jeg skal bli verdens første med en pensjonist i magen :)

[Gjest]

ja, faktisk.

jeg tør ikke tenke på å føde. jeg er så redd. jeg snakker med jordmor osv men jeg tør ikke. så tør jeg. så nekter jeg. jeg vil ikke ha ks fordi jeg er livredd bedøvelse og sprøyter. jeg vil ikke ha smertestillende fordi det hater jeg. jeg er så redd så redd. jeg tenker daglig på at jeg kommer til å dø i fødselen og folk kan si "det skjer ikke" så mye de vil.

jeg har fått mange gode tips - og de hjelper - i fem timer.

det merkelige er at jeg har aldri vært redd for smerter osv før nå. og jeg er glad for barnet, veldig, men den fødselen ha ha ha får du ikke lurt meg med på - hverken mann eller jordmor

[tvilling-mamma]

Heisann

 

Før jeg ble gravid var jeg sykt redd for det med fødsel. Det var noe jeg absolutt ikke ville igjennom, vurderte nesten at jeg kunne la være å få barn fordi jeg var så redd for det. Ble gravid uten at jeg og samboeren hadde planlagt det og etter de første månedene tenkte jeg at det var ingen vej tilbake, barnet MÅ ut uansett om du vil det eller ikke. Jeg var så redd for fødselen når jeg tenkte på det at jeg slutta å tenke på den ellers hadde jeg ikke klart å kose meg med graviditeten.

Jeg forstår deg når du sier at råd og tips hjelper der og da, kanskje i fem timer også er det tilbake på det samme, men husk at fødsler er veldig individuelle og det er vanskelig å vite hva som kommer til å skje med deg. DU kan ha en drøm av en fødsel og det kan også være vanskelig men du vil aldri vite det før det skjer. Derfor sier jeg til deg, ta det som det kommer, kos deg med babyen du har i magen og ikke prøv å forestille deg hvordan det blir for det kan du ikke uansett. Av min egen erfaring hadde jeg rier som gjorde veldig vondt, Disse var vondere enn når barnet kom ut ( nå fødde jeg veldig prematurt da). Legen min sa at det er ikke alltid det har noe å si me størrelsen på barnet... Men når alt er overstått så er det du for igjen for det så utrolig flott og smerten forsvinner i det sekundet barnet er ute. Prøv å ta det med ro og ikke tenk på det, du kommer til å bli overrasket over hvor sterk du er når du er oppi situasjonen. Bare sørg for at du har folk rundt deg som du trives med, det har utrolig mye å si ( hvertfall for min del) . Dette klarer du:) Ønsker deg masse lykke til:)

Babyen må ut, og den bestemmer når det skjer;)

[venternr3:)]

heisann miang:)

Det var som jeg skulle skrevet det selv.. Første samtale med jordmor sa jeg at jeg skulle reise til en øde øy og bare bli der.. Så kunne barnet bare bli i magen. Jeg har et barn fra før og angsten er nok værre denne gangen.. Ikke fordi min forrige fødsel var forferdelig, jordmødrene mener jo at det var en eksemplarisk fødsel men det hjelper ikke akkurat for min angst.. Jeg har i tillegg en forferdelig skrekk for sprøyter og alt det der så ks er også uaktuellt for min del.. Jeg takler nok heller ikke smerter så godt men heller det enn å bli stukket.... Jeg går til jevnlige samtaler med jordmor og har egentlig fått en kjempe oppfølging gjennom hele svangerskapet men som du sier hjelper det bare i kort tid etter man har vært der.. Etterpå begynner det å kverne igjen.. Får ikke sove om natten lenger og blir pankikkslagen til tider og føler jeg ikke får puste.. Tårene bare renner og samboer stakkar som ikke vet hva godt han skal gjøre klarer ikke å trøste meg.. Vil ikke gjennom dette og lurer på hvordan i allverden det skal gå til.. Håper det ordner seg for deg og lykke til videre..

[Sharlis]

Hei miang20;)

En liten ting som kanskje kan hjelpe deg..

jeg vet at det er veldig vanskelig å tenke slik,men faktisk så kan det hjelpe.

 

JA,du vil mest sannsynlig få det vondt,store smerter kanskje det varer lang tid fødselen, kanskje du må ha smertestillendes,.osv

Meeen om du innser at slik kommer det kanskje til å bli så kan det ikke bli verre.

Smerte er en del av oss,å det er den som sier til oss at noe er på ferde men vi lever!

Du vil ha leger, jordmor rundt deg sammens med den tecnologien som er i dag;)

 

En ting er jo sikkert!

Du kommer IKKE TIL Å DØ!!

 

Men selvfølgelig er man redd for det man ikke kjenner til..

Men beibin kommer ut om du vil eller ikke når det passer bebisen,hehe;)

Da er det bare opp til deg å gjør deg klar for det øyeblikket, begynn med yoga,meditasjon,snakk med fagfolk,snakk med folk rundt deg som har noe fornuftig å fortelle etc..så kanskje du med litt tid greier å roe ned tankene og ser det på en annen måte enn bare smerte!

 

Ønsker deg det beste og lykke til;)

Håper alt ordner seg for deg;)

Klem