Hvorfor blir dere alenemødre?

[Anonym bruker]

Hva med faren til barnet? Skal han ha kontakt med ungen?

Vurderte du abort?

Hvordan blir din økonomi og fremtid?

[Mamsen86]

Jeg og barnefaren var ikke sammen da jeg ble gravid, det var "sex-med-eksen".. Totalt uplanlagt! Og veldig lite passende! Så ja, jeg tenkte faktisk på å ta abort - følte meg absolutt ikke klar for å bli mamma! Jeg hadde nylig fylt 19 år, ville ikke ha de forpliktelsene man får når man har et barn, ville være ung så veldig mye lengre! Nå har det seg slik at jeg alltid har vært motstander av abort, syntes hele tiden at det har vært en grusom handling - og syntes det fortsatt! Men det skal sies - når jeg "satt i saksa" selv så streifet det helt klart tankene mine! Men.. Det føltes ikke riktig å gjøre det, babyen var en del av meg, en del av oss! Og etter mange våkne netter, lange samtaler og mange tårer så kom vi frem til at vesla var mer enn velkommen hit til oss - og jeg har aldri angret et sekund på det valget jeg tok! Hun er hele min verden og hele mitt liv! <3

Jeg gikk igjennom svangerskapet alene, jeg dro på UL alene, jeg dro på kontroller alene - gjorde alt sammen alene! Eksen ga fullstendig faen etter en liten stund.. En blanding av "jeg-fikk-ballene-oppi-halsen" og "jeg-vil-være-ung-litt-til".. Om det var sårende? Ja.. Men likevel føler jeg ikke at jeg kan bære nag til han for alltid - for vi planla aldri dette!

Nå som jenten har kommet til verden så har alt endret seg - han er her, vil være en del av hennes liv, en del av vårt liv! Han vil faktisk at vi skal prøve på nytt, men sånn som ting er nå så er det vanskelig for meg..

 

Og økonomien? Vel.. Jeg kan ikke klage! Jeg er ikke rik, men ei heller er jeg fattig! Jeg har det bra! Bestemoren min døde i sommer, noe som gjorde at jeg og jenten fikk muigheten til å kjøpe oss en leilighet.. Så vi har det bra! Fremtiden er litt skummel, skal ikke nekte for det.. Men vet at dette er noe jeg skal klare, føler meg sterk sammen med jenta mi! =)

[cubra]

Var sammen med barnefar da jeg ble gravid, men han ville absolutt ikke bli far fordi dette var ikke noe han hadde valgt! Men han ville gifte seg med meg en dag da, å ha barn med meg, men ikkje akkurat nå. Vurderte abort ja, å var på sykehuse til utredning, men jeg begynte bare å gråte da jeg tenkte på at jeg kom til å ta et liv!

Barnefaren sa han skulle støtte meg hvis jeg tok abort, men syns ikke det var mye til støtte han viste meg. Jeg tenkte veldig mye, og gråt veldig mye, og fant ut at jeg ville beholde. Så da var det forholdet over! Barnefar sier at han ikke vil ha noen ting med verken meg eller barnet og gjøre, jeg vet ikke om han kommer til å skifte mening etter hvert. Jeg grudde å fortelle det på jobb, hadde bare et vikariat frem til sommeren. Trodde de skulle bli sinte, holdt på å begynne å grine, men det som skjedde var at jeg fikk fast jobb!!!!!! Og de på jobb er veldig greie og sier at de alle skal hjelpe til! Så lykkestusen min har steget noen hakk siden jeg oppdaget at jeg var gravid...

[Keiko&Sivert Nikolai<3]

Eg va ilag me barnefaren når eg bei gravid, vi bestemte åss førr å beholde, åg han sa at dettan sku vi klare ilag, selvom vi ikkje hadde hvert ilag så lenge.

Så va han utro me meg på bursdagen min, tilga han, men d bei liksom nåkka som bei forandra etter d...han ville ikkje prate me babyen, åg alt han bynnte å bli meir åg meir umoden, drakk ofte, åg vesst vi krangla så gikk han å festa me kompisan sine istedefor.

I tillegg tell at han ikkje brydde seg om kordan eg hadde d, han bare dreit i d.

D virke meir åg meir som om han ville ha et slags fjortissforhold.

Eg klarte rett å slett ikkje påkjenninga av å være ilag me han lenger, d bei slutt i jula, da sa han at han ikkje ville ha nåkka baby lenger.

No har han bynnt å henge me den 16åringen som han rota me på 20årsdagen min (han e 24).. vil jo være venna me han, men han sei at han ikkje bruke å være venn me eksan sine.

Så da får vi se kordan d går utover.. foreldran hannes vill no være besteforeldra, åg d ska de få låvt tell:)

[Fisk med CV]

Var sammen med barnefaren da jeg ble gravid, men ble slutt da jeg var ca 10 uker på vei. Vi var ikke enige om valget om å beholde, men for meg var ikke abort et alternativ.Selv om jeg ikke hadde planlagt barn på minst 10 år, hadde ønsker om å studere i utlandet og reise jorden rundt et par ganger følte jeg ikke at jeg kunne velge bort jenta som hadde bestemt seg for å flytte inn i magen min *

 

Har vært alene gjennom hele svangerskapet. Barnefaren var med på UL da. Har vært mye frem og tilbake, men han sier nå at han ønsker kontakt med den lille, og vi har satt opp samværsavtale for tiden fremover. Så håper han følger opp den.

 

Har vært tider da jeg har lurt på hva jeg har gitt meg ut på, grått mine bitre tårer mens jentene har dratt på byen og festet og virkelig følt meg 100 år eldre enn venninnene mine. Men nå som jeg bare har 3 små dager igjen til jeg får holde nurket i armene mine vet jeg at jeg tok det riktige valget.

 

Økonomisk går det nok helt greit. Hadde kjøpt meg leilighet før jeg ble gravid, og kommer til å fortsette å studere når ungen blir et år. Hadde selvsagt hatt mer å rutte med om jeg hadde hatt noen å dele utgiftene med, men skal nok klare oss helt fint. Hadde jo uansett ikke hatt så veldig god råd som student, så er jo snakk om en overgangsperiode.

 

Har fortsatt planer om å studere utenlands, reise mye å gjøre stort sett det jeg ville gjort uten barn. Tror nok man får til det meste om man bestemmer seg for det. Barn trenger ikke være noen hindring! *

[¤ my precious ¤]

Barnefaren og jeg hadde vært samboere i 5 år - kjærster i 6 år - og barnet var veldig planlagt. Men forholdet tok brått slutt da jeg var 12-13 uker på vei, da barenfaren fant ut at han ville satse på et forhold med en av sine ansatte istedet - som forøvrig er 14 år yngre enn han.

 

Siden dette barnet var planlagt i fellesskap, var ikke abort ett alternativ for meg. Jeg er også motstander av abort, med mindre det er siste utvei. Barnefaren har hele veien sagt at han skal ta sin del av ansvaret, men at det beste ville vært abort. Han har en datter på snart 10 år fra før og ville ikke bli "alenefar" til to, hvilket han nå blir.

 

Jeg er nå i uke 21 og har gått på alle kontroller alene. Første ul'en var barnefar med - da var vi fortsatt samboere(var i uke 8+6 da), den andre ul'en var jeg på alene(var i uke 12+0 da - trøbbel med samboer) og den siste ul'en hadde jeg med meg to venninner(var i uke 18+1).

 

Økonomien tror jeg skal gå relativt greit, i den forstand at barnet og jeg skal klare oss. Kommer ikke til å ha "flust" med penger, men skal nok slippe å "skrape". Så jeg ser lyst på fremtiden )

Gleder meg veldig til barnet kommer og utfordringene HxN fører med seg, både på godt og vondt. Og forhåpentligvis holder barnefaren sitt ord og tar sin del av ansvaret.

 

Jeg er optimist og håper at alle andre kommende alenemødre også er det! )

 

Lykke til til alle sammen!

[Lunas06]

Barnefaren har ikke vart i kontakt med meg etter at han besøkte meg i september - bor i utlandet.

MEN han skulle komme tilbake og bor her hele vinteren.

Har ikke hørt et pip.. Kan ikke kontakte han heller (er ikke mulig). Har nå bestemt å ta alt alene.ULer, kontroller og kanskje fødselen, da moren min også bo i utlandet.

[Anonym bruker]

Hva med faren til barnet? Kjempefin mann, som jeg kjenner godt, men, det var allerede avklart at det ikke skulle bli oss.

 

Skal han ha kontakt med ungen?

Jeg håper han tar ansvar, men har ikke vært overivrig i svangerskapet

 

Vurderte du abort?

Ja,, tenkte tanken, men det ble for vanskelig for meg, ville vært mot min vilje, vet jeg ville slitt etterpå.

 

Hvordan blir din økonomi og fremtid?

Jeg har fast jobb, med god inntekt, så det skal gå så bra så. Frykter ikke den.

[Gjest]

Hva med faren til barnet? Skal han ha kontakt med ungen?

 

Jeg har gitt barnefaren mange mange sjanser, men han misbruker de alle sammen, så nå er det stopp. Ingen flere sjanser. Jeg har rett og slett ikke psyke til det. Dessuten syns jeg det er urettferdig ovenfor den kommende babyen. Han er jo så sinnsykt ustabil, jeg vet aldri hvor jeg har han hen.

 

Vurderte du abort?

 

Ja, i noen korte øyeblikk helt i starten på graviditeten, da x hadde stikki av, og økonomien var som varst, så vurderte jeg abort. Men nå har det seg sånn at jeg alltid har vært imot abort. Jeg hadde rett og slett ikke klart det.

 

Hvordan blir din økonomi og fremtid?

 

Jeg har ikke jobb, er under utdanning, så økonomien blir nok ikke kjempegod, men jeg får en stabil inntekt, som jeg kan klare meg på. Økonomien ser ikke jeg som det største problemet.

 

Jeg skulle ønske at jeg ikke ble alenemor, jeg skulle ønske at x stilte opp og at han var så voksen som hans 29 år skulle tilsi, men den gang ei. Men jeg får bare gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg elsker jo babyen over alt annet på hele jorda.

[♥kinemor19og lille oliver]

jeg og barnefaren var aldri sammen. vi hadde et uforpliktende forhold,.

jeg skulle ta abort, men klarte det ikke.

han kunne ikke kjønne at det var så vanskelig.

hakke hørt noe fra han siden jeg var i uke 12, forbi abort grensa.

 

jeg sliter ikke med økonomien, den er ganske bra.

har jobba noen mnd og spart opp litt.

åssen fremtiden blir vet jeg ikke men den blir nok tøff.

har bare fullført 1 året på vgs. så har en del studier igjen.

 

 

[motorrypa]

jeg å barnefar var samboer da jeg ble gravid. var akkurat flyttett sammen. men ettehvert begynte jeg å oppdage sider ved han som jeg likte dårlig. smugdrikking, unnasluntring med jobben å hjemme. å var mest intresert i å kose seg på mine penger. jeg har en datter på 4 fra tidligere forhold. å når jeg merket at ting begynte å påvirke henne så var jeg ikke sein om å tuppe han i rævva. jeg ønsker ikke å være sammen med et menneske som lyver å ikke respekterer meg å som eksluderer ungen min. jeg vurderte abort men fant ut at det ikke var for meg. jeg har gått igjennom et svangerskap alene en gang før å ser ingen problemer med å gjøre det på nytt igjen. det er 8 uker til termin å jeg å jenta mi koser oss masse å gleder oss til å få en liten bror å en baby.

 

håper på minst mulig innblanding fra barnefar ettersom jeg ikke stoler på han og fordi han går meg maximalt på nervene.

 

har overhodet ingen intensjoner om å involvere meg i noe mannfolk før ungene er voksne.

var alene i fire år før jeg traff han her fyrn. og jeg trives kjempegodt i mitt å jentungens selskap

[Starchild]

Jeg hadde vel ganske make historeie som i det første innlegget her..Endte på narspill med exen min, etter masse tilfeldigheter, og der måtte vi dele seng siden det ikke var flere plasser å sove. Ting skjedde, og jeg sa at jeg ikke gikk på prevansjon, om han fikk det med seg vet jeg ikke, men dagen etter fikk jeg en utrolig dårlig følelse at han ikke hadde fååt det med, og etter masse om og men, så bestemte jeg meg selv om det var litt teit å skrive en meld og spørre han om dette og om jeg burde ta en angre pille..Svaret jeg fikk var at jeg ikke sku bekymre meg og at det gikk helt fint..Så jeg trodde jeg var rimelig trygg.Men to uker senere da jeg ikke fikk mensen, dro jeg opp for å prate med han..Og da inrømte han at han ikke hadde brukt prevansjon, og at han faktisk hadde gjort exen gravid 5 ganger...5 GANGER....

fikk jo hake slepp....igjen om hun i første innlegg så har jeg alltid vært imot abort, men tanken var der..følte det var bare det alternativet i og med at jeg går på en viktig skole som tar all min tid..dag og natt..

men etter besøk på sykehuset og sikkert tre tonn med tårer så fant jeg ut at jeg ikke vll overleve sykisk en abort.. Jeg snakket så med faren og han sa han sku stille opp, og vi ble sammen igjen for å prøve.. Alt gikk veldig fint i ca 2 mnd da jeg måtte dra tilbake til oslo for å studere, etter det gikk alt til helvete..Han mistet jobben, nektet å søke på alt mulig(selv om han ikke har utdannelse) ville plutselig ikke flytte samen(noe vi hadde planlangt når jeg sku komme hjem til jul) og til slutt ville han ikke være sammen heller..Grunnen til dette var nok forde han fant ut at det å få ett barn i var en dans på roser, og at man ikke kunne gå ut og drikke vær helg, og at alt skulle liksetilles mellom oss.. han påsto at han sku/skal stille opp..men viser det på en snål måte..Han gidder ikke å komme på beøk, jeg må alltid dra til han..Altid jeg som må spørre..Gidder aldri være med å finne på noe..og han slår seg vrang på alt...han har gjort graviditeten ganske sur for meg, o det synest jeg er veldig trist, for jeg vet at han innerst inne ikke mener dette..Det er bare at han er så utrolig egoistisk og ikke skjønner hvordan han skal være... Han har liksom ikke skjønt det. Men jeg har sakt at greit at han ikke stiller opp for meg, men det bør han for småen, ellers er det synn for han..Forventer ikke noe av han lenger, jeg tar bare som ett plus det han kommer med...

Hadde egentlig vært lettere om han bare holdt seg unna, då hadde eg sluppet alle skuffelsene og forventningene..men men håper jo fremdeles at han skal komme seg når hun blir født...

men vi får vel bare vente å se...

[Gjest]

 

 

Faren til barnet ønsket jeg skulle ta abort men jeg klarte rett og slett ikke tanken selv om jeg har dager jeg virkelig lurer på om jeg valgte rett.. var kanskje ikke slik jeg hadde sett for meg at livet skulle bli, alene med ett barn, men allikevel så følte jeg at dette er barnet mitt, en del av meg og no way om jeg skulle ta bort barnet mitt fordi om faren var en stor egoist.

 

Han sier han vil ha kontakt med ungen men jeg vil se det før jeg tror på det for han viser ca null interesse for barnet annet enn når han skal syte over at han er for ung, at han må betale bidrag og at han ikke liker mellomnavnet jeg har valgt til ungen.

 

Vet ikke hvordan økonomien blir,men regner med at med litt prioritering og smart planlegging så klarer vi oss fint fint jeg og lille mirakelet mitt

 

 

[Avienda]

Jeg var ikke sammen med barnefaren da jeg ble gravid. Han var bare en såkalt "sommerflørt", og ingen av oss hadde vel egentlig sett for oss noen videre forpliktelse utenom det.. Jeg hadde nettopp sluttet på p-pillene og ba han om å bruke kondom, noe han ikke ville. Han mente han skulle klare å hoppe av i svingen. Yeah right... og naiv som jeg var så tenkte jeg at det skal vel gå bra. Dagen etter sendte han med meg penger og ba meg kjøpe angrepilla. Jeg har vært litt skeptisk til angrepilla, for jeg re avde som mener at når egget er befrukta så er det et liv... Men i frykt for å virkelig bli gravid så tok jeg den likevel. Følte hele veien at noe ikke stemte... Kroppen min sendte meg ikke de tegnene den tidligere har gjort, men jeg tenkte at den sikkert bare var litt i ubalanse pga angrepilla. For sikkerhetsskyld tok jeg en test. Den var negativ. Jeg sendte melding til X og sa at testen var negativ, noe han selvsagt ble glad for. Men jeg fikk det likevel ikke til å stemme i hodet mitt. Så jeg tok en test til et par uker senere. Den derimot var positiv. Det var selvsagt et stort sjokk! Jeg tenkte ikke abort, men enkelte av venninnene mine tenkte abort for meg... Prøvde å overbevise meg om at det var det beste og at det er "bare en celleklump." Men den lille gutten min hadde funnet veien til hjertet mitt allerede. For meg var han barnet mitt, mitt lille mirakel, og aldri i verden om jeg ville velge han vekk! Fikk enormt med støtte fra familien min, og de ville stille opp for meg 100%! Fortalte det så til barnefaren, og han mente først at jeg hadde lurt han og ikke tatt angrepilla, noe jeg har vitner på at jeg gjorde, så prøvde han alle skitne triks for å få meg til å ta abort. Han skjønte fort at det ikke kom til å føre noen vei, så da begynte han med at det ikke var hans barn og at jeg var ei skitten hore som pulte rundt og at jeg sikkert ikke visste hvem barnefaren er og bare valgte meg ut han... Han ga tidlig uttrykk for at han ikke vil ha noe med oss å gjøre, så jeg har ikke hørt fra han siden uke 12. Nå er jeg i uke 28, og gleder meg over hvert spark fra den lille i magen! Vi skal klare oss så bra! Har fantastisk støtte i familien min, og både mamma og søstern min ser frem til å få være med på fødsel! Pappaen vil nok ikke ha noe kontakt med barnet, men det vil tiden vise.. det kan jo hende han ombestemmer seg når babyen kommer..hvem vet..

 

Økonomisk skal vi og klare oss bra. Jeg studerer fortsatt, men bor gratis i en fin leilighet som pappa eier. Tror nok fremtiden vil legge seg godt til rette for oss! Gleder meg til å bli mamma!

[Lunas gutt f:11.06.07]

Jeg blir sint på dine vegne, når jeg leser at DU blir kalt for hore!

 

Helt utrolig dårlig gjort,

Vær glad for at du skal slippe denne fyren videre utover!

 

Vi klarer oss mye bedre alene, enn med slike type menn!

[Avienda]

Ja,menn forblir menn... Noen av oss har bare en tendens til å treffe feil men støtt og stadig... hehe... Men prøver å være litt forsiktig med å kalle pappaen stygge ting, for det kan jo hende han en dag tar til vett og at han og den vesle gutten min får et godt forhold(selv om jeg tviler litt på det...) og jeg kommer ikke noe lenger med å gå rundt å hate han... Prøver å innstille meg på at nå er det bare meg og den vesle gutten min, og vi skal få det så fint! Jeg tror vi som er alenemødre kommer til å gi barna våre et like godt liv som de som er to om det! Vi har jo vannvittig mye bein i nesa og pågangsmot som faktisk velger å bære frem barna våre alene! Stå på jenter!