Hvem/hva er Gud?

[blond]

Kan noen forklare meg hvordan dere kjenner Guds nærvær? Hvordan kjennes det og hvordan berøres dere inne i dere?

 

Ikke så lett å forklare spørsmålet mitt presist, men håper noen av dere vil gjøre et forsøk, uansett om du tror på den kristne Gud, Jehova, Allah eller en annen Gud (som kanskje er den samme?).

[Anonym bruker]

jeg kjenner Guds nærvær.Det er en trygg god å herlig følelse.Jeg er aldri alene.Vaanskelig å forklare men jeg vet bare at han er med meg,å tro meg når jeg sier jeg har tvilt på ham.jeg mistet all tro jeg hadde en periode.

[blond]

Kan du beskrive hvordan du kjente at han kom til deg igjen, eller hva som skjedde da du mistet all tro? Jeg prøver bare å skjønne dette her.

[Anonym bruker]

jeg prøver, er ikke så flink i norsk men..

jeg er muslim jeg vet at Allah hele tiden ser og vet hva jeg gjør,jeg personlig tror at fleste av oss ikke helt vet hva vi tror på og vi bare sier det..f.eks.tror du på kjærlighet med din kjære satser du alt selv om det noen ganger gjør vont..sånn er det med religion også tror vi på Allah,gud osv.må vi praktisere religionen til punkt og prikke,i islam er det ikke noe som heter JEG gjør det sånn eller VI gjør det sånn,nei vi gjør bare det islam sier punktum..det hjelper dårlig å si jeg leser bare den kapittelen og ikke den fra bibelen eller koranen, vis man lærer alt om religionen sin og praktiserer det daglig vet man at Allah/Guds nærvær er der,du tenker hele tiden på han.

jeg har lest og undersøk om mange religioner til sivende og sist fant jeg islam...vanskelig og forklare med bare noen setninger...

[blond]

Men hvordan føles det, den indre kjernen som er tro, som gjør at du "vet" det er en gud? For meg høres det du skriver mer ut som et fellesskap, en inderlig kultur som binder folk sammen enn noe personlig som kan kjennes.. Fint hvis du er tålmodig og fortsetter å forklare meg dette!

 

Gjerne andre også!

[Gjest]

Hallo hallo

Jeg hadde et stort behov for å få vite om Gud virkelig fantes når jeg var i tenårene.Jeg var villig til å tro men måtte ha visshet om Hans eksistens.Det som skjedde var at jeg begynte å gå i kirken med åpent hjerte og vilje til å tro på Jesus.Historien om Jesus som ble korsfestet på grunn av mine synder fasinerte meg veldig og jeg ønsket å tro .Jeg kjente ingen personlige kristne på den tiden .En dag etter et kirkebesøk så fikk jeg et sprsmål om jeg var en Kristen....og jeg svarte ja på det.Visste ikke helt hvordan man ble Kristen men satset på at siden jeg ville tro så kunne jeg svare ja .Etter dette så kom Jesus inn i hjertet mitt og jeg ble født på ny, jeg kjente Hans nærvær utrolig sterkt når jeg var alene på hybelen min.Jeg skjønte ikke at jeg nå var blitt frelst men jeg bare badet i Hans nærvær hver dag.Han bare kom etter at jeg hadde bekjent min tro på Ham,når jeg var alene og søkte Ham.Jeg skjønte det ikke da....men nå forstår jeg hva som skjedde.Det står i bibelen i romerne kap.10. vers 9 og 10 : " For dersom du bekjenner Herren Jesus med din munn og tror i ditt hjerte at Gud har oppreist Ham fra de døde, skal du bli frest.For med hjertet tror en til rettferdighet og med munnen bekjenner en til frelse."

Visst jeg skal prøve å forklare deg hvordan Hans nærvær kjennes så vil jeg først og fremst beskrive det som en overnaturlig FRED.Det var slik at jeg fikk en dyp fred og den har jeg fortsatt .Jeg tror alle mennesker har et tomrom inni seg som bare Jesus kan fylle med sin fred og kjærlighet.For KJÆRLIGHET er det neste jeg vil forklare Hans nærvær med.Du kjenner deg rett og slett omgitt av kjærlighet og godhet og fred.Rett og slett fordi Gud ER kjærlighet!

Lykke til!

[Bellinda]

Hei!

 

Jeg er også muslim, og ser på islam som ett fullstendig system, ett bindeledd mellom menneskene og Gud. Vi trenger ikke mennesker som bindeledd mellom oss og Gud. Når vi bøyer hodet i bønn, når vi legger oss ned, med hodet i marken, forran Gud, da er det bare jeg og Han der. Han hører meg, Han vet hva jeg tenker, og vet hva jeg vil.

 

Det er ikke alltid vi får det vi ber om, ingen av oss. Men vi får det vi trenger. Det Gud mener er en lekse for oss, det Han mener vi blir sterkere av. Jeg føler Guds nærvær hele tiden, jeg vet at Han ser alt jeg gjør, og vet hva jeg tenker. Så lenge jeg har gudsfrykt, Taqwah, og kjenner hans nærvær gjennom den frykten, eller, frypekt som en muslimsk søster en gang sa, frykt, og respekt, fordi det er ikke frykt, som i "å være redd" på en måte, det er en ydmykhet, ovenfor Han som har skapt meg, som ga meg liv...

[Anonym bruker]

takk bellinda enig med deg kunnet ikke forklart det bedre enn deg, tenkte på deg når jeg skrev innlegget...Guds/Allah nærvær er vis du tenker på han hele tiden samme hva du gjør godt eller galt er sint eller lykkelig,ikke bare ber han når du trenger han men regelmessig som bellinda skrev gjør dette til et livssystem,da føler du helt sikkert guds nærvær.han er med deg hele tiden.etter at jeg begynte å praktisere religionen min var jeg ikke egoist lenger og da mener jegalt du gjør er for han f.eks kunne jeg ikke kle på¨meg noe som hadde gått ut i mote for folk kunne le av meg,men når du praktiserer religionen din da tenker du på hva Allah vil selv om du blir ertet.å gå med skjørt eller frakk når det ikke er mote,vet ikke om jeg klarer å forklare alt,du gjør ting han liker men andre ikke liker eller aksepterer...det er tøft i begynnelsen men man angrer aldri... du kan heller ikke sammenligne Allahs/Guds kjærlighet med kjærlighet til noe/noen andre.det er to forskjellig ting.

[Pufsepufsa]

Yes trubbel - akkurat sånn....

[Anonym bruker]

JA Gud finnes!!!

[Anonym bruker]

Dytter litt på denne.....

[CARCEL]

Gud er overalt, i vinden, trærne...ja, alt rundt oss. Bare og ta imot. Tror på Han, den allmektige Gud og Jesus. Men for meg er Gud sjefen, den store. Føler en fred og trygghet i vissheten om at Gud alltid ta imot meg med åpne armer. Og prøver så godt jeg kan å være og bli en verdig tjener og menneske.

 

Gleder meg til Dommens dag. og håper jeg får kjempe mot det onde. Veldig leit om Gud ikke finner meg verdig. Men da kan jeg ikke gjøre noe mer. Har noen svin på skogen, som sikkert alle, og blir spennende å se hvordan dommen blir

[Gjest]

Spennende å lese andres syn på dette!! For meg er Gud det samme som en universell enegi som alt og alle består av/er skapt fra. Jeg har ikke blitt "bråfrelst" og jeg tilhører ingen spesiell religion. Allikevel har jeg en iboende visshet om at vi er en del av noe langt større enn oss selv her på denne kloden. Jeg tror på reinkarnasjon, "den kollektive bevissthet" og også at vi alle har en livsoppgave. Jeg vet jeg har funnet min. Jeg tror vi er "borti den" de gangene vi kjenner at vi holder på med noe som virkelig gir mening og glede. Jeg tror vi har tilgang på så vanvittig mye informasjon fra "universet" bare vi "åpner opp". For meg betyr det å ha nok ro og alenetid, meditere, bruke kroppen som et barometer; kjenne etter hva som føles rett og galt for meg. I tillegg bruker jeg drømmene mine aktivt. De gir meg ofte svar dersom jeg føler usikkerhet i forhold til å ta valg, f.eks. Men dette har for meg vært en lang prosess. Det har vært viktig å kjenne etter hva som har vært riktig for MEG. Jeg har ikke villet sluke andres historier rått. Ser på meg selv som veldig åpen, men ispedd en porsjon skepsis. For meg har det vært en fin kombinasjon.

Ønsker dere alle lykke til her inne!

[blond]

Flere?

[Anonym bruker]

Da jeg møtte Gud var jeg i en periode hvor jeg bar på tunge byrder. Jeg følte stor skam for ting jeg hadde gjort og dette gjorde at det var plasser jeg ikke ville gå og mennesker jeg ikke ønkset å treffe. Slik som damen i Bibelen som gikk til brønnen bare når ingen andre var der fordi hun var full av skam. Så en dag møter Jesus henne der og etter dette møtet går hun tilbake til byen med løftet hode. For hun hadde møtt en mann som hadde sagt henne alt hun haddde gjort. Han hadde også tatt bort skammen hun følte og det samme har Jesus gjort for meg. Gud gjennoppretter meg og gjør meg til et oppreist menneske siden han selv har blitt oppreist fra døden.

 

Når Guds nærvær kommer over meg er det fred, kjærlighet og tilgivelse. Og av og til utfordringer faktisk. Det er ikke sånn at jeg alltid føler Guds nærvær men jeg veit bare at han er der likevel..

[blond]

Når føler du ikke Guds nærvær? Får du dårlig samvittighet og begynner å tvile da eller ser du det som naturlig at du ikke alltid kjenner hans nærvær?

[Anonym bruker]

dytte...

[Anonym bruker]

Jeg er kristen og kan ikke si at jeg føler Gud nærvær.

 

Men jeg føler at jeg tror, og jeg tror at Gud er hos meg.

 

Jeg tror at vi mennesker opplever Gud på forskjellige måter, fordi vi er forskjellige individer. Noen har sterkere opplevelser av Gud enn andre, men de er ikke mer verdt i Hans øyne av den grunn.

 

Man må ikke nødvendigvis føle så mye, men man må tro.

[Anonym bruker]

Da jeg fødte siste barnet mitt var jeg så redd.

Jeg ba til Gud inni meg og følte styrke og indre ro.

Det første jeg sa da han ble født var :-Takk Gud mange ganger mens jeg gråt.

 

Jeg følte at Gud hjalp meg gjennom den inde smerten som var frykten min for babyen.

 

Nå kjenner jeg Allahs nærvær gjennom bønn. Jeg får veldig ro på meg etter bønn og av å lese i Quran.

Jeg vet Allah hører og ser alt jeg sier og gjør. Det er en indre trygghet for meg.

 

Det er vanskelig å forklare egentlig.

[ana baroma]

Jeg har fått litt for mange bønnesvar til at jeg kan avskrive at Gud finnes. Men svarene kommer ikke akkurat som man kanskje skulle forvente:)

Utover det kan jeg ikke si at jeg kjenner at jeg fylles av den hellige ånd eler noe i den duren:)) Har vært på møter hvor Han visstnok skal ha gjort det og mere til, jeg kaller sånt massesugesjon, jeg da...

Så jeg lever etter en grei regel, ha beina godt plantet på jorda, for jeg tror Gud vil at jeg skal leve her og nå, så har han en plan videre med meg... Veldig enkelt, men hvorfor gjøre det så komplisert?

[blond]

Etter hva jeg har skjønt er det forskjell på å være frelst og å tro. Å være 'frelst' er å kjenne/føle hans nærvær nærmest konkret, mens når man 'tror' ligger det kanskje på et mer intellektuelt/abstrakt nivå?

 

Kanskje det ligger mer opplevelse i det å være frelst? Å være frelst er vel det som skjer når man innser at Gud finnes og vil være der for en og en samtidig erkjenner at man er syndig, men at Jesus døde for våre synder... Å bli frelst er på en måte overgangen fra å ikke være kristen til å bli det. Da kan jeg skjønne at dem som "alltid" har vært kristne kanskje ikke kjenner det så sterkt siden de personlig ikke har opplevd det motsatte.

 

 

 

 

 

 

 

[blond]

Jeg tenker at indre trygghet er noe man kan oppnå uten å være kristen/tro på Gud. Du er ikke den eneste som har begynt å tro eller som har fått forsterket din tro etter å ha opplevd noe vanskelig.

 

Får du roen uansett hva du leser i Quran? Hvis ikke: hvordan har du valgt ut tekstene som gir deg ro? Vil du dele dem?

 

Jeg tenker at roen også kan oppnås på andre måter som handler om å bli samlet i seg selv, om konsentrasjon og fokusering.

[blond]

Hva får deg til å tenke at det er bønnesvar og ikke andre årsaker til at ting har skjedd?

 

Ting man ikke forstår virker gjerne komplisert.