Noen andre som har lyst til å bli gift, men er sammen med en som ikke vil? Hvordan takler dere det?

[Anonym bruker]

Ja jeg er vel en sippeguri. Men det går ganske så hardt innpå meg at samboer ikke vet om han vil gifte seg eller ei. Babyen vår var ikke planlagt og sambo syntes vi fikk litt lite kjærestetid alene før det var barn på vei (hadde vært sammen i 3,5 år når jeg ble gravid da...) Han ville vel helst at jeg skulle ta abort men det var aldri aktuelt for meg, da skulle jeg heller tatt meg av barnet alene. Men, så er vi nå fortsatt sammen, han er veldig glad i barnet og angrer ikke på at vi beholdt det. Jeg er nok litt gammeldags av meg og har lyst at vi skal være gift nå som vi har barn. Har vel gått litt og ventet på at han skulle fri, han har hatt mange muligheter. Så de siste par ukene har vi begynt å snakke litt mer om det. Og da kommer det frem at han ikke vet om han vil gifte seg. Dette er veldig sårt for meg og jeg tenker mye på det om dagene. Det har vært litt trøbbel mellom oss tidligere, og jeg har derfor alltid tenkt at jeg ville ikke fri, for hvis han sa ja så ville jeg aldri vært sikker på om han virkelig ville gifte seg eller ei. Og nå tenker jeg sånn: Tenk om jeg hadde fridd og han da hadde sagt nei, hva skulle jeg da gjort???

 

Uff, ble visst litt rotete dette her. Men er det flere som har det som meg? Hvordan skal jeg klare å 'komme over' den sorgen som jeg føler det er, føler jo at det er en avvisning av meg, selv om han etterhvert har begynt å helle mer til at han ikke vet hva han vil og at han trenger mer tid. Hvor lenge er det rimelig at jeg må vente da? Prøver vel å slå meg til ro med at jeg aldri kommer til å bli gift, men kjenner klumpen i halsen når jeg tenker på det...

 

Sippeguri ja, snufs.

[Silverpilen]

Er i den situasjonen at det er jeg som ikke har lyst til å gifte meg. Trives som samboer, og liker ikke helt tanken på å smi lenkene, forstår ikke helt hvorfor man må endre på noe som allerede fungerer så godt.

Nå spørs der jo litt hvorfor samboeren din ikke vil gifte seg, er han ikke sikker på om han vil være sammen med deg og bebisen deres eller er han fornøyd i samlivsformen "samboerskap"?

Jeg og samboeren min har diskutert dette mye, og jeg ser jo at vi begge ville stå mye sterkere økonomisk etc. ved å gifte seg. Les "Dine Penger" desember utgaven, der har du ihvertfall rasjonelle argumenter for hvorfor man burde gifte seg.

Men jeg skjønner at du blir lei deg over dette og jeg synes ikke han kan holde deg for lenge på pinebenken i forhold til hvorvidt han vil være sammen med deg eller ikke, om dere så fortsetter å være samboere eller gifter dere. Det blir jo en veldig vond situasjon for dere alle, voksne og barn.

[ma♥med 2 små jenter♥]

Er i en liknende situasjon her. Vi har vært sammen i 11(!) år og har nå en baby på 8 mnd. Jeg har "mast" lenge på om vi ikke skal gifte oss (lenge før babyen kom til), men han mener det er greit å være samboere. Jeg føler meg ikke i tvil på at det er og blir oss to, og alt tyder på at han mener det samme (bortsett ifra det med giftemålet, da...). Har vært tatt opp gang på gang her i heimen og han har også hatt hundreogørten anledninger (romantisk tur i Paris, Roma osv...). Jeg vet han mener at det er gutten som skal fri, og det mener vel egentlig jeg også, men det får nå være måte på hvor lenge man skal vente...

 

Skjønner hvordan du har det, for å si det sånn... Men hvis det er sånn at du går går og er i tvil på om han egentlig vil ha et forhold, blir det jo straks litt mer ømtåelig. Det fortjener du jo iallefall å vite

 

 

[Gjest]

anonym,hva har han å klage på?

 

vi hadde vært sammen i 3mnd før jeg ble gravid.

 

3,5år i kjærestetid var lenge det..

[Anonym bruker]

Takk for svar silverpilen. Ja det er vel noen som har det motsatt også.. Jeg vet jo ikke hvorfor han ikke vil gifte seg, men en grunn han har oppgitt er at han ikke synes det er vits i å bruke så mye penger på det (jeg vil gjerne ha et ordentlig tradisjonelt bryllup). Når jeg sier at vi kan bare dra på tinghuset så parerer han med at det vil jo ikke jeg. Men jeg vil jo aller helst bare at vi blir gift. Kanskje han er redd for de pengene han har i egenandel i huset som er et større beløp enn det jeg har. Da kan vi jo skrive særeie. Det er ikke sånn at han tjener mer enn meg heller, og skulle trenge å være redd for å 'tape' noe der, faktisk tjener jeg en god del mer enn han. Vi deler alle utgifter 50/50 fordi han ønsker det sånn... Jeg føler vel at vi ikke helt samarbeider, og jeg synes også at når man elsker noen og vil dele livet med dem (for det sier han at han vil) så er det riktig å gifte seg. Jeg holdes ikke på pinebenken i forhold til hvorvidt vi skal fortsette å være sammen. Bare på om hvorvidt vi skal gifte oss eller ei. Jeg ville helst vært gift før vi fikk barn, men nå ble det jo ikke sånn.

 

Uff nå ble det visst langt igjen... Jeg må jo bare klare å leve med at kjæresten min ikke synes at jeg er verd å gifte seg med, det er hvertfall sånn jeg føler det.. Takk for tipset om Dine Penger, skal prøve å få tak i utgaven.

[Anonym bruker]

HI igjen

 

Takk for svar dere også. Jeg er ikke i tvil om at det er oss to egentlig. Han sier at vi skal dele livet osv. Men hva er det med menn og giftermål?? Hvorfor er de så livredde for det? Kan de ikke bare skrive særeieavtale da hvis de er redde for noe?

 

Ja enig i at 3,5 år er lang nok kjærestetid. Han syntes vel at vi ikke hadde fått reist så mye sammen og med barn ble det jo umulig å reise... men han har jo skjønt nå at det kanskje går an.

[Silverpilen]

Kanskje han blir litt skremt av et stort tradisjonelt bryllup? Hvis det er viktig for deg å gifte deg kan dere jo inngå et kompromiss? lite og romantisk? Hvis du tenker super tradisjonelt skal dine foreldre betale for bryllupet og hans for drikken, men det kan jo være for mye forlangt i noen tilfeller

 

Kanskje du må sette han litt til veggs slik at han kan gi deg en god forklaring på hvorfor han ikke vil gifte seg, kan jo hende at han har grunner som lett kan endres....?

[Anonym bruker]

Jeg har sagt et par ganger hvertfall at vi kan bare dra ned på tinghuset, trenger ikke noen feiring eller noen ting. Men da sier han bare at "det vil jo ikke du". Nei helt riktig, jeg vil jo egentlig ikke det, men hvis det er det som må til så får det heller bli sånn. Og så er diskusjonen ferdig. Han sier bare at han ikke vet om han vil gifte seg eller ei. Så jeg tror at jeg må klare å innse at sånn er det. Det er bare ikke så lett, midt oppi alt det andre som har vært i det siste. Blir mye grining hjemme på sofaen når jeg heller burde trent eller ryddet. Kanskje det hjelper å begynne å jobbe igjen, bare noen uker til nå. Da får jeg jo noe annet å tenke på.

[Silverpilen]

Kan ha noe med "rede bygging", kan kjenne det selv nå etter at jeg fikk barn.... At alt skal være trygt og godt, ifht. penger og fremtiden sammen, da trenger man litt bekreftelse fra samboer på at ting blir bra. Igjen basert på egen erfaring; jeg har vært veldig anti-ekteskap men kjenner at det kan være at jeg vil endre mening etterhvert... Det kjæresten din mener nå trenger jo ikke bety at han har bestemt seg for alltid

Men du burde virkelig lese artikkelen i dine penger, den skremte nesten meg til å smi den berømte lenka, og funker sikkert på praktiske kjærester... Ønsker deg lykke til ihvertfall!