,det er jo som straff for at det gikk galt.

Måtte bare få det ut.

 

Varme tanker...

 

[Mitzy]

Åååhh..nå ble jeg skikklig redd:( Tatt 1. pille igår:( Stakkars deg. Dette hørtes helt forferdlig ut. Det er vondt og ikke ha noen hos seg eller forståelse.

[en på vei *utklekket:)*]

Ikke vær redd,det var ikke meningen å skremme.

jeg hadde ikke fått piller da sammentrekkningen begynte så jeg pustet meg gjennom det.

Det var vondt men det psykiske var vel det værste.

Jeg tenker masse på deg og krysser fingrene for at du slipper lett unna uten for mye smerter.

Alle er jo forskjellige så det trenger ikke bety du vil oppleve det samme.

Det er ikke normalt at det støtes ut uten å ta pille nr 2 så det var kanskje derfor det gjorde så vondt.

 

Lykke til,la meg høre hvordan det går for deg.

 

Mange ønsker deg alt godt klemmer fra meg...

[Gjest]

Håper det går bedre med deg nå.

Det er tøft det du går gjennom både fysisk og emosjonellt.

 

Det blir nok lett litt avstand mellom oss kvinner og menn i en sånn situasjon. Vi føler graviditeten på kroppen og det blir nok automatisk sterkere for oss både på godt og vondt.

Prøv å snakk med samboeren og fortell at du trenger hans støtte.

Ikke start med anklagelsene for da vil han sikker gå rett i forsvar slik vi mennesker gjerne gjør.

 

Jeg har selv vært gjennom en MA, det har nå 2 måneder siden og jeg føler at jeg har forsonet meg at det ikke var forenelig med liv og at jeg nå er klar for nytt forsøk.