Jeg har mistet det mest etterlengtede i verden..

[Gjest]

lillen min..

Var på n Ul i går, (Fikk påvist hjerteaktivitet i uke 7)

Men nå i nesten uke 10 er h*n død. H*n are lå der og fløt..

Fikk beskjed om å komme tilbake over helga forutskrapning.

 

Men det jeg lurer på er:

Jeg begynte å blø i dag! Kan det hende at h*n kommer ut før utskrapningen? Er det vondt?

Hva gjør man liksom? lar det falle i do, og trekker opp?

 

Jeg vet det høres teit ut, men jeg er rådløs!

Jeg vet ikke hva man gjør med det.. Kikket dere på den? hvor langt var dere på vei? jeg har sånn på følelsen av at han kommer ut i kveld/natt, og jeg er fyktelig redd............

 

[M*A*S*H*]

Leit å høre, Linda. Det kan hende livmoren din støter den ut, det vil i så fall kjennes ut omtrent som litt sterke menssmerter.

 

Jeg var 12 uker på vei, måtte til utskrapning. Det var trist, selvølfgelig, men selve utskrapningen gikk veldig fint.

 

Ønsker deg lykke til videre:-)

 

*klemmer*

[Gjest]

Kjære Linda.

Jeg vet at det er ingenting i verden som kan sies for å trøste deg akkurat nå... Men du skal vite at selv om jeg ikke kjenner deg tenker jeg på deg!

 

Jeg har vært gjennom karusellen ett par ganger og kan prøve å beskrive hva som kan skje:

1. Første gangen hadde jeg spontanabort hvor jeg mistet mens jeg var på sykehuset til undersøkelse. Da kom alt ut av seg selv.

2. Også denne gangen spontanabort. Etter å ha småblødd i 4 dager kom fosteret (ca 9uker) ut av seg selv. Jeg måtte på do da det hendte, og aborterte i trusa... Noe av det tyngste jeg har gjort er å skylle ned det lille fosteret, men jeg ville ikke ta vare på det slik at legene kunne "pirke" i det.

3. I 15 uke får jeg blødninger og jeg får på Ul konstantert at fosteret har vært dødt fra ca uke 11. De måtte ta utskrapning. Dette var en lørdag, og de ville vel helst ha ventet til mandag med å gjøre det, men jeg krevde å bli tatt fortest mulig!

Og det skulle jeg ønske for din del at de hadde gjort.

Jeg har i ettertid fått vite at det var genfeil somk gjorde at den lille døde. Det er ingen trøst, men jeg er glad jeg slipper å få et veldig sykt barn. Ul viste at hele ryggen var skadet og at det ikke var grunnlag for liv. Som sagt, det er ikke til noe trøst, men du får forsøke å tenke slik. Jeg vet i allefall at jeg kan bli gravid, og for et år siden fikk jeg verdens nydligste lille pike! Så ikke gi opp!!! Det er bare å stå på videre. Jeg ble selv gravid med jenta mi kun 1 måned etter abort nr.2.

 

Hvis du fortsatt er veldig redd synes jeg du skal ta kontakt med legevakten og kreve å få komme inn for jeg synes det er umenneskelig at man skal være nødt til å gå hjemme å vente!!

 

Uansett... jeg ønsker deg lykke til neste gang!!! Håper alt går bra med deg!

 

Klem fra ei som vet hvordan du har det!!

[Gjest]

Tusen takk for det, Linebeth, det var veldig godt å lese!

Ikke at du har opplevd så mye dritt selvfølgelig, men at det finnes mennesker som forstår..

Dette var mitt 4 prøverørsforsøk, og jeg er så innmari sliten av nedturer at ord kan ikke beskrive det.

Jeg aner nesten ikke hva det er som holder meg oppe, men av en eller annen merkelig grunn så er jeg oppegående enda! )

Jeg skal ikke gi meg, som du sier, så har man jo blitt gravid, så det kan jo gå!!

Takk for at du delte din historie med meg, desverre er det ALT for mange av oss som opplever dette...

 

 

Masse klemmer til deg!!

[lucki]

lillen din... så kjempe leit å lese. Synes det er så urettferdig at noen må streve så mye.

 

Vi har prøvd i 12 mnd og jeg hadde en sa rett før jul, da var jeg 6 uker på vei. Gråt masse, mest fordi jeg ble så skuffet, lei og sliten. For meg så kjentes det ut som vanlig mens, kjente litt mere spenn i korsryggen, men fysisk var det ikke veldig vondt. Jeg begynnte å blø på kvelden og på morningen kom det en liten klump i do. Jeg må innrømme at jeg kikket på den for å se om det var min lille, og så skylte jeg den ned i do. Synes selv det var rart, hadde jo så sterke følelser til den lille klompen som jeg tror var min lille.. Men jeg tenker ikke på at det var uverdig eller galt nå.

Synes ikke spørsmålene dine er teite, tror det er veldig normale tanker i en sånn situasjon.

 

Huff, det blir noen triste dager for deg. Vet ikke hva jeg skal si annet enn at jeg tenker på deg og forstår at dette er tøft.

En god klem...

[Gjest]

Jeg føler med deg. Det er godt du klarer å holde motet oppe.

 

Jeg mistet for 2 måneder siden og prøver selv å tenke mest mulig positive tanker selv om det ikke er så lett.

 

 

[Mitt vakre trekløver]

Jeg dro på UL hos en privat klinikk for nysgjerrighetens skyld, i uke 9. Fikk da konstatert en MA. Ventet fra fredag til mandag på utskraping. Søndag kveld var det litt blod når jeg hadde vært på do. På natten begynte magekrampene - ikke mange, men de var ganske så vonde. På mandagsmorgen var det mye friskt blod. Dro på Ullevål, måtte sitte lenge å vente, og kjente at nå kommer det noe.....tenkte at nå blør jeg veldig. Gikk på do......og da sa det plopp i doskåla - merkelig følelse. At det kom ut gjorde ikke vondt i seg selv, jeg hadde kun de smertene på natten før. Det var litt tragikomisk syntes jeg, her sitter jeg på Ullevål og venter på utskrapning også ordner kroppen opp selv. Så nå venter jeg bare på å dra tilbake på kontroll for å se om alt har kommet ut. Fikk ikke studert "ploppen" i do, for der var det så mye blod.....kremt....sorry..... Men dro ned å gikk inn til gyn.

 

Jaja, da er det på`n igjen!