Ulykkelig

[Anonym bruker]

Venter mitt første barn i slutten av juli,er samboer men ting går ikke så bra med oss.

Har egentlig alt jeg ønsket meg her i livet,men det blir aldri bra nok!

Alt er bare kaos og stress.

orker ikke gjøre noe i leiligheten,orker ikke å gjøre noe for oss.

Er rett og slett bare lei..

Har mest lyst til å bare stikke fra alt...

Er det noen flere her inne som føler det slik?

 

 

[Anonym bruker]

Jeg venter også mitt første barn i slutten av juli, er samboer og føler til tross alt at ting også bare er stress og kaos. Du er ikke alene!

 

Jeg har før vært deprimert, og det kan virke som om jeg har falt inn i depresjonen igjen. Har lest ulike innlegg her på depresjonforumet, og det er mange ulike typer for svangerskapsdeprisjon. Jeg tenker ikke på å skade meg selv eller barnet, jeg har ikke angst for fødselen (mer enn hva som er normalt antar jeg...) og jeg er ikke overstadig bekymret for barnet. Men jeg er sliten og lei og alt er et problem. Jeg gråter mye; som jeg gjorde da jeg var deprimert før - pga ingenting... Heldigvis har kjæresten min tatt litt tak i meg, forklart meg hva han går gjennom - det tok endel av meg å ikke si spydig (har ikke så mye sinneutbrudd, griner for det meste og er nok endel sarkastisk og skikkelig "bitchy") at det er ingenting i forhold til hva JEG JEG JEG går gjennom. Men jeg skal virkelig prøve å ikke la ham ha alt på sine skuldre, vi skal jo liksom være sammen om dette. Det er viktig at samboeren din vet noenlunde hva du går gjennom og at du får den støtten du så sårt trenger. Det går begge veier selvfølgelig, men det skal ikke kreves av deg at du skal vaske opp og moppe gulv og shoppe mat og trene - du trenger hjelp til det fysiske slik at du kan prøve å bli bedre psykisk.

 

For at kjæresten min og jeg ikke skal slite oss helt ut har jeg bedt om hjelp fra psykolog. Men det er jo ventetiden da... I tillegg har jeg sykemeldt meg 50%. Du må ikke bare la ting "kjøre" - snakk og få hjelp!

 

Sorry for langt innlegg - blei et lite utbrudd fra meg her - selvhjelp...

 

Lykke til uansett!!

[Anonym bruker]

Du er ikke alene om å føle det slik. Det er så mye som blir forsterket i løpet av et år, og mye mulig ekstra under et svangerskap. Nå har vi også hatt denne grusomme mørketiden som gjør det ekstra vanskelig å takle hverdagen. Jeg har igjen hatt det veldig tungt denne vinteren, det er selvfølgelig flere faktorer som spiller inn på det, men jeg måtte "ri stormen av" på det som jeg opplevde som aller verst. Jeg fikk ikke gjort noe her hjemme, fikk det jeg har slitt med tidligere år, sosial angst og ville helst ikke se noen folk. Jeg unngikk å gå på butikken å handle, bare det var et tiltak som jeg ikke hadde overskudd til. Er ikke lenger i arbeid pga svangerskapet, så det er også veldig enkelt for meg å "stenge" meg inne på den måten. Jeg ble på nytt depremert selv om jeg på mange områder har det helt perfekt. Men, jeg falt ikke så langt ned sånn at jeg måtte ha medisiner for det. Jeg begynte som tidligere år å følge med på nårtid det ble lyst om dagene, hvor lenge dagene varte, og satte meg enkle mål. F.eks, bare det å rydde av stuebordet. Jeg er veldig klar over hva jeg gjorde da jeg valgte å stenge meg inne å unngå folk, og tok mot til meg, å gikk å hentet posten. Jeg sliter fremdeles med at jeg er veldig lei meg, og får dager der ingenting er ok, alter egentlig bare kaos og jeg vil helst bare kunne sette meg ned å gi opp.

Dette ble også veldig langt, men det jeg vil frem til er

Ikke vær redd for å spørre om hjelp, be noen (legen din kanskje) om å prate litt ekstra med deg. Jeg fikk god samtalehjelp av legen min da jeg hadde depresjon og fikk medisin for det.

Og jeg er glad for det den dag idag, for jeg husker enda hva jeg gjorde for å "komme meg opp" igjen..

Lykke til.

ikke gi opp...