Får det ikke ut av hodet... (langt)

[Anonym bruker]

Jeg fødte for fem måneder siden, en hard fødsel i mine øyne. Dagen etter fødsel måtte vi flytte til et annet sykehus pga stigende crp og fare for infeksjon hos den lille. Jeg ble da liggende på barsel og vesla på nyfødt intensiv. Personalet på barsel møtte meg med at det var ikke alltid så lett å ha barn "oppe" og ligge "nede" selv. Det fikk de jammen meg rett i! Jeg ser tilbake på oppholde med tårer i øynene. Jeg besvimte kort tid etter fødsel, da jeg skulle opp på do for første gang. Jeg hadde vært på operasjonsbordet og sydd og vært i narkose. Jeg klarte ikke tisse og de tømte blæra. Den var så full at det måtte settes kateter. Så dro vi til nytt sykehus. Jeg hadde masse vondt i stinga, klarte så vidt å sitte. I etterkant har jeg fått vite at det kanskje ikke var så rart, hadde jo revnet mye, lukkemuskelen var sydd, men ikke endetarmen. Det var ingen som sa noe til meg om dette, ingen som sjekka stingene heller. Jeg var sinnsykt svimmel, spurte etter fire dager om de kunne måle blodprosenten. Den var på 5,8 og jeg burde jo ikke vært oppe i det hele tatt. Nesten skummelt å tenke på at jeg har bært rundt på vesla.... Jeg fikk blodoverføring. De tok ut kateteret etter fem dager, men jeg fikk ikke til å tisse, så jeg måtte kateteriseres. Dette var så vondt første gangen på grunn av stingene at jeg hylte. De måtte hjelpe meg med dette i flere dager og jeg følte at jeg egentlig bare var til bry med mine problemer. Det er fryktelig vondt å tenke på i etterkant. Hvorfor skulle de behandle meg sånn... I tillegg skulle jeg ha antibiotika pga infeksjon, og smertestillende pga stingene. Dette kom heller ikke hver dag. Hva er man på sykehus for? Jeg ble da masete og måtte spørre... Viste seg at de bare surret hele tida.Har vært plaget i etterkant, med svimmelhet, masse ammeproblemer, vondt i underlivet, hinnerester i livmoren, det tok liksom aldri slutt. Heldigvis har jeg en frisk unge, og ting roer nå. Er det bare meg som ble satt ut av mine tidligere psykiske problemer, det var konklusjonen deres på sykehuset. Stakkar, det blir vel litt mye for deg dette her... Uff, hadde de nå bare vært der for å hjelpe så. Det var utrolig godt å få skrevet dette, takk for at du tok deg tid til å lese.

[Gjest]

Jeg synes du skal sende dette skrivet til sykehuset der du fikk dårlig oppfølging (eller var det på begge (alle?) sykehusene?)

Det er greit at de får tilbakemelding når de slurver. Eller om bemanningen er så dårlig at de ikke har tid til pasientene...

Lykke til videre!

[♥Koseklumpen-3 barnsmor♥]

Hva med å ta det opp med helsesøster på barseltreff eller kontroll e.l. Hun kan kanskje anbefale deg hva du skal gjøre. Kanskje du kan snakke med jm/legen du gikk til kontroll hos i sv.sk.? Tror generelt barselavdelingene er litt "slappere" i møte med nybakte mødre nå for tiden, siden det skal være såkalt "mor-barn-vennlig sykehus". Min erfaring var også til tider en følelse av å være til bry hos enkelte pleiere,og at man for enhver pris skal være selvhjulpen synes jeg er noe riktig tull. Er selv sykepleier og analyserte nok ekstra situasjonen jeg var i med bakgrunn i mine kunnskaper. Men jeg hadde ganske store smerter etter et hastekeisersnitt og jeg har meget høy smerteterskel, så når jeg sa i fra så var det riktig ille. Uansett hvilken situasjon man er i så har man krav på å bli møtt med respekt og bli tatt på alvor. Slik jeg leser ut fra det du har skrevet, er det helt grunnleggende kunnskap hos ett hvert helsepersonell som jobber på sykehus å kunne noe om. Så her er det nok slurvet en del ja.

[Anonym bruker]

Hi her.

Takker for svar. Jeg synes personalet bør skille mellom de mødrene som trenger mer hjelp og oppfølging og de som klarer seg selv. Jeg hadde jo ingen mulighet til å fikse noe av dette på egenhånd, jeg måtte mase! Jeg har tatt opp dette med fastlege, helsestasjon og sykehuset. De er klar over hvordan det har vært. Men om de forstår hvordan disse følelsene sitter i, er en annen sak. På sykehuset jeg fødte har jeg blitt tatt i mot med åpne armer altså, med alle problemene i etterkant. Den siste pleieren sa til meg at du kan være glad og stolt over at du i det hele tatt her melk du, som har vært gjennom så mye. Det varmer selvfølgelig. Helsesøster har sagt at jeg må være forberedt på en reaksjon eller "knekk" i etterkant. Jeg tror vel jeg har klart meg uten knekken, men det hadde kanskje vært fint å snakke med noen. Helsesøster har sagt at hun kan henvise meg. Men hva slags personer får jeg snakke med da? Jeg har tidligere vært innom psykiatrien og føler at de jeg har møtt der ikke forstår...

[♥Koseklumpen-3 barnsmor♥]

De som kanskje burde vite mest om det utenom psykiatrien er vel fastlege, jordmor o.l. Eller andre som har vært i liknende situasjon. Noen får en sterkere reaksjon på alt de har vært gjennom enn andre. Nå er det jo sånn at de som er profesjonelle på ting man ikke får ut av hodet, gjerne jobber i psykiatrien, og man blir jo derfor henvist til psykolog eller liknende dersom det er et problem. Men jeg skjønner samtidig at du ikke vil tilbake der hvis du har dårlig erfaring med det. Er det ikke andre mødre på barselgruppen eller noen som har født i det siste du kjenner som du kan snakke med og ventilere litt sammen med? Enkelte jordmødre kan være veldig flinke på dette område, men det er vel kanskje knappheten med tid som begrenser de til å involvere seg mer enn strengt talt nødvendig.

[Anonym bruker]

HI igjen. Jeg har egentlig kviet meg ganske lenge for å skrive noe her også, for fra jeg kom på sykehuset har jeg følt meg sutrete. Men, det har vært såpass mange ting som jeg ikke har hatt kontroll over som har skjedd, at jeg ikke vil kalle meg sutrete lenger. Jeg har jo faktisk trengt den hjelpen jeg har fått.( og skulle vel egentlig hatt mer også.)

 

Men, det føles godt å ha fått det ut, og at noen ville lese og bry seg. Kan hende at det hjelper det, i lengden. At behovet for å snakke om det blir mindre. Og at jeg med tid kan få det ut. Men jeg står på at jeg har lov til å føle at de har behandlet meg litt dårlig..... :-)

[Expat]

Det er noe å fortelle historien sin, og å hjelpe andre i selvhjelpsgrupper. Og snakke med pasientombudet på sykehuset (gå til tilsynssak?) slik at det som hendte med deg ikke skjer igjen med andre. Ofte er det som kan gi verdi i en slik situasjon det at man kan beskytte de som kommer etter en.

 

Det er en ting å gå på en smell etter en slik ting (noe som er helt naturlig, spør du meg!) en annen å få en sykdom (som du har slitt med tidligere?) Egentlig burde du kanskje være overført til å snakke med en krisepsykolog/psykiatrisk sykepleier som kan om slike ting som hendte deg. Såkalt "debriefing" der man forteller til bunns om alt som skjedde kan være det som skal til. Det er vel derfor de fleste kvinner er villige til å snakke om sine fødselsopplevelser, selv de dramatiske, for at man skal kunne leve med det som skjedde. Ta det inn over seg. Uannsett, heia deg, det er som pleieren sa, et mirakel og det står respekt av at du har melk fremdeles etter alt dette. Og du kommer til å bli god igjen (jeg hadde selv barselsfeber og stoooort kutt, men et ganske storartet sykehus) selv om det tar litt tid.

[Anonym bruker]

jeg var også gjennom den delen med infeksjonsfare, og vi måtte også bytte sykehus bare 6 timer etter fødselen. Gutten ble sendt med kurvøse og vi måtte kjøre selv... men heldigvis var jeg selv i god form. Men jeg opplevde også at de på barsel ikke tok seg av meg, følte at jeg ikke hørte hjemme der i det hele tatt. Akkurat som jeg bare var der fordi han lå på nyfødt intensiv. Jeg lå i en etasje og babyen 8 etasjer lengre opp, så det ble mye fram og tilbake og opp og ned. Heldigvis var jeg rimelig god form etter fødselen og gutten vår kom seg raskt og trengte bare antibiotika og penicilin i tre dager. men det jeg også var utrolig glad for var at jeg var 2 gangs fødende (hadde et komplisert styr med første mann også, hastekeisersnitt da og var liksom litt forberedt på "hva blir det denne gangen?".) Men det var overhode ikke samsvar mellom det de sa og gjorde på barsel og på nyfødt intensiv, og jeg følte også at de ikke brydde seg om meg. Jeg hørte liksom fortsatt til på det første sykehuset. Og det er nok mange før osss også som har opplevd det slik, for da vi dro fra det første sykehuset sa de at flere som måtte til nyfødt intensiv opplevde det som veldig stressende og mye styr, så de kom gjerne tilbake dit etterpå og tok noen ekstra dager barsel der. Det sier vel litt.

 

kan jeg spørre hvilke sykehus du var på?

 

jeg håper du etterhvert blir kvitt plagene dine, du bør ta dette opp med fastlegen din og få pratet ut med helsesøster eller noen på et av sykehusene, slik at du får lagt dette bak deg. Jeg vet det er vanskelig, jeg kan selv sitte med tårer i øynene når jeg tenker tilbake - og skulle gitt mye for å oppleve slik det står ialle bøker "og barnet blir lagt til brystet... og tre avslappende barseldager på sykehuset...". Men man må tenke "det går ikke an å planlegge den perfekte fødsel", og prise oss lykkelige over friske barn! Men du bør nok få snakket med noen om dette!!

 

 

[Anonym bruker]

Igjen, tusen takk for svar. Det føles så godt når dere deler lignede opplevelser. Jeg hadde også en problematisk start med mitt første barn og håpet i det lengste at det skulle gå fint nå.

Det hele med nyfødt intensiv og mammaer som bor på barsel høres jo ut til å fungere veldig dårlig. Jeg opplevde å få ulike beskjeder på de to, opplevde faktisk en form for kjeft og oppgitthet på barsel da jeg sa i fra om ting. Det er ikke bare bare med amming når det skjer så mye annet, med medisiner og kontroller og prøver. Jeg ammet og ammet og gråt og gråt og det var jo så vondt. Jeg sa til den ene pleieren at jeg hadde hatt en inkapslet brystbetennelse med mitt første barn, da sier hun frekt tilbake; Det må du jo si ifra til oss om..., så vi kan ta hensyn. Og det hadde jeg jo gjort, opptil flere ganger, men det var et lettere kaos.

 

Ang hvilket sykehus, så var det Drammen. Vet at det var hektiske dager der, mange fødsler osv, men det er ingen unnskyldning for å ikke gi pasienter den hjelpen de trenger....

[♥Koseklumpen-3 barnsmor♥]

Hvis det er noen trøst Anonym, så fødte jeg selv på sykehuset i Drammen. Hadde en fantastisk oppfølgning på føde pol,og på fødeavd, men barsel avd. var ikke noen drømmeavd. Stort sett alle jordmødrene var flinke og omsorgsfulle synes jeg, men veldig mange av barnepleierne forstod meg ikke. Jeg hadde den oppfatningen at det var noe rotete og uorganisert der, akkurat som om de ikke kommuniserte seg imellom. Man kan ikke forvente det samme av en som har hatt en normal fødsel og en som har hatt en mer dramatisk fødsel. Jeg følte man måtte være takknemlig for den hjelpen man faktisk fikk og ikke kreve altfor mye. Håper at du føler deg litt lettere etter å ha sluppet ut litt her i dag. Du syter absolutt ikke, og det er nettopp her på DIB du kanskje treffer nettopp de/den som forstår deg. Lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg er sykepleier, og jeg kjenner hverdagen fra andre siden.... Jeg synes det er kjempeleit å lese at du ikke har hatt noen god opplevelse. Dessverre tror jeg det er mange som blir innlagt på sykehus som opplever at pleierne ikke har tid til dem... Derfor orker jeg rett og slett ikke å arbeide på ett sted med så dårlig bemanning jeg. Utrolig frustrerende for de ansatte å forsøke å rekke alt man skal i løpet av en dag, stresse rundt og allikevel bare få gjort "overfladisk"... Mange ganger da jeg jobbet på vanlig avdeling at jeg har kommet hjem fra jobb og grått fordi det var så mange pasienter jeg ikke rakk å hjelpe!

 

Håper det blir gjort noe med bemanningssituasjonen på sykehus og sykehjem rundt omkring!!

[♥Koseklumpen-3 barnsmor♥]

Jeg er også sykepleier. Man kan jo være pasient selv om man er sykepleier, og da "glemmer" man at man er sykepleier. Hvor jobber du , siden du jobber på et sted som er godt bemannet. Trodde ikke det fantes lenger jeg? ;-)

[BettyBoob]

Jeg synes ikke du ble behandlet riktig, de skulle selvsagt ha sjekket stingene og blodprosenten din med en gang! Og de skal ikke slurve med å gi smertestillende. Er selv sykepleier, og synes dette høres horribelt ut! Synes ikke du overreagerer i det hele tatt.

Jeg lå ett og et halvt døgn på barsel etter at sønnen min ble født pga misfarget fostervann og truende asfyksi hos barnet. Ingen som jobbet der visste hvem jeg var, jeg måtte hele tiden si hvilket rom jeg lå på, måtte spørre selv om hvor maten var osv. Var ikke fornøyd, og synes sykepleiere, jordmødre, barnepleiere osv på Ullevål bør ha litt mer yrekesstolthet og omsorg i en JA stressende hverdag.

Og jeg kan ikke tenkt meg hvordan du opplevde dette som i hadde både deg selv og barnet ditt å tenke på. Fysj sier jeg bare om den behandlingen du opplevde!

[Anonym bruker]

Er nattevakt på en kreft-avdeling. Ingen cytostatika-kurer på natta. Og pasienten er "friske"... Så de sover mens jeg tørker støv. I blant litt nattlige samtaler, men det har jeg jo god tid til, så det er veldig allright... )

[allergibarn]

Det var Drammen jeg ble flyttet til også, og det var stoooor forskjell på de unge hyggelige på nyfødt intensiv og de kjærringene på barsel. Jeg fikk også nærmest kjeft for ting jeg gjorde på barsel - som jeg hadde fått beskjed om på nyfødt. Som å måle tempen under armen på babyen, som å ikke veie før og etter amming etc. Første døgnet ville han ikke spise, så de ga han smokk på nyfødt for å stimulere sugigen - men på barsel var jo det fy fy...

 

Fikk også beskjed om at han var innklagt på nyfødt intensiv så hadde jeg spørsmål om han, var det de der oppe som hadde ansvaret for han. Likevel begynte ei på barsel å notere journal på han når jeg hadde tatt tempen etc. Kan ikke skjønne at de to avdelingene ikke er mer samkjørte???

 

Håper det går bedre med deg nå etterhvert iallefall.

[Anonym bruker]

Hei igjen, Hi her.

Det føles faktisk lettere idag, godt å få tankene ut av hodet og ned "på papiret"...

 

Jeg har selvfølgelig full forståelse for at hverdagen på et sykehus er stressende og en påkjenning for de ansatte. Jeg har vel uttrykt meg litt feil hvis jeg har skrevet at pleierne ikke hadde tid, for det hadde de, men jeg følte meg alikevel som en byrde. Jeg mener, jeg måtte ha hjelp til å katetrise (hvis noen hadde hjulpet meg å lære dette, kunne jeg jo gjort det selv...), hvis ikke blæra ble tømt til faste tider, var det fare for overstrekk og det kunne gitt meg problemer i ettertid.

Jeg skulle etter noen dager ha "tisse-trening" og fikk beskjed om at da måtte jeg ha god tid og fred og ro; jeg kunne bare sette vesla på vaktrommet.(barsel) Jeg gjorde som de sa, og en frekk beskjed kom til meg; " det er meningen at du skal passe babyen din selv altså..." Ja da, sa jeg , men nå har det seg sånn at... Hun visste selvfølgelig ikke hva jeg pratet om, det var ikke skrevet ned noe sted hva jeg sleit med.

Tror vel løsningen på denne avdelingen akkurat i denne perioden hadde vært at de skulle vært nøyere med å skrive notater på hver enkelt pasient, iallefall i de tilfellene hvor det var noe ekstra.

 

Føler det egentlig vondt å klage så fælt, jeg husker jo enda de blide ansiktene som bare ville hjelpe. For jeg møtte veldig mange hyggelig jenter/damer på barsel også, jeg skulle bare ønske at jeg hadde sluppet å fortelle alle hele tiden hva jeg trengte hjelp til....Men som tidligere sagt, det hjelper å få det ut, så kan jeg legge det bak meg på sikt.