Hva er det som er galt med meg? (langt)

[Anonym bruker]

Jeg får aldri sove. Barnet mitt sover to halvtimer om dagen og det er ikke lenge nok til at jeg rekker å sovne slik at jeg kan hvile samtidig. Om natta våkner barnet hver time, det har h*n gjort siden fødselen. Det er 5 måneder siden. Jeg må stå opp hver gang. Mannen min klarer ikke å roe ungen og det ender bare med at det blir mer skriking hvis han prøver. Ingen andre klarer å roe barnet heller. Dette har resultert i at jeg har fått angst for å sove, for jeg vet at jeg kommer til å våkne omtrent en halvtime senere, enda trøttere enn jeg var i utgangspunktet. Mannen min er kjempesnill og tar med lille vennen ut på trilletur for at jeg skal få slappe av litt om dagen i helgene. Men jeg klarer ikke å sove da heller. Jeg vet jo at de kommer tilbake om senest en time, og jeg bruker så lang tid på å klare å roe meg ned slik at jeg sovner. Den tiden de er borte, bruker jeg på å ligge i senga og stresse og tenke på alt jeg burde ha gjort i huset, bilen som burde vært vasket, men jeg må jo sove, klærne som hoper seg opp, støvet som samler seg, jeg må sove, middagen jeg burde laget, jobbene jeg burde søkt på, og så må jeg sove, at jeg burde stelt meg, dusjet, spist, sminket meg, sovet, kommet meg ut i frisk luft. Men jeg er for sliten. Huset ser alltid mer eller mindre prikkfritt ut. Det er både takket være mannen min og meg. Dersom det ser fælt ut i huset, blir jeg faktisk skikelig deppa, for jeg og lillegull tilbringer så mye tid her. Orker ikke å se på rot og dritt som flyter rundt. Derfor er det uaktuelt å prøve å slappe av med hensyn til husarbeidet. Og om det er rotete, får jeg i alle fall ikke slappet av.

Lillegull tar ikke flaske. Tar heller ikke kopp, tutekopp eller noen av de andre alternativene.Er helt avhengig av meg da jeg fullammer. Derfor kommer jeg meg heller aldri ut alene, ikke engang i en time. Snuppen har kjempe-separasjonsangst og det blir krise hver gang jeg drar ut. Derfor har jeg så å si sluttet med det. Min store drøm er å gå ut med en venninne kanskje tre timer en kveld, men det lar seg dessverre ikke gjøre. Dessuten burde jeg heller prøvd å sove.

I det siste har jeg begynt å bli misfornøyd med meg selv i tillegg. Orker ikke tanken på sex lenger, for jeg synes jeg ser så trøtt og jævelig og tynn og stygg ut. Håret mitt har jeg ikke fått gjort noe med siden fødselen. Det er slitt og grusomt. Jeg er blek. Jeg mister lysten på sex når jeg ser meg selv i speilet. Har prøvd å kjøpe noe fint undertøy for å piffe meg selv opp litt, men ingenting passer på grunn av de helvetes ammejura mine som er størrelse F.

Nå er det blitt såpass ille at jeg ikke føler at jeg har overskudd til noe som helst lenger. Jeg passer på den lille krabaten vår med 130% av min totale energi. H*n er dyrebar og får alt stell h*n skal ha og mer til. Jeg kunne aldri lempet på kravene med denne lille personen. Så h*n er det ikke synd på. Har jeg ikke ork, later jeg som jeg har det, og slik kommer jeg meg litt og litt videre hver dag.

Men mannen min begynner antagelig å bli sliten av at jeg er slik. Jeg klandrer ham ikke. Han gjør masse i huset og i tillegg pusser vi opp, der er det han som står for størsteparten av arbeidet. Og så jobber han 100%. Men jeg er kommet så langt ned nå at jeg ikke kommer meg opp igjen. Jeg har en BMI på litt under 17, regnet jeg ut i sted. Det er ikke helt bra. Det er en ond sirkel, for jeg blir tynn fordi jeg ikke orker å spise, fordi jeg ikke har overskudd, fordi jeg ikke orker å tenke på meg selv, fordi jeg ikke får sove, fordi jeg er for sliten.

Jeg aner rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Skjønner ikke helt hvorfor jeg skriver her, kanskje for å få en slags forståelse.

 

Godt jeg kan være

 

 

 

[Anonym bruker]

Snakk med noen om dette - hvis du ikke allerede har en depresjon, er du på vei til å få en.

 

I know!

[mai mammaen til to]

huff... jeg skjønner deg godt jeg... kan ikke være lett... jeg har ikke hatt det på samme måten, men jeg er så knyttet til jenten min at jeg ikke orker å være lenge fra henne... men plutselig en dag merket jeg at NÅ var det nok..nå måtte jeg komme meg ut alene.. første gang jeg gikk ut uten henne var hun vel en 5 mnd tenker jeg.. da dro jeg og shoppet...helt alene...uten barn, uten venninner..det var skikkelig hærlig... Jeg ammet henne før jeg gikk...og var borte i 2-3 timer... hun hadde grenet litt, men det hadde gått greit... nå er jeg borte fra henne opptil 4-5 timer av og til..men nå er hun jo begynt å spise grøt osv...

 

jeg syns du skal prøve å komme deg ut en liten tur jeg..om babyen gråter så må du bare prøve...du får be pappaen ringe deg om det ikke gir seg...ev så må babyen bare gråte litt...

 

datteren min har vært veldig ofte våken om natten.. jeg har bare hatt henne oppi med meg så har hun fått pupp og da sovnet igjen med engang.. nå har vi lagt henne i sengen sin om kvelden..hun har hylt og hylt..første natten tok det 40 min før hun sovnet...det var helt forferdelig å høre på...men allerede kvelden etterpå tok det bare 20 min...og nå sovner hun etter 1 min... når hun nå sovner alene på kvelden, så sover hun i mange timer i strekk...og det er veldig deilig...

 

jeg tror både du og pappaen og ikke minst lille gullet har godt av at du får kommet deg litt ut og at babyen og pappaen får litt alene tid..

[Anonym bruker]

Jeg visste at noen kom til å skrike depresjon, depresjon.

Slapp av. Jeg er sliten og lurer på hvordan jeg skal få overskudd, jeg er ikke deprimert. Så vennligst ikke diagnostiser meg.

 

HI.

[Anonym bruker]

stakkars deg............jeg vet du har det utrolig tungt.....har vært der jeg og, for ikke lenge siden ! Fikk ALDRI sove.....ble så opphengt i at nå MÅ jeg sove, at jeg aldri sovnet. Var så trøtt og sliten av jeg gikk inn i min egen lille verden....passet på mitt lille gull så godt jeg bare kunne, men det var også alt jeg klarte med. Så ikke noen andre enn min nærmeste familie på 3-4 mnd, og da sa samboer ifra.....han bestilte legetime til meg(nektet selv, ja, dum var jeg, for jeg trengte virkelig hjelp)........hadde en laaang samtale med den snille legen min, som i første omgang skrev ut vallergan til meg(allergimedisin som man blir trett av), i en overgangsperiode - og det hjalp! Kom meg ut av den onde sirkelen og klarte og ikke stresse så mye med søvnen. Det hører vel med at jeg også pga søvnmangel var veldig deprimert...kunne gråte i ett mens gullet sov.....ofte flere timer.

 

Lov meg at du enten snakker med legen din eller helsesøtster om dette....du trenger litt hjelp til å komme deg tilbake i hektene igjen, og det er dette disse personene skal brukes til!!!

 

Masse lykke til, nå kan det bare bli bedre vet du

 

Mange klemmer fra meg til deg

 

velger å være ...

[Anonym bruker]

Uff, høres så slitsomt ut..! Men hva med å få en trillepike som kan trille ham et par timer daglig, slik at du får sovet? Ellers vet jeg at HomeStart fra Oslo Sanitetsforening tilbyr hjelp til barnefamilier som sliter veldig, 4 timer en kveld pr uke. Du kan få praktisk hjelp og noen å snakke med der. De er dessverre ikke tilgjengelige i alle bydeler- men går jo an å høre med helsestasjonen din om du da bor i Oslo.

[BizziBee]

Kanskje dette handler om det å skulle mestre alt?

Jeg har mer eller mindre den samme historien å fortelle. Jeg har det mye bedre nå, mest pga at hun sover mer, men også fordi jeg måtte ta en liten oppvask med meg selv. Jeg har allltid "klart alt". Jobb, privat osv. Har hatt kontrollen over det meste, og tenkte ikke at barn var en faktor som jeg ikke kom til å mestre 100%.

Jeg hadde en tung graviditet og en dårlig fødelsopplevelse, og når vi endelig kom hjem måtte jeg få tilbake kontrollen føltes det som. Når hun sov (som var i prinsipp aldri), vasket jeg. Jeg ville ha det ryddig og pent rundt meg, ellers fikk jeg ingen ro. Jeg skulle være årets mor/kone/elskerinne/vaskehjelp/venninne samtidig som datteren vår skulle ha det "perfekt".

3 måneder og nesten 30 kilo mindre, innså jeg at jeg var på bristepunktet. I stedet for å få kontrollen, var jeg nå totalt søvnløs. De mulighetene jeg hadde til å sove, ble brukt til å ligge å ergre meg over alt jeg burde ha gjort.

Skal ikke gjøre dette lengre enn det behøver;

Jeg måtte sette meg ned og ta for meg hvorfor jeg måtte ha det klinisk rent hjemme. Hvorfor måtte jeg være den perfekte kone? Jeg har en forståelsesfull mann som sa til meg at dette er vårt barn, ikke bare mitt. Om han bar henne og hun bare gråt, kom hun til å dø av det? Om ikke all vask var gjort, kunne vi nøye oss med halvrent hus? Kunne vi slå oss til ro med at dette var en unntakstilstand i livet vårt, og at vi kunne gå tilbake til sex 3 ganger i uka ;-) når hun begynte å sove gjennom natten??

 

Finn ut hva du kan "kan leve med", så kanskje du finner et pusterom, og kanskje tilslutt søvnen din.

[Rut Bram]

Dette er ikke noe kjekt nei, det skjønner jeg godt. Minner om meg selv, slik det var da jeg fikk førstemann for 3 1/2 år siden. Man ønsker så sterkt å gjøre alt riktig, ikke sant? Men tenk igjennom det - er det ikke også riktig og rett for mpr å ha litt tid for seg selv, og prøve å organisere tiden sin slik at hun også har overskudd til å være den hun er - ikke BARE mamma, men også seg selv fullt og helt, også for barnet sitt? Da MÅ man, mener jeg, noen ganger kompromisse, la hus, mann og ja - barn - klare seg på egenhånd litt. Ingen er perfekte, og de som jobber for hardt for å bli det, blir syke. Jeg synes det høres ut som du er på god vei mot fødselsdepresjon, slik jeg var etter vårt første barn ble født. Selv om ikke du liker å høre det... Les litt om symptomene på depresjon/fødselsdepresjon er mitt råd, og snakk med helsesøster i første omgang om situasjonen din. Hun kan hjelpe deg med forslag til hva du kan gjøre, evt. henvise deg videre. Det er en masse ting du kan gjøre annerledes, men jeg syns det høres ut som du trenger hjelp til å få til nye og andre rutiner. De fleste barn er ikke fullstendig avhengig av mor - det i såfall mammaen som har lært dem til det, og det kan "avlæres", mener jeg. Det er ditt valg og ditt liv, hvis du virkelig vil endre situasjonen må du prøve å ta et skritt selv nå for å endre det. Lykke til!

[Gjest]

Jeg kjenner meg på mange måter litt igjen i din situasjon, men min sov nok litt mer enn en time mellom oppvåkningene. Uansett, jeg kan love deg at jeg forstår hvordan du har det!

 

Du lider rett og slett av søvnmangel. Klart du blir frustrert og misfornøyd av det! Da ser man også mørkere ting. Har du noen anelse om hvorfor babyen din ikke sover mer enn en time i strekk på natten? Hvis ikke trenger du kanskje hjelp av helsesøster til å finne ut av det? En fem måneders baby burde kunne sove litt lenger enn det.

 

Det kan virke litt enkelt, men noen ganger er man så sliten at man ikke ser skogen for bare trær, men jeg nevner det i håp om å kunne hjelpe:

 

Er baby mett nok? Min erfaring nå etter seks måneder med utrolig slitsomme netter er at han rett og slett aldri ble skikkelig mett på morsmelk. Vi måtte gi en tilleggsflaske mme i lang tid for at han skulle sove bedre, det tok tid for meg å akseptere det, ville være "perfekt" og fullamme, men fant ut at jeg måtte senke kravene sånn at gutten min ble mett. Det ble vi alle tjent med! Han sov ihvertfall litt bedre da. Har du prøvd å fylle på med mme før sengetid? Hvis du har en stor baby kan du ihvertfall begynne å gi litt grøt, det hjalp mye for min gutt! Det var helt tydelig at grøten hjalp for oss, nå våkner han to-tre ganger om natten (og det er en god forbedring, merker det på energien). Jeg gir nå grøt formiddag og før sengetid (i tillegg til pupp, har kuttet mme).

 

Har babyen gjennomgått en koselig kveldsrutine? God tid med stell/bad, mating, kos som babyen kjenner igjen hver kveld? Har du slått av lys, stille og svalt rom? Som gjør at h*n forstår det er natta? Husk, det tar litt tid å innarbeide dette.

 

Du gjør en utrolig jobb. Det er ingen som fatter hvor slitsomt det er å ikke få sove på så lang tid hvis man ikke har opplevd det selv. Nettopp derfor skal du være så stolt av deg selv! Men, du trenger hvile nå, så prøv å mate babyen ekstra for å se om babyen sover bedre!

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Takk for svaret, lykkemor. Jeg har en veldig stor og frisk baby som får nok mat. Det er rett og slett ingenting som skulle tilsi at noe er galt. H*n vil ikke ha mat hver gang h*n våkner. Begynner å sutre og våkner bare av seg selv. Og slik har det vært siden nyfødtstadiet, da kunne h*n sove 4 timer i strekk. Men det ga seg etter kanskje 3 uker.

Har begynt å gi grøt for et par uker siden, men merker ingen særlig bedring. Har hatt gode og koselige leggerutiner siden 2 måneders alder. Bader hver kveld, tar på pysj og får pupp og så er det kvelden. Rommet er mørkt og svalt og stille, men døra inn til stua er litt åpen slik at h*n hører oss i bakgrunnen og sovner trygt til lydene våre. Sovner fort, men våkner alltid en time senere.

 

Og jeg gjentar bare for ordens skyld, selv om du ikke har nevnt det, jeg er altså ikke deprimert. Og jeg liker ikke at hobbyforståsegpåere som flere over her gir meg diagnoser jeg ikke har fortjent. Jeg har et godt liv og er lykkelig, jeg er bare forferdelig sliten.

 

hi

[Gjest]

Uff, dette var ikke lett. Har lyst å hjelpe, men det var vanskelig dette her.

Sikker på at det ikke er en rap som må opp?

Hva gjør at baby sovner igjen? Går du med babyen eller hva? For meg var det amming, og da var det viktig å skynde seg å gi pupp før han våknet for mye (sto i en bok jeg leste at de har søvnsykluser som er kortere enn våre, og vi må hjelpe dem å komme tilbake til det tunge stadiet igjen til de finner ut av det selv. Altså må du være på pletten med en gang du hører et knyst og gjøre det som gjør at babyen sovner igjen fort).

 

[Anonym bruker]

Jepp, jeg vet. No cry sleep solution. Jeg gjør alt som står i den...

 

[Anonym bruker]

Jeg skrek ikke.

 

Neida, du er sikkert bare sliten. Hm, kjenner meg bare veldig igjen i alt du skriver.

 

 

 

[Rut Bram]

OK, jeg hører/leser at du mener at du ikke er deprimert. I hovedinnlegget ditt leser jeg samtidig at du er sliten, lider av søvnmangel og har store problemer med å klare å roe deg nok til å sovne, har hatt et stort vekttap/lider av kraftig undervekt, sliter med selvtilliten, du er misfornøyd med deg selv og ser ikke ut til å få tid til å gjøre de tingene som gjør deg fornøyd og glad i livet. Vekttap og evt. lav BMI, søvnproblemer, og å være misfornøyd med seg selv og sin situasjon er klassiske symptomer på depresjon...derfor er det at jeg (og andre her sikkert) tenker den tanken når de leser hovedinnlegget ditt. Det er ikke et forsøk på å skade deg, men å hjelpe deg at jeg ihvertfall har svart deg her med tanker om at det kan ha noe med depresjon å gjøre. Jeg har selv vært der, og for meg hjalp det å få sette en merkelapp på det, det hjalp meg å se løsninger og ikke bare problemer... Jeg har også et godt liv og er lykkelig, men i perioder kan en likevel ha det vanskelig!

 

Mitt hovedpoeng er ihvertfall at hvis du skal få det bedre tror jeg at det vil hjelpe å snakke med noen om problemene du har, slik at du kan få noen andres råd eller synspunkter for hva du kan gjøre for å bedre din situasjon - uansett hva man kaller det.

[Anonym bruker]

Takk til alle dere som svarte meg i går. Jeg har det bedre i dag, har fått sove ganske godt i natt. Babyen sov 3 timer i strekk ved to tidspunkt i natt, det har omtrent ikke skjedd siden nyfødtalder. Jeg fikk ca to timer sammenhengende søvn to ganger i natt, og det var deilig. Nå er jeg mer uthvilt og ser litt annerledes på ting. Så det er nok bare langvarig søvnmangel, ja.

 

Hi.