Er min mor narcissist ? Noen som har greie på slike ting (psykolger,leger) ?

[Anonym bruker]

Kanskje ikke rette forumet men....

 

Vil gjerne ha noen tilbakemeldinger,

skjønner at det er umulig å si uten å ha møtt mennesket..

Men litt synspunkter er bra uten at det er "bindende"..

 

Kort fortalt:

 

Min mor er ganske gammel.

Jeg har flere søsken, en av de døde ung + min far noen år etter.

Min mors sorg har vært i fokus de siste 20 årene og

hun dyrker den virkelig. Det er bare hun som har mistet, vår sorg er

ikketema. Har nå funnet ut at hun bruker den for å få oppmerksomhet i mange sammenhenger. Visst er det grusomt å miste et barn, men sorgen hennes blir som sagt brukt for å få medlidenhet i enhver anledning. Hun lager feks.et rabalder hver julaften, drikker seg full og "får angstanfall" for å få full oppmerksomhet. Jeg høres kanskje grusom ut nå, men når dette har skjedd i 20-25 år kan det ikke lenger unnskyldes.

 

-Hun er veldig sjalu av seg, dette spesielt hvis noen av oss søsken finner på ting uten henne. Helt sprøtt, men ringte feks. i dag og fortalte at jeg om den ene søsteren min tenkte å reise sammen en uke i sommer, da ble hun helt stresset...Høres virkelig sjalu ut...

 

-Hun trigger alltid etter oppmerksomhet under samenkomster.

Får en annen kompliment for feks.pen kjole, sier hun sånn som "enn meg da, har ikke jeg pen kjole?"

 

-Hun skryter av seg selv, trekker frem episoder fra fortiden om hvor flink hun var da og da. Hun drev feks en forretning,og det var selvsagt hennes driftsperiode som var den mest velykkede, fordi det sier "alle"..De andre kunne det bare ikke.

 

-Hun gjør veldig forskjell på barnebarn. Mitt barn får mye mer i presanger enn de andre. Hun gir mer og bruker det på en måte i etterkant ved å nevne det i div.sammenhenger, dette reagerer selvsagt de andre søskene på, og det føles ikke bra for meg heller.

 

- Hun har ofte depresjoner og anklager andre for å være lite støttende,

mens hun hjelper jo alltid andre iflg.henne selv.

 

-Hun er ekstremt selvsentrisk.

 

-Hun har i beruset tilstand såret oss alle mange ganger, og har til tider hatt alkoholproblemer. Mens dette har hun vanskelig for å inrømme.Derimot kan hun trekke frem EN setning som ble sagt mot henne for "hundre år "siden.

 

-Positivt bryr hun seg tilsynelatende veldig om oss alle. Men ofte når det er noe negativt som skjer med oss. Da er hun der og støtter, men

på en måte er det som hun klarer å sette seg selv i fokus også i slike sammenhenger.

 

Dette ble langt..............

 

Takk hvis noen gidder å svare......

 

 

 

[Maud]

Man kan jo nesten ikke stille diagnoser over nettet. Dessuten er det ikke noe som heter å "være narcissist" i det europeiske diagnosesystemet.

 

Jeg ser at din kjære mor er en utfordring å forholde seg til. Kanskje har hun en personlighetsforstyrrelse med narcissistiske trekk. Tenker du at hvis hun har en diagnose, så er hun liksom unnskyldt? Personlighetsforstyrrelser kan i liten grad "medisineres vekk", så hvis det er det hun har, må dere leve med hennes særheter uansett. Det er kanskje min fremste tanke etter å ha lest innlegget deres - her er det en familie som bare må leve med en krevende mor og å finne måter å beskytte seg mot hennes verste sider. Hvis hun har holdt fast i sorgen over å miste et barn og mannen sin i mange år, kommer hun nok til å dyrke selvmedlidenheten sin til hun selv dør. Kanskje "er" hun ikke så mye nå i sine øyne og derfor holder hun fast i hvor flink hun var til å drive butikken og hvor synd det er på henne? Min erfaring er at folk slipper sorgen litt mer hvis de opplever at noen møter dem på at de skjønner at de har hatt det fælt og ikke prøver å vise at andre også har det vondt eller at personen tross alt har mye å være glad for.

 

Når det gjelder drikking i jula, ville jeg avstått fra å servere alkohol når hun er der. Deres oppgave er å beskytte barna fra en mormor som ikke kan styre seg.

 

Nå våkner minstemann, jeg må ta ham opp. Spør gjerne mer hvis du tror de kan hjelpe deg.

[Anonym bruker]

Uff, føler virkelig for deg...har en lignende mor...(men hun drikker ikke, heldigvis).

Høres ut som hun har narcissistiske trekk, ja....(har grunnfag psyk., så dette husker jeg noe av). Men min erfaring er med min egen mor, som også har mistet et barn, og jeg min søster. Min far er også død. Min mor deler lite av sorgen med oss andre 'barna', og har ALDRI spurt oss hvordan vi har det etter disse to dødsfallene. Nå tar jeg meg selv i å skrive om egen familiehistorie, og det hjelper ikke deg mye. Kjenner bare igjen endel trekk...

Kan vel egentlig bare si at enten kan man ta valget å ha minst mulig med sin egen mor å gjøre for å skåne seg selv og fam., eller man kan prøve å få henne til forstå hvordan oppførselen hennes påvirker hele fam. Siden hun er godt oppi åra, kan det siste være vanskelig.

Håper du/dere finner en måte å forholde dere til henne som fungerer noenlunde i lengden. Jobber selv med å finne en vei å deale med min egen mor. Trist....

[Anonym bruker]

Takk for svar :-)

Tror også vi må lære oss å leve med henne,

hun er nå over 70 år og jeg tror ærlig talt ikke hun kommer til å forandre seg.

 

 

[Anonym bruker]

Takk for svar du også:-)

Jeg synes det er fint at du deler din historie med meg,

greit å "snakke" med andre som har det på lignende måte.

 

Jeg har mange ganger tenkt at jeg vil kutte kontakten med min mor,

men jeg får det bare ikke til og blir nok aldri å gjøre det.

 

Hun har jo selvsagt også mange positive sider..

 

hmm...har veldig blandende følelser for henne...

 

[Anonym bruker]

Noen av tingene du skriver om din mor er som om jeg skulle sagt det selv. Selvsentrisk, lite empati, skryt av seg selv, trekke fram gammel urett.

 

Hun har lite omgang med familien, men slik blir det bare. Min søster sa det slik: "Det er vel en mening med at vi har fått en sånn mamma. Det er for at vi ikke skal bli som henne".

 

Hun støter fra seg naboer også. Hun er lite opptatt av barnebarn, når hun ringer er det for å fortelle om nabofeider og hva folk har gjort som jeg ikke har sett på 20 år. Hvem hun har anmeldt og hvem som har flyttet fra hverandre. Jeg jatter med.

 

Jeg tror ikke hun har en diagnose, men hun er usympatisk.

 

Hun vanstelte spesielt meg da jeg var liten. Tennene mine råtnet vekk og jeg hadde store tover bak i håret. Vask og slikt var sporadisk. Min søster er mye eldre enn meg, så da var mor bedre og mer opptatt av andres mening. Vår far var frisk når min søster var ung, og tok mye ansvar for henne. Han var ikke i stand til det når jeg kom til.

 

Min mor er fokusert på eget utseende. Hun fikk komplimenter for ungdommelig utseende når hun var 50-60 år. Nå 20 år etter lever hun fremdeles for det, og tror at alle råd hun får om sminke, klær osv fra døtrene er ondsinnet sjalusi og ikke til å tro på. Folk snur seg etter henne når hun kommer med ildrødt hår og unappete øyebryn malt med svart mascara, og det tar hun positivt. De snur seg fordi de ikke tror hva de ser.

 

Hun gir penger til en gutt i 20-årene som det er "så synd" på. Han godsnakker med henne og hun tror de har et forhold. Det er egentlig tragisk for jeg snakker med henne og da kan hun ikke reise "fordi F**** har lovet å komme på besøk". Når han ikke kommer har hun unnskyldninger for han. Slik har det vært i over 3 år.

 

Jeg vet egentlig ikke hvordan en kan få slutt på det. Hun er jo ensom, fordi hun har gjort seg til uvenn med naboene og omgås familien lite. Det er harmløst på en måte siden hun ikke gir han så mye penger, og det er tross alt hennes penger.

 

Hun er utrolig slitsom å omgåes. Hun kommer antagelig til å dø ensom og alene, og det plager meg litt. Samtidig er hun uten tvil en belastning å ha på besøk.

 

Hun kan ikke omgåes barn og jeg tør ikke la henne være alene med barna mine mer enn en times tid. Hun kan finne på å si og gjøre ting som ikke er helt bra. Spesielt 3-åringen får høre mye når han trasser.

 

Nei jeg skrev bare dette som egenterapi. Det gjelder å ikke sprekke under dette besøket. Det kan bli siste gang vi sees, og jeg vil ikke at vi skal skilles som uvenner. Men det holder hardt!

 

 

 

[Velve]

Uff, vanskelig å si så mye annet enn at det finnes faktisk noen utrolig selvopptatte mennesker "der ute!" Det slår meg at "jammen har de ikke fått flotte døtre",- noe de nok ikke kan ta æren for selv. Dere har vel blitt så reflekterte og rause mer på tross av enn på grunn av...

 

 

[Ronja65]

Tenkte bare si at jeg er enig med velve. Det er veldig sårt, når det er ens egen mor som svikter.

 

[Anonym bruker]

Ja hun er narcissist, i form av sykelig selvopptatt og ute av stand til å ta andres perspektiv og alt det andre du har listet opp.

selv om narcissisme ikke brukes som en direkte diagnose men går under betegnelsen "andre personlighetsforstyrrelser" når sykehus etc. spesisifiserer den, så synes jeg som barn av en, at narcissisme er et nyttig begrep. Narcissistene kommer ikke så ofte inn til behandling og bearbeiding til psykologer og på sykehus, men barna deres gjør ofte det! En del av dem _oss har hauger av opplevelser og rare inntrykk av kjærlighet og hva vi bør finne oss i, som hjelper å få ryddet opp i.

mao synes jeg det er like godt å henge bjelle på katten. En del av disse menneskene kan bli så ondsinnede og harde mot enkeltpersoner i familien at de andre bør trø til å støtte offeret.

Som besteforeldre kan de være pyton. de er ofte opptatt av ytre greier som utseende og prestasjoner og kan såre unger ganske hardt ved å forskjellsbehandle og kritisere.