MA i uke 11

[*bombobadilla*m*BABY<3+spire]

Jeg er så sint og lei meg nå. Var på tidlig ultralyd på tirsdag for å sjekke at alt var ok, etter å ha hatt en pitteliten blødning (friskt blod) som stoppet igjen med en gang. Ble bare veldig urolig grunnet en SA for 2 år siden (i uke 7). Selvom jeg var mye lenger på vei nå hadde jeg en ekkel følelse i magen og ultralyden viste en nydelig liten skapning på 2 centimeter - uten hjerte som slo!!! Alt raste sammen inni meg og jeg som trodde jeg snart var over den magiske grensen på 12 uker!! Den lille skapningen hadde vært død siden uke 9 antok de og som forrige gang: "Dette er jo kjempenormalt - ikke noe å være bekymret for..." Ble sendt rett til utskrapning, noe som faktisk gikk kjempegreit. Hadde veldig vondt etterpå, men det var på langt nær så traumatisk som smertene og følelsene ved SA forrige gang. Egentlig var det ganske deilig å få slippe alle tankene og følelsene et kort øyeblikk, mens narkosen tok meg langt langt vekk.... Veldig rart da, å våkne uten baby i magen lenger... Følte meg veldig tom og rar.

 

Oppi alt sammen har jeg en fantastisk mann - har faktisk aldri elsket han så høyt som nå!!!! Vi har grått masse sammen den siste uken og det hjelper å være to om sorgen. Det sies jo at delt glede er dobbel glede og delt sorg er halv sorg.

 

Spørsmålet jeg egentlig skal frem til er om noen av dere andre med utskrapning (egentlig er det jo vakumsug...) har hatt vondt i nedre del av magen etterpå?? Murringene mine gav seg med en gang, men de siste dagene nå har jeg følt meg veldig stiv og øm nederst i magen. Når jeg sitter på toalettet føles det veldig rart, nesten som om livmoren presses nedover... føler at livmoren er helt oppblåst!! Har ikke feber tror jeg, men føler meg litt småkvalm... Noen som vet noe om hva dette kan være og om det kan være farlig??

 

 

 

[Gjest]

Jeg vil først si at det er veldig trist å lese om ditt tap.

 

Selv hadde jeg MA i uke 18 for 2 måneder siden, det medisinske gikk fint, men sorgen tar lang tid å bearbeide. Som deg erfarte jeg at det er godt å være 2 om sorgen og at det brakte oss enda nærmere hverandre. Tiden etterpå har gått i bølgedaler og av og til kommer fortsatt klumpen i halsen, men jeg har begynt å tenke på nye graviditetsforsøk.

 

Men over til det du lurte på:

Jeg hadde "vanlig" fødsel med utskrapning etterpå for morkaken.

Jeg blødde i ca 2 uker, men hadde ingen smerter eller feber.

På arket jeg fikk fra sykhuset mener jeg det stod man skulle ta kontalt ved smerter eller feber. Anbefaler at du gjør det slik at du eventuellt slipper unødig bekymring.

[en på vei *utklekket:)*]

Hei.

Jeg har også vært på ultralyd i dag og fikk vite at fosteret hadde sluttet utvikle seg i uke 9,er 11 som du var.

 

Får ingen utskrapning men fått valg mellom piller eller naturlig gang ei uke.

Som om dagen ikke kunne bli værre liksom

 

Samboern har jeg ikke fått annen reaksjon enn,du må tenke positivt,mens jeg har grått uavbrutt siden natt.

 

Føler veldig med deg og håper du har det bra.

 

Varme tanker fra...

[*bombobadilla*m*BABY<3+spire]

Tusen takk for svar. Kan ikke forestille meg hvor grusomt du må ha hatt det som mistet i uke 18. Utrolig trist å høre, stakkars dere! Godt å høre at dere også finner støtte i hverandre da, og jeg er sikker på at en annen liten baby gleder seg kjempemasse til å få dere til foreldre :-)

 

Jeg ringte sykehuset i går ettermiddag, tenkte at jeg vil heller være litt ekstra til bry enn å risikere min egen helse i frykt for å være plagsom... Synes jeg fortjente å være litt ego ;-) Så jeg fikk time med en nydelig dame av en lege som sjekket at alt var som det skulle. Hun var faktisk så beroligende og koselig, tok seg tid til å svare på alle spørsmål, så jeg det ble faktisk en liten terapi for meg...

 

Jeg som har opplevd spontanabort to ganger nå er jo veldig bekymret for neste gang, men legen sa: "Det er jo en grunn til at man har tre kast i yatzy" Synes det var litt søtt sagt, for skal jo faktisk godt gjøres å slå yatzy på første slag :-)

[*bombobadilla*m*BABY<3+spire]

Kjære deg, så trist at du har måttet oppleve nøyaktig det samme!! Synes det er kjempedårlig gjort at du ikke kunne velge å få utskrapning (selvom det høres helt grusomt ut...), så fælt å gå å vente på noe så vondt som dette...!!

 

Også lei meg på dine vegne for at samboeren din ikke reagerer på samme måte som deg slik at dere kan dele sorgen i denne vanskelige tiden... Kanskje han synes det er vanskelig? Vet ihvertfall med min mann at det tok noen dager før sorgen virkelig fikk slippe ut... Er jo ikke like lett å være mann bestandig. Likevel burde han jo støtte deg når du er trist synes jeg...

 

Sender deg en varm klem og tanker som forhåpentligvis hjelper deg litt -vi er jo i akkurat samme båt, selvom den ikke er spesielt morsom å være i....

[Anonym bruker]

Jeg mistet i uke 13. Da det ble oppdaget hadde fosteret vært død i en uke.

 

Jeg kjente murringer i et par uker etterpå, samt at det tok lang tid før graviditetssymptomeme ga seg.

 

Håper det går bra med deg.

[en på vei *utklekket:)*]

Hei igjen markblomsten.

En klem hjelper masse,jeg trenger alle jeg kan få.

Sender en tilbake også.

 

Tenkte jeg skulle nevne litt om det med smerter.

 

Etter første ma hadde jeg utskrapning,der de ikke fikk ut alt.

Merket masse smerter samt feber og måtte inn til ny utskrapning.

 

Jeg håper smertene dine har blitt bedre men det kan altså skje at de ikke får ut alt første gang og da blir en gjerne syk.

 

Håper du kontakter lege om det ikke har blitt bedre.

 

Selv venter jeg fortsatt på at noe skal skje.

Vondt å vite at lille lykke fortsatt ligger i magen men ikke vokser.

Håper jeg slipper å vente over helgen.

 

Friskt mot,jeg vil gjerne vite hvordan det går med deg.

 

Klemmer og varme tanker sendes deg fra...

[*bombobadilla*m*BABY<3+spire]

Takk for omtanke kjære alenemor allerede...

 

Har vært hos legen, kanskje du så innlegget mitt over? Uansett, nå har smertene gitt seg og jeg føler meg mye bedre - også psykisk takket være den søteste legen i verden. Hun var vant til å arbeide med prøverør og ufrivillig barnløshet så hun var veldig forståelsesfull!

 

Hvordan går det med deg da, stakkars lille?? Uff... tenker på deg og vil gjerne høre hvordan det går!!

 

Trøstende klemmer og beroligende tanker fra

 

 

[en på vei *utklekket:)*]

Hei igjen og takk for dine tanker...

 

Joda det går vel så som så.

Akkurat nå er vel det værste bare å vente at noe skal skje.

Føler jeg blir kastet frem og tilbake blandt lege og sykehus.

Ingen prøver å få fortgang i noe som helst bortsett fra meg.

Venter telefon fra legen nå,klarer han ikke få meg inn før helgen kontakter jeg privat klinikk.

 

Er så skuffa over oppfølgingen fra fastlegen,det går ann å vise litt forståelse liksom.

 

Ellers har samboern fått sin reaksjon og det er godt å føle en ikke står alene oppi sorgen.

 

Vi prøver igjen,kan liksom ikke gjøre noe annet men jeg må si jeg gruer meg veldig til 12 nye uker fulle av frykt.

 

Det finnes vel en mening med alt,sikkert også dette,det føles bare fryktelig urettferdig iblandt.

Men det er mange som oss og fler som har det værre.

Jeg har jo en velskapt sønn på 7 så jeg vet jo at muligheten ikke er borte.

 

Glad du er kvitt smertene dine,og at det psykiske er blitt lettere.

Vi får trøste oss med at det som ikke dreper oss gjør oss sterkere.

 

Kommer dere snart til å prøve igjen?

Har du fått beskjed om hvor lenge du bør vente før dere prøver på nytt?

 

Igjen klemmer...