Noen som har gode råd til urolig barn?

[Anonym bruker]

Barnet mitt har vært urolig fra fødselen av. Grinete, hyperaktiv, trenger minimalt med søvn, hadde kolikk i 16 uker, og er generelt veldig krevende. Det feiler ikke noe fysisk - alle tester viser et friskt barn.

 

Vi kan ikke gå ut eller få ending i rutinene, da blir det grin resten av dagen, og nå er mor utslitt. Vi holder oss for det meste inne, spiser, leker litt, blir båret rundt på magen, og sover en liten lur etter to våken timer. Jul, dåp, bursdager, familiesammenkomster, til til byen osv. ender med en forferdelig grinete kveld.

 

Er det noen som har erfaring eller gode råd? Noen som vil dele sin erfaring? Noen som har prød noe alternativt for å roe ned urolige barn? Noen som kan vise til resultater med en eller annen behandling?

Barnet er også veldig bestemt og sinna. Har nektet å kle på seg fra 4 mnd alder, og hyler hvis det må ligge alene.

 

Av og til hører jeg om noen som har hatt liknende barn, men har aldri snakket og delt erfaring med disse. Alltid noen som kjenner noen...

 

takk for alle innspill - er snart utslitt...

[Anonym bruker]

Kan minne meg litt om min. Ofte er urolige barn veldig soliale barn som suger til seg alt for mange inntrykk og blir "utbrent", Dette kan gi seg utslag i kaving, hyling, puppenekt og stress fra ende til annen.

Disse babyene må ha hjelp til å roe seg. En liten lur på 20 minutter kan gjøre underverker. Da nytter det ikke med tilfeldig bæring. Hold ungen i fanget i et bestemt grep (smokk) og vugg fort og bestem til øynene glir igjen. Med litt teknikk tar det gjerne bare noen minutter. Legg ungen fra deg eller hold den slik i 10-20 minutter. Vekk så ungen å legg den til puppen og etterpå er ungen blid og fornøyd helt til den er "utbrent" på nytt. Kveldene er verst! Disse barna begynner ofte tidlig med puppenekt og må ha det veldig stille og rolig rundt seg for å kunne spise. Men det går over. Hatt to slike. Nå er den største en harmonisk liten kar.

Lykke til.

[Anonym bruker]

Takk for svar.

 

Kan jeg spørre om når situasjonen bedret seg? Min er 7 mnd. Og hvordan var det ved evt start i barnehage. Der får de jo så mange inntrykk.

 

 

 

[Anonym bruker]

Kom seg egentlig rundt den tiden. Men som du sier.. rutiner er et must. Viktig at de blir lagt til noen lunde faste tider og får rikelig med søvn. Ikke begynt i barnehage ennå. Men er litt hos dagmamma. Han er et lys hos henne så "tar han litt igjen" når han kommer hjem, for da har han tatt seg sammen.

Han har ikke tendenser til adhd eller hyperaktivitet, men har merket stooor forskjell på kost med og uten sukker og.

Men ingen barn er like..høres slitsomt ut det der.

[Anonym bruker]

Innlegget til hovedinlegger er akkurat som å lese om jenta mi!!!!!! PRIKK LIK!!!! Blir plutselig kjempesint, er konstant i bevegelse(blir svett av se på), sitter aldri på fanget, HATER å kle på og kle av, stelle og spise(hatt puppenekt siden hun var 3 mnd gammel - er nå 8 mnd!!!!!!!), en veldig bestemt liten jente som virkelig vet hva hun vil!! Og JA, jeg gruer meg til vi skal på 2 ukers ferie om en liten stund....spørs hvordan det skal gå!

 

Så utrolig godt å lese anonym sitt innlegg over....og at dette er normalt og kan gi seg etterhvert som barnet blir større... ser frem til det!!

 

Hilsen nok en utslitt mor....

[Anonym bruker]

HI her:

 

da er vi i alle fall tre stk. Jeg trodde jeg var alene i hele verden - det føles slik på tunge dager.

 

De dagene hun sover dårlig om natten (og nei hun sover ikke hele natten, og tro meg å begynne med nattavvenning på jenta kan vekke hele byen, og holde de våkne i flere uker etterpå) vil hun ikke ha mat, ikke sove mer enn 30 min til tross for stuptrøtt, ikke leke alene, kun sutre, sutre hele dagen.

Hun nekter også av og til å sitte i vogna og kjøre bil er mareritt. Tror dere jeg gidder å sitte her baki helt alene, helt rolig???

 

Har fått noen råd av helsepersonell: strenge rutiner, og holde henne i ro hjemme til hun blir ca ett år, da er hjernen mer utviklet.

 

 

[Anonym bruker]

huff, ja det er utrolig slitsomt. Hun her liker heller ikke sitte i vognen sin og ihvertfall ikke kjøre bil!! LIker heller ikke sitte i bæresele, og egentlig heller ikke på armen , men det går liksom til nød. Kos har hun ikke tid til i det hele tatt..jo , kanskje på natten når hun våkner er det godt å ligge i armkroken til mamma, men BARE da! Våkner 4-10 ganger ila natta og har ikke sovet en hel natt enda..., så her er vi alle stuptrette! Nattavvenning tørr ikke vi heller tenke tanken på

 

Kan jenta di plutselig bli veldig sint, for tilsynelatende ingenting? Det skjer her mange ganger for dagen, og jeg har lenge lurt på om det er jeg som gjør noe galt?

 

Kjenner at tolmodigheten min begynner å ta slutt, og det hender jeg må ta meg en tur inn på soverommet for å telle til ti før jeg kan henvende meg til den lille igjen.....ikke akkurat slik jeg hadde sett for meg at det skulle være å bli mamma....,men selvfølgelig så er hun mammas lille gull og når hun synger med meg, eller kommer krypende til føtterne mine("ta meg opp mamma"), så smelter jeg jo helt:) Er så glad i mitt lille nurk, og håper bare ikke det er noe som plager henne...

[Anonym bruker]

Ja, hun kan plutselig bli veldig sint. Kaster seg forover og bakover, legger seg i bro, eller krøller seg sammen på armen min. Biter og klorer meg, blir rød i ansiktet og hyler som besatt. Jeg har en oppfattning av at da er hun sliter og "mett" av inntrykk, eller så får hun ikke viljen sin fort nok. Hvis hun feks er sulten, skal maten så på bordet så raskt som mulig. utrolig slitsomt.

 

Hun vil ikke kose. Det er veldig trist.

Hva får dere gjort i løpet av dagen? Hvordan legger dere opp en vanlig dag? Vi følger rutiner og prøver å skjerme henne for mye inntrykk.

Ellers så får vi ikke forflyttet oss så veldig rundt, når hun ikke vil sitte i bil.

Hvordan var din de første mnd? Jeg er veldig redd ofte for at det skal være noe alvorlig, som blir avdekket senere når hun kan snakke og uttrykke seg verbalt. Men prøver å ikke tenke alt for mye på det.

[hillan78-Gutt.2/4-06]

Hun er nok sikkert bare en krevende baby og det vil gå seg til etterhvert som hjernen utvikler seg og tåler litt mer. Så ikke bekymre deg unødvendig! Har en krevende gutt jeg også. Han er akkurat som du beskriver.

 

Hvis hun i tillegg må ha mat og søvn til akkurat rett tid (ikke nødvendigvis samme tid) hver dag for i det hele tatt å få i seg mat eller få seg litt søvn så ligner de på en prikk:-)

 

Her begynte det å hjelpe seg rundt 9 mnd. Nå tåler han å få mat 20 min etter at den skulle vært servert ifølge han og han kan roe seg og sove selv om han blir litt overtrøtt eller ikke får lagt seg på nøyaktig samme tid. Første turen min ut uten barn hadde jeg da han hadde passert 8 mnd. Holdt på å bli gal. For han har i tillegg hatt skepsis for fremmede personer og rom siden 5,5 mnd og vært/er en ordentlig mammadalt. Fortsatt slitsomt med bursdager og andre sammenkomster men det er heldigvis ikke så ofte.

 

Poenget med alt dette skriveriet er vel egentlig at det ikke trenger å være så lenge før det gir seg. Har ikke mange gode råd men planlegg dagen, smør deg med tålmodighet, følg rutiner og gjør det beste ut av det:-)

 

Føler med deg!!!

 

 

 

[Anonym bruker]

Det er godt å høre at vi er flere ja....!

 

Vi hadde tidlig faste rutiner....fra 2 mnd tror jeg...vi var faktisk nødt til det!! Venner skjønte ikke hvorfor vi ikke brulte de første mnd til å farte rundt omkring - "når babyen blir større må dere være hjemme til faste tidspunkt og er mye mer bundet" ! Ble hun overtrett (10 min over fast leggetid) så ble det et ramaskrik uten like , og da var det IKKE gøy å ikke være hjemme(ikke gøy hjemme heller selvfølgeli, men...). De første mnd var værst synes jeg....jeg var førstegangsmamma og trodde rett og slett det var meg det var oe galt med, at jeg ikke taklet det å være mamma, og DET var sårt det!! Gråt og gråt og kan ende gjøre det når jeg tenker tilbake....hadde nok en liten depresjon noen mnd ja! Men sta som jeg er ville jeg ikke ha hjelp(angrer litt nå da), men det har nå blitt mye bedre.

 

Vi prøver å være ute å farte litt i våkentiden hennes, men når hun skal sove så MÅ vi hjem....sover KUN i vogna si på verandaen på¨dagen!!! INGEN annen plass!! Har alltid sovet lite, våknet etter 20 min - 1 t og våkner ofte om natten enda!

 

Håper dette skal gå seg til snart, oga at jeg snart skal få gi jenta mi all den kosen jeg har spart til henne

[Anonym bruker]

Må bare komme med et innspill jeg, selv om jeg nå ikke er i samme situasjon.

 

Vår gutt hadde kolikk de første 8 ukene. sov maks 1,5 timer sammenhengende og kunne gråte 9-10 timer i døgnet flere ganger i uka. Hadde også KISS (stivhet i nakken etter fødsel), dette ble han behandlet for da han var 4 mnd.

 

Våre 4 første måneder var utrolig harde!! Listet oss rundt i huset de gangen han sov og kvidde oss til å ha og gå på besøk da han i tillegg var tidlig skeptisk.

 

Det tok måneder etter det verste hadde gitt seg før jeg følte at jeg "pustet normalt igjen", har fremdeles mengdevis med muskelspenninger i kroppen etter bæring og forknytthet.

 

 

Etter kolikken var borte ble det meste bedre, han var da ca 8 uker, det ble enda bedre etter KISS-behandling og da han rundet 5-6 mnd var skepsisen til fremmede også forsvunnet.

 

Tilbake sitter vi med en gutt på 10 mnd som er enkel å ha med seg over alt, lar seg fint passe av andre en hel dag, sover overalt i vognen sin, sovner alene uten et kny, leker tålmodig på gulvet i flere timer for dagen, liker å kose/lese bok, sover 11-12 timers natt og sutrer omtrent ikke for noen ting.

 

Det jeg vil si med dette (alt for lange) innspillet er flere ting:

Kan det lønne seg å sjekke om det er en grunn til å babyene deres er såpass urolig? Spør om dette da vår gutt var prisgitt over at vi fant selv ut om både KISS og at han ikke tålte melk (derav kolikksmerter). Måtte "sloss" litt og ta initiativ til å få undersøkt disse tingene ordentlig selv.

 

Den andre tingen er at jeg føler stor beundring for dere, ser at flere av dere har vært i en utrolig krevende situasjon over ganske så lang tid og ser ut til å takle det utrolig bra! Jeg selv var totalt på felgen etter de 8 første ukene med kolikk. Var sikker på at jeg skulle gå i depresjon. Begynte faktisk på Johannesurt for å forebygge...Måtte på dette tidspunktet få hjelp fra foreldre som kunne trille noen timer da det verste sto på.

 

Den siste tingen jeg vil si at den dagen det hele er over og dere oppdager barnet deres uten det urolige som forstyrrer - er FANTASTISK. Når man har hatt det så tøfft vet man virkelig å sette pris på alt det gode som kommer!! Jeg fikk et skikkelig lykkekick som nå har vart noen måneder. Har endelig funnet ut at det kan være herlig å være mor!!!

 

Hold ut og gled dere!!!!

 

Klem fra meg :-))

[Anonym bruker]

Tusen takk for fint innlegg;)

 

Ja, min har KISS , og er visst hardt rammet...har vært i behandling siden hun var 3 mnd og er det ennå(8mnd)...., så vi vet vel litt av grunnen til hvorfor det er slik det er, og det hjelper på!!!

 

Vet at det kommer bedre tider og det er vel det som driver meg, tror jeg. Også er jeg jeg jo selvfølgelig uendelig glad i det lille gullet mitt....!

 

Venter på bedre tider.......håper de kommer snart;)

Nok en gang, takk for støtte

[Anonym bruker]

Hei HI

 

Dette må jeg bare svare på, for jeg tenker tilbake på den tiden hvor datteren min var helt lik som du beskriver over.

 

Hos oss startet det med kolikk. Vi bar og bar og sang og sang og gikk rundt i det uendelige. Etterhvert gikk den intense gråten over, men hun var fortsatt veldig grinete, ikke vil ha kos, hatet å kjøre bil (hun hylskrek i bilen fram til hun var nesten 2 år.. vi måtte alltid passe på å kjøre når hun skulle sove), ikke ligge alene, mark i rompa, osv. osv.

 

På 6 mnd kontrollen fikk jeg beskjed av helsesøster at hun var som en veldig aktiv gutt på 8-9 mnd. Hun er nå litt over 2 år, og jeg har hele tiden vært litt bekymret for om hun kan ha noe mer enn bare "lopper i blodet". Heldigvis har jeg fått beskjed om at jeg ikke må være redd for ADHD eller lignende, men at hun ser at hun er veldig aktiv, og særlig spesielt til jente å være.

 

Jeg husker store sammenkomster som du beskriver. Det var et mareritt. Jenta slo seg så vrang som hun kunne bli, og vi fikk kommentarer som "er hun ikke vant til folk eller?" osv. Husker hvor lei meg jeg ble. Vi er rolige personer begge to, og har ingen "hyperaktive" familiemedlemmer heller Jenta vår har fått alles dose virker det som.

 

Jeg synes det har blitt bedre og bedre etterhvert som hun ble mer forutsigbar og vi lærte henne bedre å kjenne. Hun er nå litt over 2 år, og fortsatt VELDIG aktiv (eller hyperaktiv som enkelte sier). MEN - jeg synes det har blitt mye bedre. Fram til hun var 1 1/2 år var det ikke sjans i verden for at hun kunne sitte på fanget mer enn 5 sek. Dette har blitt bedre og bedre, og nå kan vi faktisk lese en bok (5 min på fanget er ikke uvanlig)! Dette var jo helt utenkelig før. Alle snakker om aktive 2 åringer, men jeg synes faktisk hun har roet seg. Selv om vi får mye kommentarer på hvor aktiv hun er, får hun også masse ros for hvor oppmerksom og kjapp hun er. I barnehagen sier de at hun er utrolig til 2 år å være - tar ting raskt som de på hennes alder ikke gjør. Og vet alltid "hvor skapet skal stå!" Jeg velger å tro at hun fra DAG 1 har tatt til seg masse inntrykk som gjorde at hun var som hun var (urolig), kanskje i frustrasjon over at hun ikke klarte å gjøre det selv. Etterhvert kunne hun hente akkurat den leken hun ville ha, eller krabbe bort til akkurat den tingen som hun hadde sett seg ut. Nå som hun har begynt å prate er det også lettere å kommunisere.

 

Jeg kunne ha fortsatt i det uendelige med eksempler som du forteller. Mitt råd er rutiner, rutiner og forutsigbarhet. La han vite hva dere skal gjøre, og gjør det samme hver dag (tenker primært på mat og legging). Barnet ditt er bestemt, og det er ingen dårlig egenskap! Selv om det kan være slitsomt for mor og far....

 

Nå har vi fått nr. 2 som er TOTALT forskjellig. Jeg slutter ikke å forundre meg over at det går an å ha et barn som ikke gråter i det hele tatt, som kan ligge for seg selv å leke, og som simpelten elsker store selskaper og oppmerksomhet. De som bare har barn som min nr 2, har ikke mulighet til å sette seg inn i hvordan du egentlig har det. For så forskjellig kan barn være.

 

Lykke til! Du har et barn å være stolt av - et barn med ben i nesa!

 

Klem

[Anonym bruker]

Jeg er ikke HI, men den andre anonyme her....

 

Det er så godt å lese slike innlegg som dine....tusen takk

[Anonym bruker]

HI

 

Tusen takk for alle innspill og oppmuntringer.

Dagen i dag er litt bedre enn i går, og nå sover hun sin tredje rolige lur. Vi har rugget i søvn og sover nå i sin faste seng - hun kan ikke sove noen andre steder :-) Turen til butikken i dag var ti min hyl, men ok å kjøre hjem.

 

Hun får mat til faste tider hver dag og er vi borte når hun er sulten må vi ile hjem. Jul var helt latterlig, når middagen begynte hos familien på besøk, begynte hun å hyle under juletreet på teppet sitt.

 

Gleder meg til hun blir litt større, nå kan hun jo verken krabbe/gå eller snakke.

 

Hvis noen andre har andre innspill, eller kommentarer så sleng dere på. Det er godt det finnes andre barn med sterk personlighet!