uff dette er ikke lett

[Anonym bruker]

jeg fant ut for to dager siden tt jeg var gravid med den nyekjæresten min. vi har ikke vært lenge sammen og jeg har en gutt på 11 mnd. og tanken på abort , uff det vil jeg heler ikke.problemmet er att vi ikke har vært sammen lenge.og han er ikke klar for barn nå. men han støtter meg og vil ikke miste meg. men jeg er så redd. ønsker ikke å miste han ,men abort er jeg så i mot,det er min mening..,dette er så vanskelig er 5 uker på vei..merker jeg er tankekaos.måtte bare få dette ut..

[Anonym bruker]

Kjære "anonym".

Jeg kjenner meg sååååå veldig igjen med det du skriver......har opplevd det samme selv.

Eneste forskjellen var at jeg ikke hadde barn fra før!

Jeg og han jeg var sammen med da hadde heller ikke vært sammen lenge,og jeg ble uventet gravid.

Fortalte han det.......og da fikk han rett og slett panikk,var IKKE klar for og ha noen unge enda sa han!!!!!

Jeg fikk klar beskjed om at hvis jeg beholdt ungen ville han ikke se hverken meg eller ungen,og han ville skrive fra seg alt ansvar så fort ungen var ute!!!!!!

Jeg bestemte meg for abort,selv om jeg var og er totalt i mot det!!!!!!!

Dette har jeg angret på hver eneste dag etterpå,selv om jeg kanskje gjorde det rette!!!

 

Det jeg vil si til deg er........: det er DU som bestemmer om du vil ta abort eller ikke,det er ikek bare en lek og ta abort,og det er en stor psykisk påkjenning!!!!!

Kjære deg.....tenk deg om 2 ganger,og bruk tid til og snakke med typen din!!!!

Lykke til............

 

Jeg vil forøvrig være anonym med dette innlegget,da jeg har familiemedlemmer som jeg vet er inne her (som også er gravide og vet nicket mitt).

De vet ikke om denne historien.........er ikke noe jeg er stolt av!

[Anonym bruker]

tusen tusen takk for att du svarte meg, nei det er ikke lett. han har vært borte på jobbereise så han kommer hjem idag.så da skal vi sette oss ned å prate. men jeg gruer meg masse, for jeg vil jo beholde spira mi.. men han har jo lov til å komme med sine meninger,og synnspunkter., han sa jo også til meg att det er jeg som tar siste avgjørelse.og att han uansett er her for meg, men att det passe så dårlig nå.. uff lyst til å grine. jeg kommer til å tenke så godt gjennom dette her for jeg tar en siste avgjørelse. er min kropp mine førleser.

 

 

takk igjen for att du delte din historie til meg..

[mamMa1 til 2 +1 passasjer:)]

kjære deg...

 

du har det ikke lett, men kan trøste deg med at jeg også hadde dette problemmet..eller vi hadde vel vært sammen en stund, men forholdet hadde gått litt i rykk og napp sommeren før jeg ble gravid med førstemann, men abbort var d siste jeg ønsket, vokst opp i hus med en mor som er jordmor, og har hele tiden hørt hvor fantastisk d er..det som skjedde med meg var at jeg hadde d kjempe vasnkelig, men oppsøkte amathea..har du sikkert hørt om?!der fikk jeg god rådgivning, samboeren min a også d samme til meg som din sier..men jeg var så redd. fant til slutt etter mange uker med tårer og litt rådgivning at jeg rett og slett ikke kunne gå igjennom en abbort, tenk igjennom valget, om du kjenner på hele kroppen at du ikke klarer d..så makter du d ikke..men bruk tid, som jeg gjorde sett deg ned med sabmoeren din..eller skriv et brav til han om alle følelsene dine, dette er du ikke alene om. dere må ta valget sammen. etter mange uker så ble vi enige, han sa jeg vil ikke at du skal gjennomgå noe du apsolutt ikke kan gjennomføre,..har jo aldri gjennomført d men tanken og bevistheten mii viste at jeg ville fått en knekk..så komunikasjon og tid på hverandre e mitt råd til deg nå..ikke gå alene med tankene dine, snakk med han eller noen du kan stole på, du trenger d

 

jeg er nå gravid med mitt 2 barn. sønnem in er 2 år og han er d mest fantastiske i livet mitt.da jeg i høst ble ammehjelper kunne jeg ikke skjønne hvorfor jeg fikk så vondt i puppene mine, tyenkte innbildt men da jeg fikk 100 andre syptom tok en test..og den var positiv var jeg helt sjokka, gråt i mange dager. planen varå bli ferdig med d siste året på sykepleiren neste år...men samboeren min og jeg brukte ogå denne gangen tid til å prate, og jeg kjente godt etter at sønnen min er d mest fanntastiske i livet og jeg vet vi skal klare d med en til..og at abbort var siste utvei...så med tid og stunder og nå 16 uker på vei..er jeg bare kjempe lykkelig over magen vokser og bevegelser der inne..jeg har ogsaå denne gangen tatt kontakt med amathea, vi har gått til rådgivning, men denne gangen var ikke spørsmål så uklart.....

 

masse lykke til, ikke sikert at miie erfaringer kan stryke på dine problemmer men tror komuniskasjon og tid er noe til hjelp

 

lykke til, vil veldig gjerne bli hodlt oppdatert om deg

 

masse varme klemmer fra

 

 

[Anonym bruker]

å ble helt rørt jeg nå. masse gode råd du kom med . kanskje jeg skal skrive ett brev til han å fortelle mine tanker. det kan jo hjelpe en del det også.. det går nok bra til slutt. han sier han er så glad i meg. og att han ikke vil miste meg.. så det må jo bety en del... ja lover å komme inn senere å skrive om hva vi velger å gjøre...takker masse igjen.

 

klemmer tilbake

[Anonym bruker]

Håper inderlig at dere får pratet dere frem til enighet da...............

Ønsker deg masse lykke til.........

[mamMa1 til 2 +1 passasjer:)]

brev skrev jeg også, da frå du ned alle følelsene dine rundt dette. husk alle problemmer er til for å løses og himmelen er alltid blå over skyene,,,

jeg holder til på 2 trimester, vil veldig gjerne at du roper på meg der eller skriver en post til meg når du trykker på nicket mitt...

 

mange varme tanker,husk lag litt god mat...litt lys og sett dre ned å prat når han kommmr hjem fra reisen, ikke begynn samtalen med lile spira men om masse positive ting..så kan man helllr ta d som er alvorlig og seriøst ..men kjenn etter hva DU vil

 

igjen, tenker på deg og masse lykke til

[Anonym bruker]

Det skal jeg gjøre tusen takk igjen... dette halp masse. kommer inn på 2 trimester når vi har finni ut hva vi gjør.. stor kos til alle dere som kom med så masse gode varme råd..takker igjen