hvor ble babygleden av?

[Anonym bruker]

hmm, sitter her nok en sen kveld, har gledet meg, og gledet meg,til og møte den lille gutten min, men nå er gleden plutselig borte??

Nå er alt bare skummelt, og det er nesten som om jeg angrer på dette?Huff hvorfor er det sånn? Får dårlig samvittighet, bare på tanken!

Det var ikke sånn med førstemann? Noen som har det likt, eller er det bare meg som har klikka???

[godiva med 3 gull]

Tror du ikke dette rett og slett kommer av frykten for å ikke strekke til som mamma til 2.

Det er jo uten tvil "vanskeligere" den første er vant til å ha mamma alene, og nå skal man dele seg.. og er redd det skal gå ut over førstemann.

Man skal jo gjennom en fødsel og barseltid uten bare babyen å tenke på. Man kan ikke sove når den lille sover som man kunne da man fikk nr 1.

Har ikke fått angsten selv, men kan forestille meg at det er mange som har det som deg.

Det går nok HELT SIKKERT over skal du se.

Husker jo godt at nattevåk og usikkerheten med en liten man ikke kjenner kan være litt skummelt.

[Anonym bruker]

takk for trøstende ord, jo jeg håper det år over, og du har nok rett i mye av det du sier, sikkert bare litt kalde føtter, aku slik som før man gifter seg, men man trekker seg jo ikke?

[SpongeBob]

Gubben og jeg satt i går kveld og snakket om det samme - hjelp - vi skal ha en baby til om bare to-tre uker, har en aktiv liten gutt fra før som er vant til full oppmerksomhet, har en travel hverdag begge to, hvordan skal dette gå? Når var det egentlig vi bestemte oss for dette her?

Du skjønner sikkert... Det var utrolig godt å få snakket ut med min elskede om de forvirrede og vettskremte følelsene som svirrer rundt oppi hodet mitt for tiden, ja, det anbefales varmt! Det er som du sier litt seint å ombestemme seg nå...