Forestående fødsel - våre menn

[Gjest]

De MÅ strengt tatt ikke være med og vil de ikke, nei så vil de ikke og det må være greit.

Ingen skal måtte tvinges til det -og det kan rett og slett resultere i avskyfølelse overfor mor/barn.

 

Men hvorfor tenker mange, de bør/skal/må jo få et innblikk i hva vi har med å gjøre..

Nei, det MÅ de strengt tatt ikke. Det er endestasjon på jobben vår og 100% opp til oss å fullføre. Med eller uten vår kjære.

 

Ære være de som stiller opp ved sin kjæres side og de som velger motsatt, ok det må vi bare respektere.

 

Prøv gjerne å ta de med til samtale hos JM/lege og se om han klarer å si noe om hvorfor han ikke vil, men tving de ikke... for all del.

 

 

For veldig mange menn har det med avmaktsfølelsen å gjøre, usikkerheten er vanskelig for mange menn.

 

Jeg selv fødte gutter i 94 og 97 og pappa var med begge gangene. Denne gangen er ikke pappa (ny pappa) 100% sikker på om han klarer og jeg har derfor alliert meg med ei venninne etter samtaler med ham selvsagt. Han var med på å ta avgjørelsen på at uansett hva han velger når det nærmer seg helt, så skal hun være med (for MIN sikkerhets skyld) i tilfelle opplevelsen blir for tøff for ham og han må trekke seg ut.

 

Jeg var mor til en 3-åring og svanger i 7. måned da min mor fødte min lille søster og jeg var tilstede.

Den mixede følelsen av å få være med på starten av hennes liv kontra det å være maktesløs vitne til min mors desperasjon og smerte underveis.

Jeg er helsearbeider, så kroppsvæsker gjør meg ingenting, men bare det å KUN være nyttegjort for en stakkars våt klut og et glass saft.. Det var en "nådeløs" situasjon.

Selv er jeg jo vant til at om mine pasienter har smerter, så kan jeg GJØRE noe med det... (det var heller ikke min første fødsel som tilskuer og medhjelper, men tidligere har det vært pasienter).. og slår ungene seg, ja så har man et plaster og en liten blås så går det over.

Men her var jeg vitne til noe STORT og alikavel helt maktesløs.. til tross for at min mor har formanet om hvor stor støtte jeg var og hvor flott jeg hjalp henne gjennom. (dah..)

 

Det er det samme for våre menn..

Vi vil jo selvsagt ha de der, men hvor stor støtte kan du få fra en som er tvunget inn i rommet og som fra første sekund ønsker seg UT derfra??

De står som tause maktesløse vitner til at deres kjæreste her i verden har smerter som ikke forgår i en manns sinn.

Og for mange... er det BARNET sin skyld og de klarer ikke helt se sammenhengen i fødselen og smertene. De ser bare smertene og vil i sitt innerste gjøre ALT de kan for å lindre det for sin kjære, men kan ingenting gjøre. De er jo så emosjonelt inne i hendelsen...

Ikke lett nei...

 

Nei... snakk heller med ham om hva han vil og ta heller med deg en annen som står deg nær og som du er trygg på. Mye bedre for alle parter... selv om vi selvsagt vil dele opplevelsen med far.

Han er jo rett på gangen og hentes inn omtrent samtidig med at barnet legges til mor.. om han ønsker, eller når barnet er vasket og stelt.

 

 

Urettferdig tenker mange.... at vi må gjøre hele jobben alene..

 

Nei... vi er gudegitt den gaven det er å kunne lage ett helt nytt menneske og gi det liv også utenfor kroppen vår..

Det er VÅR oppgave som kvinne.

Det er 100% klart fra den dagen vi velger svangerskap, vi vet at fødselen kommer.

 

Det er fortsatt land i verden hvor far ikke får lov til å overvære fødselen fordi det er en "kvinnesak".

 

 

Ta med deg en du er trygg på til fødestuen for støtte under fødselen. Del opplevelsen med en som står deg nær om ikke far ønsker.

 

La de lese Hakkespettboken for fedre og snartpappadottno. Oppmuntre de til å sette seg inn i hva som skal skje, men la de gjøre det selv uten tvang.

 

 

 

Lykke til =)

[Forandringfryder ♂♂♂]

Så sant som det er sagt! )

Pappaen var med på forrige fødsel, av fri vilje, og var en fantastisk god støtte! Nå gleder han seg til å være med igjen. Å overvære en fødsel er sterk kost, og jeg forstår godt de som nøler! En mann som er tvunget med er nok neppe til særlig nytte, og jeg vil nok tro hans opplevelse av fødselen er mer traumatisk enn godt er!

Men jeg må ærlig innrømme at jeg hadde blitt ufattelig skuffet hvis sambo ikke hadde blitt med, vi er jo tross alt to om dette! )

[NewYorkMom_får_to_tette]

Godt sagt. Min kjaere har heldigvis vaert veldig innvolvert hele veien--er med paa alle kontroller, og han tar det som en selvfoelge at han skal vaere med paa foedselen. Men det er fordi han selv vil, og jeg vet at han gruer seg. (Selv om jeg ogsaa ville blitt kjempeskuffet hvis han ikke ville.) Han ble litt blek i ansiktet da han hoerte at fedre ofte klipper navlestrengen, go spurte om jeg synes det var greit hvis han ikke orker aa gjoere det. Naar jeg spyr og har svangerskapsplager har han flere ganger gitt utrykk for at det er hans skyld at jeg lider. Tror han foeler veldig ansvar for at jeg er gravid--og regner med at han ogsaa vil foele det naar barnet blir foedt. Kan hende flere menn tenker slik--at det er de som har "skyld" i at vi har det vondt--og derfor blir det ekstra vanskelig aa overvaere en foedsel. Min svigerfar besvimte da han var med paa den foerste foedselen--og den historien har stakkars mannen min vokst opp med. Det positive er jo at de da ogsaa vil staa til ansvar naar det fantastiske skjer--naar barnet faktisk har kommet.

[*Angelface*]

Her går det andre veien.. Han vil så gjerne være md..Men jeg vil ikke.. Hehe..Ikke for å være frekk..MEn jeg VET at jeg vil vise han sider med meg han sendt vil glemme...Jeg vil kjefte,smelle, kalle, kaste, slå, klemme ALT..Og jeg er usikker på om han vil takle det..Derfor er jeg usikker på om han vet hva han gir seg ut på...

[Gjest]

Kjefte, smelle og REALE uttrykk følger med...

Det er bare å forberede de godt på det, gjerne sammen med JM på en kontroll..

JM vet jo hva som skjer ja..

 

Menn som ikke har vært med på dette før, vet IKKE hva de begir seg ut på, men det vet strengt tatt ikke førstereismammaer heller.

 

Jeg var djevelsk sinna med førstemann, men var temmelig rolig og behersket med andremann...

Vi er jo ikke drevne på detta vi heller og min erfaring var at det var mye "enklere" andre gangen.. Det var jo ikke "nytt" lenger, til tross for at det er nytt hver gang.

 

Snakk med mannen, rådfør deg med JM og ta han gjerne med til samtale om han vil selv..

Du har vel ikke tenkt til å gjennomg dette alene?

 

Min mor var med på min første fødsel sammen med pappaen og det var strengt tatt henne som fikk gjennomgå værst... uten at ho har tatt skade av det i ettertid.. De aller fleste har forståelse for at det er enorme krefter i verk med en kvinne i barsel..