Fortvilet...

[Anonym bruker]

Jeg har kommet opp i en veldig vanskelig situasjon. Har blitt gravid etter ett one-night-stand der kondomen sprakk. Har per i dag ingen kontakt med barnefaren, og vet også at dette er en mann jeg ikke kunne tenke meg et videre forhold til.

Jeg er nå ca 8 uker på vei. Jeg holder på med en utdanning som jeg kommer til å måtte avbryte om jeg velger å beholde barnet, så situasjonen min tilsier at dette er et veldig dumt tidspunkt å få barn på. Jeg vet heller ikke om jeg kommer til å klare meg alene med dette barnet. Så tankene mine svirrer rundt en abort, men jeg syns det er så utrolig vanskelig. Hadde aldri sett for meg å havne i en slik situasjon, og sliter med å ta det rette valget. Jeg får ikke sove om natta, og sliter med matlysten. Tror aldri jeg har grått så mye i hele mitt liv før!

 

Jeg er også SVÆRT redd for å få psykiske reaksjoner i ettertid siden jeg er såpass usikker. Er det vanlig å få reaksjoner i ettertid? Hvilke reaksjoner kan jeg i såfall forvente meg?

 

Håper det er noen her med erfaringer rundt dette som kan hjelpe meg med å få noen svar. Tror det kan være godt å høre hvordan noen som faktisk har tatt abort har opplevd dette.

 

Dette ble litt langt, men jeg er er så fortvilet. Ønsker bare å få hjelp til å ta det rette valget. Takk for at du gadd å lese...

 

[Anonym bruker]

Jeg tror jeg skjønner litt hvordan du har det. Jeg ble gravid for tre år siden. Da hadde jeg jeg vært sammen med kjæresten min i ca 2 mnd, vi var uforsiktige og jeg ble gravid. Vi var begge voksne, godt utdannet og i full jobb. I motsetning til i ditt tilfelle, lå alle forhold lå derfor på en måte til rette for at vi kunne ta imot et barn. Jeg/vi valgte likevel abort. Mange vil sikkert si at det var et galt/feil valg, og at vi burde tatt konsekvensene av vår uforsiktighet. Men - det er var mitt liv og mitt valg! Og abort er faktisk en rett du kan benytte deg av - uten at du skal ha dårlig samvittighet. Hva andre måtte mene er uten betydning så lenge du selv har bestemt deg.

 

Jeg skal ikke fremstille abort som et enkelt valg- for det vet jeg at det ikke er. Abort er et valg du skal leve med for resten av livet, og det er ikke uvanlig å få en reaksjon etterpå. Jeg opplevde ikke dette som noe problem, jeg gråt etter at inngrepet var gjort, men jeg har ikke vært plaget med tanker om hva som ville vært/skjedd om aborten hadde forblitt ugjort. Jeg tenker faktisk veldig lite over at jeg har tatt en abort, og det tror jeg skyldes at det føltes ut som et riktig valg for meg på det tidspunktet i livet.

 

Jeg er nå på nytt gravid, og denne gangen var det planlagt. Nå gleder jeg meg veldig til den lille skal bli født, men heller ikke nå angrer jeg valget som ble tatt for tre år siden.

 

Lykke til - jeg håper du klarer å ta et valg som er riktig for DEG!

 

 

[Anonym bruker]

Hei

 

Vet godt hvordan du har det - har hatt det på samme måte, og tror heller ikke jeg noen gang har grått så mye i hele mitt liv:(

 

Men etter mye om og men så tok jeg abort, og jeg er i dag utrolig glad for at jeg valgte det. Det var det rette valget for meg. Jeg er midt i utdanningen min og bor på en kjempeliten plass, så et barn ville endret situasjonen min betraktelig. Jeg var også redd for at det kunne komme til å gå utover forholdet mitt med sambo, og jeg ville ikke risikere å bli alenemor.

 

Du spør om dette med psykiske reaksjoner. Jeg tror disse reaksjonene kommer dersom du har tatt en abort uten å ha vært sikker på valget ditt. Da kan det ofte komme anger og depresjoner kan jeg tenke meg. Derfor råder jeg deg til å være helt sikker på ditt valg (selv om det er vanskelig) og når du har bestemt deg må du ikke tvile på det. Du må finne deg til rette med at det var det riktige valget i din situasjon. - Dette gjelder uansett om du velger å beholde eller abort.

 

Som sagt så har jeg det helt fint i dag (1 mnd siden aborten) og jeg føler meg lettet og nyter hver dag. Faktisk så lærte dette meg å sette pris på min livssituasjon slik jeg har det i dag. Plutselig sitter du der med mann og barn og bikkje, derfor er det viktig å nyte den friheten vi faktisk har som unge studenter:)

 

Bare spør meg om du lurer på noe. Hjelper gjerne til da jeg vet hvordan det er å være i den situasjonen.

 

Lykke til:)

 

janne

[Anonym bruker]

Jeg også tenke på det at jeg var redd for hvordan jeg ville reagere psykisk etterpå selvom selve aborten og valget der og da gikk bra. Jeg hadde en reaksjon over ett år senere og derpå to år senere ( det er nå 4 år siden snart). Dette kan komme når som helst og hvor som helst og kan utløses av hva som helst. Men tingen var at jeg også var tilfreds med valget, livet gikk videre og det var s¨greit, det var det riktige valget

det er godt å vite, at det endelige var det riktige, men du kan aldri vite hvordan du vil kome til å kunne reagere en gang i framtiden, fordi dette er noe du bærer med deg hele livet.. selvom det er gjerne med 3 års mellomrom..det dukker gjerne opp. men vær glad for at du valgte det du gjorde da, og se framover til den dagen du virkelig er klar.... gleder meg selv jeg

 

masse lykkwe til

 

[Gjest]

det å få reaksjoner i ettertid, tror jeg er ganske inviduellt.

 

Jeg tok en abort når jeg var 18, og var veldig i tvil. Men jeg har ikke angret i ettertid. Det var stunder som var litt triste og meningsløse. Men jeg er egentlig veldig glad jeg gjorde det. Jeg var overbevist om at jeg var kjempemoden når jeg var 18, men jeg ser nå, bare 3 år etterpå at jeg ikke var moden i det hele tatt!

 

Så tiden leger ikke bare alle sår, men den hjelper deg å få litt perspektiv på ting også =)

 

lykke til!

[Anonym bruker]

Hadde det akkurat som deg for noen år siden.. Kondomet sprakk, og jeg ble gravid. Vi var riktignok helge-elskere, men han reiste hjem til andre siden av verden etter endt studie før jeg oppdaget graviditeten. Visste at han "long gone" og hadde enda igjen 1-2 år av studiet. Valget var ikke så veldig vanskelig, og jeg har ikke angret i det hele tatt. For meg var det vikitg å få tatt aborten så tidlig som mulig, og spesielt nå etter å ha født ett barn og venter nummer 2, så er jeg glad for at min abort var så tidlig. (uke 7-8, tror jeg). Selve aborten var grei (medisinsk), og jeg hadde ingen kvaler i ettertid. Først da jeg ventet mitt første barn tenkte jeg litt ekstra på situasjonen og fosteret jeg valgte bort, mens denne gangen, venter nummer 2, så tenker jeg mindre på det.

 

Ønsker deg alt godt, og lykke til uansett hva du velger.