Trass ute blandt folk!! hjeeeelp!

[Anonym bruker]

Hva skal vi gjøre når datteren vår på 2,5 år trasser ute blandt folk? Ho legger seg ned, skriker skikkelig høyt og sparker. Er helt grusomt! Vi pleier og bære ho ut i bilen og så reiser vi!(etter en hard kamp med å feste ho i bilsete) ho kan godt skrike en stund etter vi har reist.Folk GLANER på oss. Det er fælt! Er det bare vi som har et sånt barn tro..?? vi forteller ho hvordan ho har oppført seg og at ho ikke har vært snill! gir ho en stille stund å tenke på oppførselen sin også! ho er alltid snill som et lam etterpå!

 

Er litt lettere hjemme, for der er det ingen som glaner på oss og ho roer seg mye fortere. vi lar ho sitte på rommet sitt med døra litt oppe og så kommer ho ut selv når ho er blid igjen, og vi forteller ho hvorfor ho måtte sitte der. går alltid fint!

 

Det jeg lurer på da er:

 

-Hva gjør vi da når vi er ute blandt folk? kan jo ikke la ho ligge å roe seg i søla og sånn heller??

. Og hva kan vi gjøre når vi er på besøk og ho f.eks ikke vil høre på "kom, nå skal vi reise hjem.."

 

håper på svar! Og at vi ikke er dem eneste med et barn som får en raptus i ny og ne...

[Nettemor m/JENTENE ;)]

Når hun er 2 1/2 år skjønner hun veldig mye så snakk med henne før dere dra og prøv og fortelle nøyaktig hva som skal skje og hva som skjer hvis hun ikke oppfører seg. Å gi ALDRI tomme trussler. Har dere sagt nei så mener dere nei. Gir du lillefingeren sluker de hele hånda.

 

Lykke til...

[Anonym bruker]

Jeg har aldri opplevd dette og det er kanskje fordi jeg har lært alle mine at når vi er på butikken, teater eller annet så oppfører vi oss. Snakker mye med barna. God kommunikasjon løser det meste. mye bedre enn maktmisbruk.

 

å ikke gi de noe i butikken, la de heller få som overraskelse når de kommer hjem hvis det er noe de har lyst på som du vil kjøpe.

 

Må innrømme at selv som 3 barnsmor ser jeg litt stygt på de som har skriker unger.

 

[Anonym bruker]

Det var litt av en dømmende tone fra en småbarnsmor. Vi snakker med sønnen vår før butikkbesøk o.l, gjør avtaler, og er konsekvente. Han er alltid medgjørlig og veldig enig før vi går inn, og gjentar at han ikke må skrike, og høre på mamma og pappa. Likevel tester han ut disse grensene så å si hver eneste gang, og det skjer rett som det er at vi må lempe med oss en skrikende krabat ut av butikken. Da er det alvorsprat etterpå, og han forstår hvorfor han ble tatt med ut. Men så er det pån igjen neste gang.

 

Du må gjerne se stygt på dem som har skrikerunger, men husk at unger er veldig forskjellige. Noen skal teste konstant, andre føyer seg lettere. Dette burde vel du vite :-)

[Anonym bruker]

Har det på samme viset.

Datter på 2 1/2 og mye trass, spesielt ute blant folk (hun merker at vår autoritet er svekket og får raskere reaksjoner).

Jeg gjør det samme som dere - advarer henne om at hvis hun ikke oppfører seg, så er det rett ut av butikken (eller hvor man enn er). Når hun ikke gir seg (sjelden hun gir seg), tar jeg henne med ut, om så på tvers i vogna, for hun stritter imot med hele kroppen. så drar vi hjem og hun bæljer til hun er for sliten. Hun _skal_ tilbake i butikken, sier hun, og jeg prøver å forklare at skrikerunger ikke får lov til å være i butikken. sist gang vi skulle handle, det var lørdag, og hun skulle få elias-chips om hun var riktig flink (hun får sjelden ting på butikken, dette var en spesiell anledning). hun slo seg vrang og fikk ikke. hun bælja som en gal, men jeg forklarte at unger som ikke oppfører seg heller ikke får godteri. Tror hun vil huske det neste gang, at hun må oppføre seg. men det gjenstår å se. man må bare holde ut og tro på sin stratergi, og prøve ikke å bli satt ut av at folk stirrer (og gaper for ungene merker det med en gang man viser svakhet i bestemte omgivelser - og vil dermed prøve seg der..

 

har ikke noe bedre råd enn å fortsette som før. dere kan prøve å lage avtaler med henne på forhånd og forklare konsekvensene. om hun tester dere ut, forklar konsekvensene på nytt - referer til avtalen - og gjennomfør konsekvenshandlingen om det blir aktuelt. Ikke gi for mange advarsler - én advarsel, deretter konsekvens viser tydelig hvem som bestemmer. Jeg har mange venner som jobber i barnehager. sist dattera mi slo seg vrang, var ei av dem til stede, og hun sa noe som jeg trykker til mitt bryst: ikke ha dårlig samvittighet når du viser dattera di hva som ikke er akseptabel oppførsel - vis at det er _du _ som bestemmer - ikke gi henne noe valg. (bare si: _sånn_ er det og repeter. ikke diskuter med en toåring, vis med handling hvor landet ligger).

 

lykke til videre! hvis noen har andre metoder som de mener fungerer, er jeg åpen for å lytte - det er ikke noe moro å være forelder til et særdeles viljesterkt barn og føle at man blir sett ned på av andre.

[Gjest]

Hei.

 

Har vært/går gjennom samme greien, men har gjort det som de ovenfor. Lage avtaler før en skal på butikken. Har gjerne med tegnet handleliste så ungene kan hente mat og hjelpe til å legge i kurven. Bilde av melk, brød osv... så hjelper de til. Går stort sett kjempefint!

 

 

 

 

[Gjest]

Slik har vi det alle sammen. Jeg måtte senest på lørdag ta datteren min under armen og forlate en Cafè(før vi hadde fått i oss maten vi hadde bestilt). Hun er 2 år, og forsøker til de grader å kontrollere omgivelsene noen ganger. Jeg vet det ser helt idiotisk ut å haste ut av en cafè med en hylende unge i armene, men jeg forsøker å ikke bruke så mye energi på å tenke over det. Det viktigste for meg er oppdragelsen av mitt barn, og synes jeg hun oppfører seg horribelt - så handler jeg. Det spiller ingen rolle hvor jeg er.

 

Er vi ute blant folk, tar jeg altså datteren min med meg. Er vi hjemme, overser jeg henne til raserianfallet er over.

 

Er vi på besøk og hun ikke vil hjem, løfter jeg henne opp og kler på henne med makt.

 

Det er viktig for meg at hun erfarer at det er vi som foreldre som har ansvaret for henne, og som bestemmer. På den annen side ønsker jeg at hun skal bli en sterk jente med egne meninger, så dersom hun ønsker noe som jeg forsåvidt synes er ok, så lar jeg henne få gjennomslag for det. Hun skal bli hørt, samtidig som hun må innrette seg.

 

Så NEI, du er ikke den eneste som har barn med raptus;-)

[Gjest]

Jeg tror at dette har vel så mye med barnets personlighet å gjøre, som oppdragelsen. Når noen sier at de "aldri" har opplevdt et raserianfall utenfor hjemmets fire vegger, er jeg tilbøyelig til å tro at vedkommende har et barn med et særdeles mildt temperament.