Har jeg noe jeg skulle ha sagt?

[Anonym bruker]

Vi har en gutt på 6 mnd. Jeg er hjemme med gutten og mannen min jobber fullt. Gutten vår er flink til å sove og sover stort sett gjennom natten.

 

Om han våkner om natten, og når han våkner om morgenen er det mannen min som tar seg av han. Dette er fordi jeg har en meget alvorlig form for barneleddgikt (har hatt den siden jeg var 10 år og det ble mye verre etter gutten kom). Jeg klarer ikke å komme meg ut av sengen eller holde så mye som et vannglass tidlig om morgenen. Utover morgenen begynner medisinene og hjelpe og jeg greier fint å ta meg av barnet etter mannen min har dratt på jobb. Det er en helt grei ordning for oss alle at mannen tar alt nattevåk og morgenstellet. Han er veldig aktiv med gutten og gir utrykk for at det bare er kos.

 

Men..problemet er at når gutten våkner om morgene lar mannen min han ligge å sutre så lenge. Tar han som regel ikke opp før han begynner å gråte. Det synes jeg er galt. Jeg liker ikke at gutten ligger å sutrer lenge. Er redd han vil bli utrygg på oss. Men mannen min sier at han synes det er greit og at det er opp til han å ta beslutninger anng. morgenstellet.

 

Har jeg ingenting jeg skulle ha sagt her? Siden jeg ikke tar morgenstellet selv liksom?

[Gjest]

Her vil jeg si to ting;

 

1 Jo selfølgelig har du noe du skal ha sagt. Sett deg ned med mannen din og forklar klart og tydelig at du ikke er komfortabel med det og at det rett og slett plager deg og fortell ham hvorfor.

 

2 jeg er nok dessverre enig med mannen din i at barn tåler å sutre littegranne, her får veslemor ligge å sutre til mammaen eller pappaen får summet seg. Det vi evt gjør er å ta henne oppi til oss frem til vi er våkne nok til å karre oss ut av sengen;)

[Gjest]

Først leit å høre om sykdommen, har to søstre med leddgikt...

 

Jeg mener du må få komme med din mening og bli hørt selv om mannen din tar morgenstellet. Kankje du skal snakke med han en gang til om det ? Lurt å si det på en ok måte, menn blir fort fornærmet om man blander seg i stellingen, det opplever iallefall jeg. De har nok større behov enn oss å føle at de mestrer situasjonen med den lille..

 

Prøv og snakk med han en gang til er mitt råd-

ikke rare rådet da men lykke til 0=)

[Anonym bruker]

Takk for svar begge to.

 

Vi hadde en lengre samtale om det idag og han ble lei seg fordi han tok det som kritikk, at jeg ikke synes han gjorde en god nok jobb. Det er jo fullstendig galt, han er verdens mest engasjerte pappa.

 

Jeg føler meg hjelpesløs i denne situasjonen. Vet ikke helt hva som er riktig men synes det er vondt at han skal måtte gråte før vi kommer.

[Gjest]

Skjønner godt at du føler det slik. Må innrømme at pappaen her har fått noen krasse beskjeder i samme type forbindelse. (for treeeeeeeeeeg om morgenen)

Men det er jo veldig viktig å legge det frem slik at han ikke tar det som kritikk...

Menn er "enkle" vesen på akkurat dette feltet så den gode måte å legge det frem på er å stille deg selv som den svake part og si at det er deg som lider under situasjonen... Ikke barnet.

Si at du blir trist, du føler deg uvel og finner det ubehagelig å høre på, legg til at det er slik barnegråt/sutring er lagt opp, moren skal ikke like å høre den og gjøre det nødvendige for å stanse den.

 

Dersom ikke det hjelper heller så vet jeg rett og slett ikke helt, menn er jo veldig nærtagende på det punktet...

[Anonym bruker]

noen flere synspunkter? Lurer på om jeg er fryktelig urimelig her..

[*shehasmyheart*]

Enig med de andre her. Det blir jo veldig spesielt i din situasjon. Siden du ikke kan stå opp så tidlig. Og det kan du jo også si til han...at det er veldig vondt å høre barnet ditt gråte og ikke kunne ta han opp til deg. Det er jo en mors instinkt det, og ville trøste barnet ditt når det gråter. En annen ting...dere er da foreldre begge to til dette barnet. Og du må så absolutt ha lov å si hva du føler eller tenker. Om han tar det som kritikk nå...så går nok det over. litt sårt med en gang, og det er forståelig det på en måte. Vi hadde nok følt det sånn vi også Han får vel si ting til deg som plager han....? Er det ikke sånn i et forhold? Kommunikasjon er veldig viktig. Og lytte til hverandre og prøve å forstå den andre parten:) Håper alt ordner seg...og det gjør det:)

[-carina-]

Enig med Silje her... )

Du skal jo ha lov til å si ifra. Det er jo samtidig litt vanskelig for mannen skal jo ha lov til å gjøre ting på sin måte... Prøv å fortell ham det igjen. Ikke si til ham: Gjør sånn og sånn, ikke gjør sånn. Men si heller: Når babyen gråter bllir jeg så lei meg fordi... Så jeg lurte på at siden ikke jeg klarer å ta opp babyen om du kan gjøre meg en tjeneste å ta opp babyen, fordi jeg får så vondt i meg når jeg hører gråten...

 

Han kan bli såret, men forhåpentligvis går det over. Prøv å ikke mase om dette, men snakk med ham en dag dere begge er i "godt humør"...

 

Lykke til! )