Så sinnsykt skuffa og lei meg....

[Sana og lillemann]

Jeg er passert 30 og har vært samboer i fire år. Vi har det kjempe fint sammen, men barn har vært et sårt tema. Jeg er veldig klar for å få barn, han har ikke vært klar. Vi har snakket om dette med jevne mellomrom, og jeg har siste tiden følt at han har kommet litt nærmere. Før jul snakket vi om det på nytt og jeg sa da at jeg synes vi burde prøve å få barn i løpet av et år. Han var da enig og jeg ble kjempe glad.

 

Så kom bomben.... I går skjønte jeg at noe var galt. og jeg spurte om det var noe han tenkte på. Da kom det.... Han har tenkt masse siste tiden, prøvd å bli klar for barn, men klarer det ikke. Han kan ikke si om han noen gang!!!! ønsker å få barn!!!!

 

Han kunne like godt ha slått meg rett i bakken. Jeg ble så utrolig lei meg og skuffa. Jeg elsker han, det er han jeg vil ha!!! Han vet hvor mye dette betyr for meg, og hvor høyt jeg ønsker det. Han sa at han skjønner hvor viktig dette er for meg, og at jeg bør få barn. Derfor tror han at det er best for oss at vi avslutter det hele!!!!! Hva skjer????? Han tror ikke at jeg kan leve med å ikke få barn (det kan jeg kanskje ikke heller) og han tror ikke at vi kommer til å få det noe bra dersom vi fortsetter uten å få barn. (herregud, tårene renner og renner). Jeg ble tatt skikkelig på senga, og skjønner ingenting.

 

Jeg kan ikke klare å forstå at han er villig til å gi opp forholdet vårt fordi han ikke vil ha barn!!! Og da kommer tanker som; elsker han meg ikke likevel?

 

Han klarer ikke svare på hvorfor han ikke vil ha barn... og jeg spurte om det var noe annet som lå bak. Han sa at det ikke var det...Jeg er så sinnsykt fortvilet.... klarer ikke se for meg at det ikke skal være oss. Klarer heller ikke se for meg at jeg ikke skal få barn. Det må da finnes en løsning!!!!! åhhhh....

 

Trenger nok tid til å fordøye dette, og finne ut hva jeg selv vil. Akkurat nå klarer jeg ikke å akseptere noen av alternativene....

 

Og viss du gidder å svare på dette, så ikke skriv at jeg bør dra fra han... det er ikke så enkelt....

[♥Tullerusk♥]

Hei!

 

Uff, dette var en lei situasjon du har kommet i...

 

Jeg tror det er noen menn som rett og slett må tvinges inn i en pappa rolle... Jeg mener du ikke skal lure han med å bli gravid bak ryggen hans, for det er stygg sak...

 

Det jeg tenkte på er, hvis du her venner eller noen i familien som har barn, små og/eller store så hadde kanskje hjulpet å passe dem en uke eller to, selvsagt med foreldrenes samtykke... Hvis de tviler så kan du jo forklare situasjonen du er i... For å se om han ville like det å beskytte noen og ta vare på... Få den følelsen vi kvinner har,, Som regel fleste av oss som har da=o) hvis du skjønner da=o) ble veldig innviklet dette...

 

Er du noe som meg så ville jeg ha prøvd videre... Klart et ønske om et barn er stor...Som du sier så har du passer 30 og du har forsatt god tid til å bli mamma... Om det ikke blir kjøtt og blod så har du muligheten til å adoptere... mange barn som trenger en mamma ut i verden, også her hjemme i Norge...

 

Kanskje ikke akkurat dette du ønsker å "høre", men dette er noe jeg ville komme med, som et eksempel...

 

Men synes ikke du skal gå fra han... Med mindre du vet med helt sikkert at du ikke kan leve med en mann som ikke vil ha barn...Han er jo ikke helt sikker selv om han vil eller ikke...

 

Vel, ønsker deg lykke til videre

 

*trøsteklem*

 

 

[-Mariposa-]

Hei Sana. Åh, jeg får helt vondt inne meg når jeg leser det du skriver. Mye fordi søstra mi har gått gjennom det samme. Men også fordi jeg er livredd for at det sammen skal skje i forholdet mitt.

Søstra mi ble sammen med en type da hun var 26. Han var gift og hadde to små barn som hun var barnehagetante til. Mye fram og tilbake i mange år, men han skilte seg og det flytta sammen og alt var bra. Mye av grunnen til at hun forelska seg i ham var fordi han var en "familiemann". Ex'en hennes ville ikke ha barn, men 2 år etter at hun dumpa ham fikk han barn med sin nye dame og de venter nå nr 2. På det tidspunktet ex'en hennes fikk barn snakket hun med typen sin om de ikke skulle få barn. Han ville ikke ha flere barn!!! Snakk om sjokk. Søstra mi er jo den perfekte mor i mine øyne. Mye krangling og sånn senere tok hun ut spiralen. De *prøvde* ikke å få barn, men de brukte heller ikke prevansjon. Så ble hun gravid, men hadde en SA etter noen uker. Typen hennes var så snill og god i den tida. Sa at de sikkert kunne gifte seg når de skulle på ferie til Mauritius året etter. Søstra mi gleda seg masse og tenkte at alt kom til å ordne seg. Så etter 1,5 år ble hun gravid igjen og da ble typen helt vill. Sa hun måtte ta abort osv. Mye grining og nesten en abort. Den dagen søstra mi hadde bestemt seg for at hun aldri ville ta abort kom typen hjem og sa at det var ok at de beholdt barnet. Hun har til den dag i dag ikke sagt til ham at hun allerede hadde bestemt seg for å ikke ta abort.

nevøen min er i dag 3.5 år og tantes øyensten. Søstra mi er verdens beste mamma, men typen hennes har sagt at hvis hun blir gravid en gang til så går han fra henne. Han er en ganske god pappa for sønnen, men han tar lite ansvar. Det er mer sånn at hun må spørre om han vil passe han hvis hun skal noe.

 

Typen min er veldig fram og tilbake om dette å få barn og det skal i alle fall ikke skje nå!! Så jeg er veldig usikker på om han noen gang vil bli klar...

[Jumpy]

Vet dere hva: i fjor på denne tiden la jeg inne et innlegg her på bim om mine følelser i forhold til det at min kjære ikke ønsket barn (mulig det var på høsten 05, jeg husker ikke helt). Poenget er bare at jeg fikk lyst til å fortelle dere hvor godt det er at vi har fått opp dette forumet. Vi er tydeligvis mange som enten har eller har hatt vanskelige følelser og vært i tvil fordi man har ulike ønsker rundt det å stifte familie.

 

Da jeg la inn innlegget mitt i fjor var det ingen andre i samme situasjonen på bim, men heldigvis en som hadde opplevd noe av det samme. Hun hadde stilt krav (satt en tid) og var/er idag mamma og de er lykkelige foreldre.

 

Nå er vi mange her inne. Kanskje har vi klart å gjøre det legitimt å være "ønsker"....

 

Jeg håper forumet kan virke postivt og kanskje føre til at man holder ut litt lengre enn man villle gjort uten. Jeg tror nemlig at veldig VELDIG mange menn rett og slett får litt "sjokk" når de opptager at tiden er inne for å stifte familie. De er ikke klare, og har ikke en slik biologisk klokke som vi damer har (den klokka er ikke bare tull nei....).

 

Den historien om at x'en får barn med sin neste dame er ikke unik... forferdelig trist synes jeg, men allikevel så er det ikke helt uvanlig.

 

Hold ut snuppelupper!

 

En ekstra klem til hovedinnlegger!! Ikke mist håpet riktig enda.

Klem