Mannen min og jeg...

[Anonym bruker]

Nå er jeg rådløs, og derfor skriver jeg et innlegg her, håp om å få noen forslag..

De siste to-tre månedene har mannen min jobbet 12-13timer 4-5ganger i uka. Dette har gjort at jeg har nesten fått aleneansvar for vår sønn på to. I begynnelsen så klarte jeg å innstille meg på dette, helt til jeg fant ut at han kunne ta seg egentlig fri, og ikke trengte å jobbe overtid, blant annet når han skulle på trening.. Etter hvert så ble jeg så frustrert at jeg søkte råd av folk rundt meg og fortalte at dette var jeg så lei av, siden jeg først prøvde å snakke med han men han mente at sånn var det bare. Det var sånn de var "nødt" til på jobb... Alle jeg har snakket med forstår ikke hvordan jeg kan gå med på det, ikke minst la han gå på trening. Men hvis han ikke går så jobber jo han uansett til seint, så det er veldig tap-tap situasjon. Og når han jobber så varer ikke fredagskvelden vår fram til halv ti-ti, for da sitter han og halvsover på sofaen.. HAdde det ikke vært for min mor, så hadde jeg vært så og si alene hele tiden, men samtidig å høre kritikk hele tiden om mannen min av min egen mor, tærer vanvittig og ho "hjelper" på en måte å fylle glasset fortere slik at de siste helgene ikke har vært no hyggelig. Føler jeg har en tonn å si til mannen min men kommer liksom ikke til heller, før han bare sprekker og jeg sprekker og det hele ender at han kjører vekk, eller jeg begynner å gråte.

Idag har vi for eksempel barnefri, og var på kino og koste oss. Men vi begynte å snakke om fremover (har termin om 10dager til) om jobbinga og trening, og jeg sa at han kunne bare gå på trening på tirsdag for da skulle sønnen vår på barnehage og så skulle svigers ha han til kvelden. Men så klarte han å prestere å si at han ville heller på fredag. Og da uten å klare å stoppe reagerte jeg med å si "det er 5 dager igjen til termin og du vil på trening??" Og da begynte alt sammen om igjen, om at jeg sier at det skal være så utrolig unødvendig at ting må bli sagt før han kan gjøre noe. Og det hadde vært fint om han av egen intiativ kunne si at idag skal han jobbe vanlig dag p.g.a. han vil tilbringe dagen sammen med oss, ikke at det skulle være nødvendig at vi skal si til han at vi har lyst til å ha han hjemme. Jeg har prøvd, virkelig prøvd å forstå han. JEg har til og med vært på 2ultralyd alene, for jeg vil ikke presse han med å ha han med siden han må jobbe, og allikevel så ber han meg om å prøve å forstå han.. Hva med meg? Hva med mine behov som kone og mor ?

 

Jeg er helt på gråten her, og har så og si gitt opp.. Han kan være verdens beste, men akkurat nå føler jeg at jeg gir og ikke får noenting tilbake. Jeg skylder på hormoner, men får ikke forståelse for det heller... Dette føler jeg bare går en vei...

 

Setter pris på de som har faktisk lest gjennom alt dette, og tar imot alle råd!!

 

 

[Lirum]

Det er vel klart at det er hans prioritering som er et problem, og det at du har termin snarlig og at han overlater deg alene med omsorgen for deres sønn på 2 år, som følge av sin prioritering.

 

1) gutten deres mangeler jo faren sin, og ovenfor han har jo pappa et ansvar som han prioriterer vekk

2) du er hans kone og mor til hans barn, og tiden dere kunne delt sammen prioriteres vekk

3) du er høygravid og han burde se at du ikke kan fikse alt på hjemmebane alene, både i forhold til den fysiske formen og i forhold til selve det å være alene om alt - som følge av en prioritering

 

Denne prioriteringer er jo problematisk. Det er ikke problematisk i seg selv å gå på trening 5 dager før termin, det er problematisk å hele tiden ha noe annet å gjøre - som følge av en prioritering. Det er jo et valg han har!

 

Det er jo opplagt at dette ikke er tilfredstillende, og om han ikke er i stand til å se annet enn sine egne personlige behov, de som ikke rører annet enn han selv, og velger vekk å være pappa og kjæreste og venn og heller ikke ser at det tilspisser seg nå når barn er ventet..... men overlater alt til deg.... jeg har vanskelig med å se at en slik instilling liksom kan bli borte eller endre seg til det bedre!?

 

Han SER tydeligvis barnet og hjemmet som DITT ansvar, og DITT anliggende. Han har nok ikke tenkt i de baner at han i prinsippet har samme grad av ansvar i forhold til gutten og hjemmet og deg - som det du har. Og når du ber han om noe, så er det liksom egoistisk av deg, selv om han og burde belage seg på at det å være far er tilstedeværelse!

 

Å bryte ut med spedbarn er ingen lur ide, dersom stemningen er ok og vennskapet ok og konfliktnivået greit, ville jeg ha gitt det et år, og forsøkt å være analytisk i dette året. Gjør noen prioriteringer i forhold til hva du kan og bør kunne kreve av han. Hvordan ønsker du å leve og hvordan ønsker han å leve? Finnes et møtepunkt der ikke bare du må oppgi alt? Du mangler jo fritid med han, og mest sannsynlig også fritid for deg selv..... Gi det et år og tenk ut en plan B, sånnn at du noenlunde vet hva du skal gjøre dersom det må bli et brudd, og slik at du kjenner at du vil klare deg og klare ansvaret for barna uansett, og kan vurdere relasjonen uten å bli "helt uten av deg" ------

 

Lykke til - ekstra sårt nå når du har sånne "holde-hånd-hormoner" ---- kjærnefamilien og trygghetsfølelsen osv er så sugende viktig i nettopp denne perioden av livet!

 

Lykke til

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

hei, har lest innlegget ditt, og dette er veldig trist,ikke missforstå nå, og selfølgelig så vet ikke jeg halvparten engang, men.... på meg kan det nesten høres ut som om han har et forhold. Dette er visst typiske tegn. Mannen til venninda mi holdt på, på samme måte. Men jeg håper inderlig at jeg tar feil. Lykke til, og jeg håper det ordner seg for deg. mange klemmer.

[Anonym bruker]

Jeg har faktisk tatt dette opp med han, og pga en del komplikasjoner i graviditeten den siste måneden, så har jeg prata med han gjevnlig i telefonen, og kanskje jeg er naiv men det høres ut som han er på jobb og sånt.. Jeg vet ikke jeg.. man tror selvfølgelig aldri på det.. Han kom inn til meg nå og lurte på om vi skulle bruke resten av dagen på å krangle. Dum som jeg er, så sa jeg nei, og ville ikke bruke mer tid, iallfall ikke ikveld.. vi ga hverandre en klem.. Herregud å jeg savner han..... hvorfor kan jeg ikke få han til å forstå det? jeg er glad i alle rundt meg som støtter meg, men til syvende og sist så er det han jeg trenger..... Tidligere på kvelden når vi kranglet så sa jeg at det var ikke vits for meg å ha han med på fødselen når han likegreit ikke hadde vært der for meg de siste månedene, og han gjør mer nytte av å passe sønnen vår. "javel, hvis det er det som skal til" sa han... Hva kan jeg gjøre for at han kan reagere litt ???

[Anonym bruker]

uff, seff er dette et vanskelig tema, og det er vanskelig og få reaksjon ettersom menn er forskjellige. Jeg tror jeg hadde tent noen lys, skrudd av tv og fortalt rolig og ydmykende hvordan dette går inn på deg. menn blir ofte litt mer imøtekommende da. Menn seff, er dette veldig inviduelt. Innerst inne, så vil han nok være med på fødsel og vil at du skal ha det bra. det er synd, men menn tenker mer og har vabnskelig for og dele på følelser. husker så godt mitt første svangerskap, mannen min var helt fraværende og jeg trodde han ikke ønsket ungen, men jeg fant fort ut, at han smugleste bøker på wc, pluss at han snakket en del med moren sin. Jeg hadde også et komplisert svangerskap da, og det viste seg egentlig at han var redd og ikke turte og glede seg åpenlyst. Denne gangen er han helt annerledes. Dette ble langt, men håper det trøster litt. fortsatt lykke til:)

[Rosemary]

Syns det er rart at han kan forplikte seg så mye på jobben, men ikke for deg!

Høres ut som om han sliter litt med gaviditeten. kan han ha blitt skremt av forrige fødsel eller noe sånt?

Han virker jo oxo veldig likegyldig til det å ikke få være med på fødselen. Noe er jo tydeligvis galt med han.

Han forteller jo ikke deg hva som skal til for at han skal kunne bli mer tilstede heller.

Du kan jo ikke forstå hva som feiler han når han ikke prater med deg om det!

Kan jo hende han endrer oppfatning av ting etter fødselen. men ærlig talt så hadde ikke jeg godtatt en slik oppførsel som den du har beskrevet.

Syns du er ALTFOR "snill" med han.

Har desverre ingen gode råd, annet så å prøve å få han til å fortelle hva som feiler.

Håper alt ordner seg for dere. og at han innser hva han har.

[Anonym bruker]

Kjenner til det du beskriver... Menn er gjerne litt mer kine på å vise at de er flinke til å jobbe lenge osv enn oss damer...samtidig som de lettere lar seg rive med av fet overtidsbetaling. Særlig i arbeidsmiljøer som er dominert av menn blir det fort lite forståelse "gutta imellom" for at hjem og familie må prioriteres. Hva med å prøve å få ham til å forstå at å sysle hjemme også er en type overtidsarbeid? At du virkelig trenger ham hjemme og at det er hans ansvar også? Selv har brukte jeg metoden med å jobbe like mye selv, og så si når han klagde over manglende utført husarbeid osv "men jeg må jo jobbe så mye"... mest for å la ham føle på huden hvordan det er, men vi hadde jo ikke barn da, og jeg var ikke høygravid... Ellers går det an å forklare ham kanskje at du opplever arbeidsfordelingen så skjevt at du vil at han skal ta halve permisjonen sånn at han kan få litt mer forståelse for hjemmearbeide, og du kan ha mer opplevelsen av å være den som kommer hjem til ferdig middag Dette blir vårt første barn og siden min bedre halvdel har en tendens til å ta litt av når det gjelder arbeid er avtalen at han skal ha 4 mnd hjemme med knøttet...4 mnd uten arbeid!!! (tror han har litt panikk for det, men tror han og forholdet vårt har godt av en avvenningsperiode + at babyen sikkert har godt av å bli bedre kjent med pappan).

 

Sorry at jeg holder meg anonym...men føler liksom at jeg utleverer min kjære litt her da.

[Gjest]

Kjenner meg litt igjen fra da mine tre store var små... Da jobbet mannen min også utrolig mye, opptil 200 reisedøgn i året og "aldri" fri. (Var på mange måter lettere når han var ute og reiste enn når han var hjemme, for da VISSTE jeg at jeg var alene om ansvaret. Når han var hjemme ble jeg bare skuffet over at han jobbet jo så lange dager likevel,...) For meg ble løsningen å få meg en hobby (for meg ble det hundetrening) så jeg ble nødt til å komme meg ut litt alene, og mannen min måtte være hjemme før 6 en gang i uka og ha ansvar for ungene. (Måtte bruke en del barnevakt siden han reiste så mye da, men det gjorde likevel godt å komme seg ut litt...) Nå går det bedre her i huset fordi han jobber mest hjemmefra (og de største ungene er blitt store og flinke til å hjelpe til)

 

Hva med å ta det veldig praktisk og sette deg ned med mannen din og penn og papir og lage en slags "ukeplan"; dette trenger jeg og dette trenger du... Kanskje går det an å bli enige om noen kvelder i uka der det er greit at han jobber lenge, men også sette av et par faste kvelder i uka der han kommer tidlig hjem og tar med 2-åringen på lekeplassen (eller hva som helst) mens du får litt tid for deg selv. Så kan han jo reise på trening etterpå??? Hvis man vet på forhånd hvordan uka kommer til å "se ut", er det mye lettere å takle å ha ansvaret alene (store) deler av tiden.

 

Kanskje mannen din bare trenger å bli litt mer "voksen" og skjønne at det faktisk følger mye ansvar med det å ha familie. Klart det er gøy med barn, men ikke alltid bare gøy heller... Tror jeg ville prøvd å "tvinge" ham litt, ha faste avtaler, få litt tid for deg selv, om så bare en eneste dag i uka... (et hvert skritt i riktig retning, vil sikkert hjelpe...)

 

Ble visst litt rotete dette her, men i alle fall, LYKKE TIL!