Begynner nesten å "angre" på graviditeten!

[Anonym bruker]

Er nå 32 uker på vei, hele svangerskapet har gått problemfritt og alt har vært bare lykke og velstand. Helt til i dag! Satt å drakk kaffe i lag med min samboer og min mor då hun tar opp emnet fødsel. Selvfølgelig har jeg tenkt mine tanker å har pratet om det som skal skje med min samboer. Har hittil ikke gruet meg eller hatt negative følelser i forbindelse med en fødsel. Ut må det jo uansett!

 

Men så var det denne samtalen som vekket meg! Jeg har tidligere slitt med psykiske problemer (angst), men har vært frisk i godt over 1 år nå.

Og i dag tar mamma det opp om jeg føler meg frisk, om jeg er i stand til å takle en normal fødsel, om jeg har gjort meg noen tanker om hva som kan komme til å skje hvis angsten skulle ta overhånd igjen midt i fødselen.

Så fort gikk det å sette i gang tankene, å jeg må nok innrømme at jeg kjente angsten komme snikende tilbake i forbindelse med alle tankene jeg gjorde meg.Før når jeg tenker meg om så er jeg hysterisk redd det meste som har med fødsler å gjøre.

Hva skjer hvis jeg velger å ha en normal fødsel, riene strekker seg over mangfoldige timer å man sliter med konstante smerter, å angsten tar overhånd? At jeg rett og slett gir opp?

Også har jeg total angst mot mannelige leger å at `fremmede`` skal undersøke meg nedentil eller se meg naken. Dette er grunnen til at jeg hittil har sluppet underlivsundersøkelsen de fleste gravide gjennomgår i begynnelsen av svangerskapet. Hva hvis dette ikke blir tatt hensyn til under fødselen? Bare tanken på at mine følelser ikke vil bli tatt hensyn til gjør meg kvalm.

Så kanskje planelagt keisersnitt ville være noe for meg!? Men også her har jeg mine redsler. Ser for meg at jeg aldri kommer til å våkne igjen ved en narkose. Eller at operasjonssåret kommer til å "revne" så snart jeg reiser meg opp.. Å det verste som kan skje er at jeg MÅ være våken under operasjonen. Ligge å høre alle lydene, følelsen av å bli skjært i, lukten osv.

 

Dette er bare noen av mange ting som plutselig har tatt totalt overhånd på meg.. Er det flere som føler eller har tenkt det samme?

Eller er det bare meg som er hysterisk?

Blir veldig takknemmelig for alle svar og kommentarer..

[Gjest]

Jeg syns det var uklokt av mora di å ta det opp på den måten, å skulle skremme deg med at ho tror du ikke takler å føde. Du kan nok komme til å klare det fint. Du har ennå nesten to måneder igjen til fødselen, og jeg syns du bør ta en alvorlig prat med en jordmor og lege på det sykehuset du skal føde om din generelle angstproblemer. Hvis du er livredd for underlivsundersøkelser, syns jeg du skal fortelle det. Du kommer nok ikke utenom å bli undersøkt noe i underlivet i forbindelse med fødselen, men du kan be dem om å gjøre det minst mulig, dvs. at de ikke kjenner inni skjeden din mer enn absolutt nødvendig.

 

Når det gjelder smertene, så har jeg også vært livredd for fødselsmerter. Jeg har født to barn før og venter nummer tre nå. Første gangen jeg ble gravid, var jeg på en måte glad fordi jeg ville gjerne ha barn, men jeg husker jeg på en annen side angret meg fordi nå måtte jeg føde. Jeg bestilte epidural, og fikk det tidlig i fødselen før jeg ble fanget inn i smertehelvete. Takket være det ble aldri smertene uutholdelige, så da jeg hadde født første gangen hadde jeg bare lyst på en til om ikke så lang tid. Jeg ble ikke skremt av fødselen. Da jeg fødte nummer to fikk jeg også epidural før smertene ble uutholdelige, og nå som jeg venter nummer tre gleder jeg meg bare. Jeg kommer til å be om epidural denne gangen også for sikkerhets skyld, jeg føler jeg har bedre kontroll over situasjonen når jeg ikke gjennomgår uutholdelige smerter.

 

Når det gjelder deg, så vet jeg ikke hva som er best. Kanskje du også kunne ha nytte av å få epidural tidlig i fødselen før smertene blir for intense, da vil du kanskje som meg slippe å få angstanfall i fødselen. Snakk med noen på sykehuset og få de til å skrive ned i journalen din hva du ønsker, da kan du kanskje få en fødsel som vil gå mye bedre enn du frykter. Jeg har selv aldri ønsket å ta keisersnitt hvis det ikke skulle være helt nødvendig. Jeg persolig syns ikke det frister å bli operert, jeg tenker som deg at skulle jeg ligge våken på et operasjonsbord å høre på at kirurgene opererer, nei - det frister meg ikke når jeg ikke må. Du må få en lege og jordmor til å vurdere i samarbeid med deg hva som er best for deg. Lykke til!

 

Uansett, det er drittdårlig gjort av kvinnfolk som har født før å skremme de som ennå ikke har født med å fortelle grusomme skrekkhistorier om fødseler. Jeg er et levende eksempel på en som var vettskremt for å føde men som opplevde at fødselen slett ikke ble så smertefull og traumatisk som jeg alltid hadde fryktet.

[Anonym bruker]

Takk for godt svar! Må nok ta det opp med jordmora neste gang jeg skal dit.. Håper jo at dette er noe jeg kan jobbe med å få snakka om!

Babyen må jo ut på ett vis enten jeg vil eller ikke...

Men angsten er klart kommen tilbake, å dette uroer samboern min også. Vi hadde jo gledet oss til at prinsessa vårres sku komme ut, vi skulle støtte hverandre, jobbe med riene, prøve forskjellige stillinger, ja kanskje til og med badekar.. Men nå er alt ødelagt, har klart å snudd alt til å bli negativt!!

[mia engel&fia frøken]

hei. vil bare si at du skal glede deg! du ma tenke på hvorfor du har vondt.. du skal snart få se bebien din! må være fantastisk å høre det første skriket, noe jeg aldri hørte. men må si jeg ble utrolig imponert av hva kroppen min klarte selv, det eneste jeg trengte var å presse mot slutten. og når barnet er ute er all smerte borte!