Prematur 5 uker for tidlig?

[Anonym bruker]

Min sønn ble født 5 uker og 1 dag for tidlig. Han var relativt stor, 2600 g og 47cm. Han klarte ikke å spise noe særlig og hadde gulsot. Han gikk ned i vekt og veide tilslutt rett under 2000g. Vi måtte være på sykehuset i 14 dager pga dette.

Vi slet litt med å få i han mat når vi kom hjem, men etter noen uker gikk alt fint. Han er i dag en god plugg på 9 mnd, satt da han var 6 mnd og har krabbet siden han var 8 mnd. Han har vært småforkjølet i to dager, men bare litt snørr og snufsing. Han sover også som han skal og vi har vel ikke hatt noen våkenetter.

Jeg har aldri sett på han som prematur før jeg kom over denne debatten her og kan egentlig ikke skjønne at jeg skal det heller. Jeg husker det var en del snakk om dette av barnepleierne da jeg var på sykehuset, men etter dette har det ikke vært noe tema verken på helsestasjonen eller noe annet sted. Da jeg lå på sykehuset snakket jeg med barnelegen om at vekten hans var gått kraftig ned og var bekymret for hjemreise neste dag. Barnelegen kunne fortelle at dette ikke var noe å bekymre seg for og fortalte om alle de "ordentlig" prematurfødte på rundt en kilo små.

Etter dette har jeg vel egentlig ikke bekymret meg noe særlig og tenkt som så at "han var vel ferdig da". Selv om ikke han var helt voksen i matveien de første ukene så gikk jo alt annet helt strålende.

 

[*Maggi*]

Teoretisk sett er sønnen din prematur, så lenge definisjonen på prematur er født før uke 37. Såvidt jeg har skjønt er imidlertid de aller fleste babyer ferdig utviklet i uke 33 - 34 (lungene er det siste som blir ferdig), det de skal gjøre de siste ukene i magen er stort sett å legge på seg. Tror det er svært få premature barn som er født fra uke 34 og utover som får noe særlig problemer utover litt gulsott, evt. ujevnt blodsukker og de kan være litt umodne spisemessig (som dere har opplevd).

De fleste får heller ingen ekstra oppfølging, med mindre barnet var sykt ved fødselen da...

Kjenner en gutt som ble født i uke 32, og han har ikke fått noe oppfølging på sykehuset etter at de fikk reise hjem. Mulig han var hos fysioterapeut for å sjekke motorisk utvikling en eller to ganger i løpet av det første året etter hjemkomst.

Selv har jeg en jente som ble født i uke 27 + 2 for litt over 3 år siden. Hun veide 650 gram da hun kom til verden, så hun hadde fått lite næring i magen. Lå på sykehuset i 10 uker før vi fikk komme hjem. Hun har hatt et ganske så problemfritt forløp hele tiden, både på sykehuset og i de 3 årene etterpå, er en helt vanlig 3-åring i dag, litt liten og nett, men ellers helt på nivå med sine jevnaldrende (og foran noen av dem på noen punkter...) Tror ikke du skulle være nødt til å ofre dette med prematuritet så mange tanker : )

[Anonym bruker]

Nei,

det er nettopp det jeg mener. I fare for å fornærme eller støte noen så er det at vi som har født "bare" 5 uker for tidlig ikke noe særlig å bekymre seg over.

Noen ganger kan det virke som om dette med hauses litt opp. Dere som har "virkelig" premature barn må vel egentlig synes dette er litt dumt?

Jeg er selv såkalt prematur-min mor fødte også 5 uker for tidlig. Moren min har aldri kalt meg for prematur, men har hele tiden sagt at jeg kom litt tidligere enn planlagt. Men på 70-tallet var man kanskje ikke så opptatt av dette og det er helt greit for meg.

 

[*Maggi*]

Det kan nok være at vi som har "virkelig" premature barn synes at det blir litt overdramatisert å føde 5 uker for tidlig av og til, men da må man jo også huske på at alle er seg selv nærmest, og det å føde 5 uker for tidlig kan oppleves like dramatisk for en som det opplevdes å få barn 13 uker for tidlig.... Kommer helt an på preferansene til hver enkelt. En liten historie som bekrefter det:

Et par dager etter at vår datter var kommet til verden og lå i kuvøsen sin på nyfødt-intensiven, kom plutselig en bekjent forbi rommet vårt. Hun var oppløst i tårer, men stoppet opp da hun så oss ved kuvøsen. Hun kunne fortelle at hun var der fordi sønnen hennes, som var født til termin og over 4 kg, hadde problemer med blodsukkeret, og for henne var det en dramatisk opplevelse. Da hun fikk høre hvorfor vi var der, sa hun at hun egentlig burde skamme seg som sto der og tutet p.g.a. litt blodsukkerproblemer....., men hun greide ikke å stoppe å gråte likevel.

Vi venter et nytt barn nå, og har hele tiden sagt at det å komme over uke 32, vil være stort for oss denne gangen, for da er vi så godt som sikret at det vil gå bra.

[Anonym bruker]

Jada, jeg forstår jo det. Man er veldig sentrert i sin egen lille verden når man skal føde og er på sykehuset. Jeg også fikk litt av et sjokk da han bestemte seg for å komme. Jeg ringte ikke engang sykehuset, men til en venninne. Jeg trodde noe annet var i ferd med å skje med meg.

Da jeg ringte sykehuset var det de som stresset opp hele situasjonen slik at jeg ble litt revet med. Men etter noen uker hjemme så gikk jeg ikke rundt og fokuserte på om sønnen min hang noe særlig etter fordi han var født 5 uker for tidlig-jeg har hele tiden ment at alle barn er forskjellige og at de utvikler seg ulikt. Selv om jeg selv ble født 5 uker for tidlig selv så begynte jeg å lese mens min søster som kom på overtid knapt leste da hun var 8. Så når det er så få uker det er snakk om så syns jeg ikke det er noe særlig å henge seg opp i en gang. Det blir jo tilslutt selvoppfyllende profeti- at det en forventer seg, det skjer til slutt.