Har ingen god tittel på dette innlegget...

[Alexandra69]

Jeg har vært på disse sidene en gang før, i 2004 og begynnelsen av 2005. Plutselig befinner jeg meg her igjen uten at jeg har noen som helst mening om jeg er klar for det eller ikke. Har en stygg historie bak meg, som egentlig burde skremme oss fra å prøve å få et barn til, men vi er rare vi mennesker.

 

I dag har jeg hatt en veldig tung dag. Jeg har noen dager som er nesten uten tårer, men de fleste inneholder veldig mange tårer. Sønnen vår døde fra oss i oktober, bare litt over et år gammel. Han ble født i uke 24 og etter et veldig kritisk og langt sykehusopphold på ni måneder fikk vi ta han med oss hjem. Med oksygen, overvåkning, nattevakter og en medisinliste så lang som et vondt år. Lungene var ekstremt dårlige, og da han fikk sin første forkjølelse måtte han tilbake på respirator, og døde etter bare en uke. Historien er selvfølgelig mye lenger enn dette, men jeg følte for å dele litt av den med dere.

 

Mulig at jeg ikke burde begynne å oppholde meg på disse sidene enda. Jeg er nok fortsatt i en slags uvirkelighets tilstand, for det er jo bare 2 1/2 måned siden lillemann døde. Var hos legen i går, og vi kom frem til at jeg er ikke klar for å begynne å jobbe igjen enda. Og da er jeg vel slettes ikke klar for å prøve å bli gravid igjen heller. Og om jeg skulle bli gravid; ville jeg greie å glede meg når jeg er i dyp sorg over sønnen jeg nylig mistet? Tankene er kaotiske, men vi har hatt ubeskyttet sex siste uken og potensielle guttenavn surrer rundt i hodet mitt så deler av meg ønsker nok å få en liten baby igjen.

 

Jeg er 37 år og har ingen andre barn enn han jeg mistet så vi har ikke all verdens med tid føler jeg. Aner jo ikke om vi vil få det til heller. Nei dette får være nok om meg. Kommer nok til å surre litt rundt her inne. Oppholder meg mest inne på englesiden for tiden. Det er et forum for oss som har mistet et barn, men i det siste så har jeg begynt å føle at kanskje det ikke er bare "sunt" å snakke om våre små englebarn og følelser forbundet til dette. Kanskje er det greit å begynne å forholde seg til andre som ikke føler bare frykt i forbindelse med det å bli gravid igjen. Etter å ha bodd på en intensivavdeling i ni måneder og opplevd bare sykdom og død forbundet med spedbarn så har jeg nok blitt litt hjernvasket. Jeg trenger å høre om alle de det går bra med og som får leve opp. De barna eksisterer ikke i min verden for tiden. Jeg vil ha en endring på det. Derfor skriver jeg inn her tror jeg...

 

 

[Gjest]

Kjære Alexandra,

 

Det er trist å lese din historie, du har vært gjennom mye.

Du er hjertelig velkommen hit til å dele dine tanker og følelser.

 

Jeg er som deg også 69-modell, mistet i november 06 i uke 18 det som skulle være vårt første barn. Jeg prøver nå å tenke positivt framover og gleder meg over at jeg vet jeg har evne til å bli gravid og tenker at det ikke er noen stor sannsynlighet for at det samme vil skje igjen.

 

Håper du har en hobby er noe lignende så du av og til kan få tankene over på noen annet. Selv har jeg meldt meg på et kveldskurs nå i vinter for å treffe helt andre mennesker og å få fokuset over på noe annet.

 

 

 

[gull-ønske]

Kjære Alexandra!

 

Vondt å lese hva dere har måttet gå gjennom. Forstår at dere har hatt mange bekymringer og kamper dette året.

 

Du sier at du ikke vet om dere er klare for en ny graviditet, men kanskje dere begynner å bli klare? Jeg tror det kan være en mening med det når tankene om det begynner å komme. Hadde dere ikke mestret det hadde nok tanken vært enda fjernere tror jeg.

 

Selv om det jo aldri kan viske bort sorgen og savnet over ham dere mistet (og det er jo ikke meningen heller), så kan omsorgen og kjærligheten til et nytt barn gjøre hverdagen lettere å leve. Det kan bringe ny glede inn i livet deres igjen.

 

Jeg tror det er et sunnhetstegn at du innimellom klarer å tenke på fremtiden deres.

 

Håper tårene blir lettere å gråte etterhvert og at dere snart kan glede dere over en lillesøster eller lillebror til ham dere mistet.

 

Klem fra

[chianti70]

Så trist å lese om historien din. Så grusomt det må være å miste det kjæreste en har. Vi har vært heldige som har en gutt som er frisk nå. Han ble hjerteoperert da han var 4 måneder så vi har stått overfor muligheten om at vi kanskje ikke kunne beholde ham, så jeg vet litt om hvor vanskelig dere har hatt det - samtidig vet jeg hvor heldige vi har vært som vant gutten vår tilbake. Det går an å vinne! Neste gang vinner dere også. Det skal mye til at det skjer igjen vet du. Det sier i hvert fall vi til hverandre nå som vi prøver å få en til. Redselen for at noe skal skje må vi nok bare lære å leve med for livet gir ingen garantier, men jeg kan garantere at livet med den lille gutten vår er absolutt verd alle bekymringene. Jeg ville aldri i verden vært foruten.

 

Ønsker deg alt godt - klem!

[Litenspire *150711*høygravid]

Kjære deg, det var en utrolig trist historie dette, du har hatt det tøft og livet har tatt hardt for seg hos deg en stund nå.

Jeg har selv barn, og vet hvor utrolig sårbare vi blir, og hvor vondt det kan gjøre, men det er verdt det.

Veldig ofte går det bra, det er jo alle barna rundt oss et bevis på.

Det må føles utrolig urettferdig, og det som har skjedd deg er sjeldent og skjer ikke to ganger.

Du kommer til å bære minnet om sønnen din med deg, å få et nytt barn vil ikke ta bort sorg og savn, men det vil få fokus over på noe annet.

Du må bruke den tiden du trenger. Det er mange her inne å dele erfaringer med, og her kan du lufte tankene dine til du forhåpentlig en dag føler deg klar for å prøve igjen.

 

vam god klem fra

[~Vimsemor~]

Kjære Alexandra69

 

Det var en utrolig trist historie å lese. Dette er nesten for mye for noen å bære. Men jeg ser at du har en viktig evne, og det er å sette ord på det du føler, se fremover og dele tankene dine med noen. Og det er kanskje noe av det aller viktigste for å komme videre etter noe så vanskelig. Og så har du noen sammen med deg i sorgen.

 

Jeg ønsker deg lykke til med tenkearbeidet og tiden som kommer. Og skulle dere være klare for å bli prøvere, så er du mer enn velkommen.

 

Varme hilsner fra

[Tindra38]

Hei Alexandra,

så trist å lese historien din! Jeg mistet også min lille sønn i oktober, han ble bare 14 dager gammel og var født i uke 26. Han var i utgangspunktet frisk og vital, men døde av en sykehusinfeksjon. Det føles så meningsløst!

 

Jeg er også inne på Englesiden - og jeg er heller ikke tilbake i jobb enda. Er 38 år og har heller ingen andre barn, så jeg føler vel vi er i samme båt, vi to.

 

Min historie er også slik at jeg løper en viss risiko med å få flere barn - skal til spesialist denne uken. Det var nære på for både Eirik Andreas og meg under hastekeisersnittet. Det er likevel utrolig hva man er villig til å ofre for å bære frem et barn ...

 

Bor du i Oslo eller omegn? Det kunne uansett vært godt å lufte litt tanker sammen. Hva er nicket ditt på Englesiden? Mitt er Eline.