Anonym bruker Skrevet 9. januar 2007 #1 Skrevet 9. januar 2007 Da jeg ble gravid med tulla vår i fjord passet det skikkelig dårlig. Det kom veldig overraskende på oss begge og vi fikk rett og slett litt panikk. Abort temaet kom opp som alternativ flere ganger, selv om det aldri fra min side var veldig alvorlig ment. Innerst inne visste jeg jo at jeg ville beholde babyen. Men mannen min var for abort i en liten periode, før vi begge begynte å glede oss. Nå er tulla snart 11 mnd og vi rett og slett forguder henne. Pappaen kan ikke få nok av henne. Han drasser rundt på bilder og viser til alle og han skynter seg hjem fra jobb hver dag for å få mere tid med henne, samt står opp hver eneste morgen så han får morgentimene før jobb. Det har vært slik helt siden hun var født. Han var også veldig engasjert gjennom svangerskapet. Vi nevner sjeldent at vi snakket om abort i de helt tidligste ukene, men det kom opp som tema her om dagen og det viser seg at vi begge sliter veldig med skyldfølelse. Vi blir helt kvalme med tanken på hva vi snakket om. Det burde jo ikke ha noe å si, men jeg klarer ikke bli kvitt skyldfølelsen og ikke han heller. Jeg er så uendelig takknemelig for legen som overbeviste meg om det det var rett å beholde. Andre som sliter med sånne følelser? Det er vondt. Tenk at vi ønsket bort det aller aller beste som har hendt oss.
Gjest Skrevet 9. januar 2007 #2 Skrevet 9. januar 2007 Tror det er mange som "vurderer" abort i panikk øyeblikket man ser 2 streker på den testen altså...... Når jeg ble preggis med førstemann tenkte jeg med engang ABORT.... Men tok ikke mange timene før jeg ombestemte meg da hehe.... Uansett så skal du ikke ha dårlig samvittighet for det.... For du gjorde jo det ikke Og du har tulla di i dag! Så ikke plage deg selv med slike tanker... bare tull =)
sprellemor Skrevet 9. januar 2007 #3 Skrevet 9. januar 2007 Holder med Mashita. Ingen vits i å tenke på det lenger. Sambo og jeg snakket akkurat om det med abort (siden det sto om det i avisen) og da kom det frem at begge mente at før vi hadde fått barn var abort en utvei, men så etter vi fikk tulla vår er det mye mer fjerntliggende å tenke seg at man skulle ta abort. (Var det noen som skjønte det? Ikke helt klart forklart, kanskje? ;.)) Tenk heller; takk og lov for at vi beholdt henne! Tenk hva vi hadde gått glipp av! Men hvis dere sliter veldig med samvittighet, kanskje dere burde snakke med noen? Helsestasjonen har sikkert et tilbud. Kos dere med henne, dere. :-)
Gjest Skrevet 10. januar 2007 #4 Skrevet 10. januar 2007 Det er mange tanker som dukker opp når man nettopp har fått greie på at man har blitt uplanlagt gravid. Det eneste som er viktig er hva dere gjør, en tanke dere har hatt en liten stund spiller ingen rolle. Min var heller ikke planlagt, men sønnen min er den absolutt viktigste personen i livet mitt og kommer alltid til å være det:) Kos dere som foreldre og legg det bak dere:)
lucky_mom Skrevet 10. januar 2007 #5 Skrevet 10. januar 2007 Jeg skjønner hvordan du tenker... Da jeg ble gravid med min lille gutt så ville faren at jeg skulle ta abort. Det var vårt tredje barn, og veldig uplanlagt. Jeg holdt på å gi etter, men etter samtaler med Amathea valgte jeg å stå på mitt. Er så glad for det når jeg ser på lille gutten vår! Tenk at vi holdt på å velge ham bort... Han er en like stor velsignelse som barn nr. 1 og nr. 2. Men når hverdagen er tøff, og vi sliter med å holde hodet over vannet, så får jeg skyldfølelse fordi det på en måte er min feil at vi er en ekstra... Tar nok på meg all jobben med lillegutt pga det...
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå