Alene og bedratt...

[Anonym bruker]

Sitter her alene i sjokk.. 5.aug giftet vi oss, vi kjøpte hus og bil og begynte "jobben" medå få laget etlite avkom.. Og jaggu gikk det fort! Følte meg merkelig en dag og tok en hjemmetest-POSITIV!! Jeg ringte glad og opprømt min kjære og fortalte det, han responderte at vi kunne snakke om det når han kom hjem! Vel hjemme så han ut som en som hadde fått en dødsmelding, han sa dette var det verste som kunne skjedd og han måtte gå fra meg! Han hadde ingen følelser for meg mer og ville skilles! Dette var i midten av november, jeg har ikke sett han på lenge og hører meget lite fra han. Annet enn at han håper jeg vil ta abort for han kommer ikke til å vil ha noe med oss å gjøre! Jeg kan ikke ta abort, jeg har jo ønsket meg dette barnet, og det var så planlagt og tilrettelagt! Fatter ikke hva som skjedde...Har nå vært sykemeldt i halvannen måned og prøver fortvilet å finne fotfestet, men verden bare glir vekk under beina på meg.. Konsekvensen av hans handlinger er uendelige men jeg skal nok ta dem en etter en, men følelsen av å være fryktelig alene er enorm selv om venner og familie er meget støttende. Andre som meg???Hvordan holder dere hodet over vannet???

[cubra]

Off, så trist! Sa han ikke hvorfor han vil skilles?

[mana@07]

Hei,

 

Du er ikke alene. Veldig trist å høre, men det er utrolig hvor mye man klarer og mye styrker man får når man absolutt trenger det.

Jeg har prøvd å tenke minst mulig på ham selv om det er vanskelig å la være tenke på han. Har også lot være å prøve å finne svar på de tusenvis av de ubesvarte spml jeg sitter med.

 

Prøv å komme over dette så fort som mulig og livet går videre skal du se.

 

Masse gode ønsker fra meg.

[¤ my precious ¤]

Heisann!

 

Fikk tips om dette forumet etter et innlegg på 1. gans debatten.

 

Jeg må si at jeg føler veldig med deg...skjønner at du syns at situasjonen er håpløs.

 

Jeg er i en liknende situasjon. Jeg var ikke gift og vi hadde ikke kjøpt noe sammen, men vi hadde vært samboere i 5 år - kjærster i 6 år. Vi planla et kjærlighetsbarn(han har en datter fra før på 10 år) og jammen gikk det fort etter at vi startet å prøve. I midten av november fant han ut at han ville satse på ei som han jobber sammen med istedet, så jeg flyttet.

 

Jeg har ikke sett han siden og ikke hørt fra han, han ville også at jeg skulle ta abort. Men det er ikke aktuelt for min del, dette var jo planlagt og jeg vil ha det lille nurket.

 

Nå sitter jeg igjen delevis i sjokk og føler meg veldig sveket. Har uendelig mange ubesvartespørsmål som svirrer rundt i hodet og mange tanker rundt HAN og hun nye som flyttet inn hos han 2 uker etter jeg flyttet ut.

 

Men etter at jeg begynte å kjenne nurket, små spark(eller noe) i ny og ne, så har jeg funnet ut at jeg har mer og glede meg over. Selvom det ikke var planlagt å bli alenemamma, så ser jeg frem til det. Jeg ser for meg at det blir en tøff tid, men ser for meg at jeg også kommer til å oppleve mye glede som jeg ellers ikke ville opplevd hvis det ikke hadde vært for nurket. Så det holder hodet mitt over vannet )

Jeg vet at jeg kommer over dette også - og du virker jo som en oppegående jente, så jeg er overbevist om at du også kommer over det.

 

Vi jenter er bemerkelsesverdig sterke hvis vi vil, så finn deg selv og hent frem den styrken du har inni deg! Du kommer til å klare deg kjempe fint!

 

Mange trøsteklemmer og lykkeønskninger fra meg.

[mememe]

hmmm.. kanskje litt teit. men jeg blir faktisk litt lettet av å høre sånt.

Min var også planlagt, og alle var glade.

men ei på jobben her også var mer spennende sånn plutselig. bare at vi jobber alle sammen. (skal bli flyttet på. heldigvis)

[Anonym bruker]

det var meg som startet innlegget.. Ting kommer frem i lyset etter som tiden går... Han hadde som den "mannen" han er lagt seg etter ei på jobben hans.. bare hun er lykkelig forlovet og overhode ikke interessert i ham! Så nå sitter han der med skjegget i postkassen uten noen! Han holder en cool fasade ovenfor meg og sier han er lykkelig nå.. Og nekter selvsagt for at denne andre har noe med det å gjøre.. Men jeg har snakket med henne og vet alle sms'er han har sendt og hvordan han har bedt henne med på date... Noe hun har takket nei til, hun er nå også informert om hvilken situasjon jeg sitter i..Og la oss si hun er ikke videre imponert over ham!

I forhold til den lille sier han nå han nok skal ha noe med det å gjøre, han blir "tvunget" til det... Dvs hans mor har gitt klar beskjed om at hun vil være bestemor og det kan han ikke vri seg vekk fra! Videre sier han også nå han kanskje vil med til både ultralyd og fødsel, ja det er så lenge han ikke jobber da... Og denne mannen er LEGE!!!!! Undrer daglig på om han kan være psykisk syk, men jeg klarer heldigvis mer og mer å fokusere på meg selv og bruke mindre krefter på ham... Det uheldige er jo det økonomiske som trenger en god del opprydning innen vi kan være ferdige og kommer ordentlig videre!

Det er på en måte godt å høre at det er flere som meg der uten, men samtidig utrolig vondt at det er mennesker som skal være nødt til å gå igjennom dette! Kan ikke fatte at det skal være noen som har gjort seg fortjent til denne behandlingen!

Nå er vi 12 uker på vei, og neste uke blir det ultralyd.. tror og håper jeg kan få et annet fokus etter den! Kan fullt og helt la meg selv være glad over det som skal komme...

Føttene begynner å finne grepet og jeg ser lyset der fremme! Så til dere alle der ute som sitter alene-hold hodet høyt og vær stolte over dere selv!!! Vi er verdt det aller beste-glem ikke det!

[Anonym bruker]

Å så mye dritt man skal igjennom!!! :-( Dette var virkelig en trasig historie, så utrolig at jeg nesten blir sinna! Det vil jeg tro du også har vært. Det er jo helt utrolig oppførsel........hva foregår i hodet hans?? Hva har skjedd siden 5. august? Er enig med deg ut ifra hva du sier ang psykisk sykdom..........noe ustabilt MÅ der være.

Jeg kjenner en slags styrke/sinnafølelse bygge seg opp inni meg på dine vegne. Urkvinnen! Den sterkeste av dem alle! Har du lest Dinas bok, evt sett filmen Jeg er Dina? Hun var tøff og fandenivoldsk! Pokker ta asså. Det får være måte på. Finn fram Dinan i deg!! Ønsker deg alt godt.

[Anonym bruker]

Kjære deg.....dette er kanskje litt på siden..men, du nevner at han du var sammen med er lege. Jobber du også i helsevesenet? Er du kanskje lege selv? Jeg jobber på sykehus selv (lege) og det er så innmari typisk det der med legepar........etter en stund dropper mannen sin kjære og finne seg en sykepleier....Hva er det med de mannfolka? Tåler de ikke en kvinne å konkurrere med? Virker som om hos sykepleierne, får de mer "respekt" eller beundring og dette faller de for......Gjelder jo sef ikke alle, men der er et slags mønster........

Jaja, uansett så føler jeg med deg. det er en utrolig prøvelse du ar blitt utsatt for, og man fristes fort til å spørre hvordan i all verden denne mannen tenker? Var dere lenge sammen før dere giftet dere? Var det planlagt lenge? Har du i ettertid tenkt over ting som skjedde etc før bryllupet som tilsa at dette kunne skje? For en raring. Det er på grensen til utilgivelig.

Ta vare på deg selv, vær sterk. Du og lillenurket kommer dere gjennom dette.

Klem

[Anonym bruker]

Hei jo jeg er innen helsevesenet..Nå er jeg ikke lege men spesialsykepleier. Men jeg møtte ikke min mann på jobben, han er nemlig nettopp ferdig og går nå sin turnustjeneste.. Vi har vært sammen i 4 og et halvt år, hvor vi giftet oss etter 4 år. Alt var så rosenrødt du vet, med ferdig skolegang på ham og nå skulle det virkelige liv tas fatt på i de riktige former. Han fridde for litt over et år siden, så vi giftet oss, fant huset vi ville starte i og planla graviditeten ned til minste detalje.. Avslutte p-piller, regne på syklus osv... Han sier jo idag at vi ble unormalt fort gravide!!! Vi brukte kun 2 forsøk.. Derfor mener han også at om jeg nå hadde vært fornuftig og tatt aborten ville jeg ikke ha noen problemer med å bli gravid i fremtiden så fertil som jeg er...

Jeg kjenner til denne lege-sykepleie modellen du stiller opp... Har sett det selv flere ganger! Men jeg har aldri gitt han den "gudestatusen" og kanskje det var det jeg gjorde "feil"... Han virker nemlig meget oppmerksom på at han nå er ferdig lege, bla sa han i an krangel vi hadde i høst om husvask at han som er lege ikke burde være nødt til å kommer hjem fra jobb og skulle vaske hus... Den gangen lo jeg bare av han.. Det er så og si det eneste tegnet jeg kan påstå å ha sett. Han har kommet hjem etter jobb vært tilstede og bare en måned før dette skjedde var vi på hyttetur hvor vi pleide hverandre og hadde det godt... Idag om jeg spørr hva det handlet om om det og bare var skuespill, sier han at da hadde han jo fri... hva i all verden det betyr... Jeg har jo også gjennom de siste 3 årene vært eneste inntektskilde, så han har vært avhengig av meg på den måten... Vi har spart på hans studielån til det som nå skulle komme-gjett om jeg er bitter nå!!!!

Møtte ham i dag for første gang på en måned, han har tatt mye av i vekt, vet han trener mye nå.. Han ville ikke se meg i øynene og vi var nok begge meget korte i kommentarene.. Vi skulle bare utveksle noen nøkler og det var overstått på ett minutt.. Tenk at over 4 år bare glir ut i sanden på den måten... Er fryktelig trist samtidig som jeg er forbannet... han har sendt mange smser til denne andre jenta, og jeg vet hun har forsøkt å gjøre det klart for ham at hun ikke vil noe mer enn vennskap... Men samtidig vet jeg også at hun er en veldig flørtete type, og har nok villedet ham litt! Men jeg har sørget for at hennes forlovede vet om hva min "mann" holder på med, og derfor har hun vært nødt til å være mer tilbakeholden..

Vel jeg er på vei til å finne min indre "Dina" som en skrev her, og blir sterkere dag for dag! Men tilbakeslagene kommer, nå ikke så mye for at jeg har mistet akkurat ham, men at jeg er alene.. Det er en stund siden sist! Og dette har jeg aldri prøvd før så jeg vet ikke helt hva som skjer og kommer til å skje!

Godt nytt år til dere alle-sammen er vi sterke for det hjelper virkelig å viteat det er flere som har prøvd og prøver noe lignede som en selv. det viser at man kan overleve. Alle skal vi prøve våre vanskeligheter, men en krise er og blir en krise for den som står i den og alt man kan gjøre er å ta små steg til man føler seg på trygg grunn igjen!

Klemmer

[Anonym bruker]

Virker som om denne mannen går gjennom en eller annen livskrise/psykiatrisk stadium.........jeg vet selv (er lege) at turnustjeneste kan være voldsomt tøft og hele identiteten din kan bære preg av det......er det noe der? Og så det at han er begynt å trene så mye.....jeg vet ikke. Uansett forsvarer det ikke at han gjør deg så vondt! Og hvilken pseudoscientific argumentasjon er dette med at du kan ta abort siden du er så fertil?? dooooh.......

Jeg tar av meg hatten for deg, masse sympati!!

Klem igjen

[Anonym bruker]

Når jeg sier at turnustjenesten kan gjøre noe med identiteten din, mener jeg dette med å tre inn i legerollen, erkjenne ansvaret, oppnå tillit blant omgivelser etc....noen kan slite her.

Og, at han har levd på deg økonomisk,- dette skal du kreve å få tilbake på en eller annen måte!!

 

[Anonym bruker]

Ja det vil jeg jo så gjerne! Når kreftene kommer tilbake nå sånn litt etter litt vil jeg se på advokathjelp, men syns det er så synd at det skal ende i noe sånt! Forsøker å holde på fornuften og gi han tid til å forstå hva det er han har gjort først! han er nå hjemme hos sin familie og der får han nok en realitetsorientering! Så vi får se når den tid kommer og han kommer tilbake hit!

Ellers har dagen i dag vært helt for jæ....!Fikk ikke sove i natt etter at jeg møtte han i et helt minutt i går. Og var på jobb i dag og ble bare mer og mer overmannet! Men heldigvis har jeg forståelsesfulle kollegaer som gir meg rom og tid til å bare være...Skal fra neste uke delta i krisegruppe og få litt profesjonell hjelp på den måten også. Morsom hvordan alle som kjenner meg sier at jeg er sånn en sterk person, og om noen skulle klare en slik situasjon så må det være meg.. Vel jeg har erkjent jeg er også liten og svak og trenger hjelp til å puste inn i mellom jeg også!

Rart hvordan dagene svinger, følte meg jo så sterk og klar til å gå videre for bare noen dager siden! Men min kjære søster er her hos meg og gjør alt arbeidet rundt meg så jeg kan få lov til å ha dagene som i dag også! Så midt i all elendigheten er jeg jo heldig på en måte også!

Jeg syns i alle fall det er godt å ha denne siden hvor jeg bare kan tømme meg, og at det er noen som gidder lese "sytet" mitt og til og med svare meg og gi støtte til meg er gull verdt! Så takk jenter!!!

[Anonym bruker]

Blir glad når du sier at du går i krisegruppe og erkjenner at du er svak og trenger det. Jeg tenker alltid (og det gjelder alle, men spesielt oss helsearbeidere): Hvordan skal vi kunne hjelpe andre om vi ikke klarer å ta imot hjelp selv?? Det er også en styrke.Så kjempebra at du gjør det. Du må bare "syte "i vei, jeg tenker masse på deg!

[smørblomst og lille Ole]

Jeg har nå lest gjennom hele tråden, og blir sjokkert over hvordan det går an å oppføre seg. Hvordan kan en lege si "det er bare å ta abort, du er så fertil at du raskt blir gravid igjen."?? Det er jo helt sykt.

 

Kjempebra at du tar imot den hjelpen du kan få nå. Selv om du blir sett på som en sterk person, så er det selv for deg grenser for hvor mye du kan tåle. Det er i seg selv en stor styrke å innse at man trenger hjelp og å ta imot hjelpen.

 

Ut i fra det du skriver virker mannen din ustabil. Han kan umulig være ved sine fulle 5. Men det spørs om han innser at han har problemer.

 

Jeg vil ønske deg lykke til videre med voksende mage. Ikke godta å bli tråkket på av denne mannen.

[Anonym bruker]

hei! sitter og leser gjennom alt dette her nå, syns så utrolig syndt på deg. kjenner meg litt igjen, men ikke helt på samme måten. min "kjære" og jeg var sammen 5 år, har et barn fra før, og venter et til om 6 mnd. problemet er bare at siden juni har han levd et liv til med en annen jente, som tydelig har tilgitt han alt han har gjort, og syns det er helt greit at han venter barn med eksen sin, igjen! så her sitter vi, alene. vi blir en liten familie på tre, hvis alt går bra riktignok. han påstår at han gjerne vil fortsette kontakten med eldstemann, men yngstemann vil han ikke ha noe med å gjøre, siden han tydeligvis ikke var ønsket i hans øyne. abort er ikke et alternativ for meg, så slik er det bare. jeg nekter han da å ha noe med eldstemann å gjøre, han kan seriøst ikke velge en av sine unger, men ikke den andre. føler at han har blitt helt syk i hode! men nok om mine problemer, føler med deg!

[Anonym bruker]

Åh nei... Hva er det som er galt med disse mennene????? Hodet og fornuften har i alle fall måtte vike plass for en eller annen galskap.. Hvordan kan han påstå at han kan velge bare ett av sine barn????? Blir helt matt...

Når jeg tenker på min "sviker"-tror jeg går over til å kalle ham det nå, litt sterkere i dag igjen:)-fatter jeg ikke hvordan han per telefon kan sitte og småle og fortelle meg han har det bra og nå kanskje vil medpå ultralyd osv, men når han møter meg så kan han ikke en gang løfte blikket og se på meg...

I dag kom mailen om at han SKAL ha penger fra vår gamle leilighet... Det var ikke mer å snakke om og sånn var det! To linjer, det var alt. Det er jo forsåvidt greit men vi har mange regninger på oppussing vi har gjort i huset og et bryllup som har blitt betalt av min famile pluss min forsørgelse av ham i tre år, så jeg trodde vi var enige om at dette var noe vi skulle møtesog snakke om.. Så nå tror jeg jeg må konsentrere meg om meg selv og slutte og skjerme ham fra virkelighetens verden.. Har hele tiden holdt litt tilbake i forhold til å skulle ta advokathjelp på det økonomiske, for jeg har vært redd for hvordan han ville reagere og om det ville være den siste dytten som ville drive ham utenfor stupet.. Men etter utallige oppfordringer fra venner og kjente begynner jeg å kjenne på hva jeg har bruk for ikke hva jeg kan gjøre for å lette hans verden.

Har tenkt litt på om han i det hele tatt er kapabel til å utføre jobben sin, han virker jo litt som en kruttønne som venter på en gnist som kan tenne ham.... Noen som har noen synspunkter??? Han er lege med mye ansvar i vaktsituasjoner hvor han står "alene" med ansvaret og jobber legevakter i kommunen hvor han aldri vet hva han møter den vakten.... Hvordan skal man forholde seg til sånn noe??

Herregud alt som svirrer i dette lille hodet mitt.. Og hormoner som flyr rundt i kroppen...Tror det blir godt å komme seg til noen proffesjonelle i neste uke...

Vel nok for denne gang, er så gudommelig trøtt hele tiden og i morgen venter en ny vakt og andre mennesker som krever mitt fokus! God natt damer;)