Tror seriøst 1-åringen vår hater å være sammen med meg:-(

[Kosemaisen :-)]

Lillegutt på 12,5 mnd er skikkelig sur og tverr om dagene.Han er klengete og sutrete,og lager skikkelig spetakkel for småting....F.eks kaster seg rundt over alt når vi bytter bleie,nekter å spise maten sin og river i håret o.l

 

Han har alltid vært vanskelig å få til å le,men er skikkelig storsjarmør ovenfor andre enn oss som er foreldrene hans.

I dag har vært den verste dagen noensinne tror jeg,og i tillegg sov han nesten ingenting på dagen (sov ca 15 min mot 2,5 time som er normalen)

 

Vi hadde besøk av en venninne av meg i 3 timer ca.(Kl. 14 til 18)

Og de tre timene var han blid som ei sol!Han lo og smilte hele tiden,og var skikkelig skøyer....Han hadde skikkelig latterkrampe nesten hele tiden!

Og når hun gikk var det rett tilbake til sutring og hyling (men da var han supertrett også....)

 

Jeg forstår jo at det er morsomt for han med nye mennesker som leker med han og tuller osv.Og vi går i åpen barnehage 3 ganger i uken og er mye sammen med andre,både voksne og barn.Er jo gørr for han og være med kun meg...

Men er det normalt at de er så sutrete hele tiden sammen med mamma,men lyser opp så fort noen andre kommer?

 

Han har egentlig vært litt sånn hele livet,men det skal også sies at han er skikkelig mammadalt....

Men jeg er tydeligvis ikke noe morsom iallefall....

 

Jeg har jo også mye og gjøre når bare vi to er hjemme....Husarbeid,matlaging osv...

Jeg kan jo ikke leke og tulle og være morsom dag ut og dag inn.Men når jeg ser at min venninne leker så godt med han,så føler jeg meg som en dust!Skikkelig elendig mor...:-(

Så nå begynner jeg å føle at jeg gir han for lite oppmerksomhet...Men han er skikkelig bortskjemt på oppmerksomhet egentlig,så egentlig har jeg ikke peiling på hva jeg kan gjøre.

Føler han har hatt et skikkelig kjedelig år sammen med meg:-(

 

F.eks når han var bitteliten baby,lo han kun av sambo,og aldri av meg....

Rart...Og litt trist...

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg vet hvor frustrerende dette er, er selv veldig fortvilt om dagen...

Min datter bar 10 mnd da, men hun er kun sutrete når jeg er med henne, alene med faren eller sammen med andre er hun blid.

Jeg forstår ikke hvorfor, jeg kan ikke se at jeg har skjemt henne bort på noen måte heller, for jeg har aldri bært henne rundt ved vært minste kny.

Jeg har vært redd hun var syk eller vondt pga tenner, men hadde hun vært det hadde hun vel ikke smilt stort og vært strålende blid mot andre?

Jeg føler også at hun ikke liker være sammen med meg.

Trist!

Jeg leker og finner på alt mulig, hun ler litt, men det skal såååå lite til før hun blir sint og sutrete med meg i forhold til hva hun blir med faren og andre.

[Bartemarte - termin 4 mars]

Uff da, jeg føler med deg når du tenker sånn. Og jeg skjønner virkelig at det er tungt. Men jeg tror slett ikke det du opplever er unormalt. Sannsynligvis skyldes det er gutten din er veldig trygg på deg og derfor bruker deg som sin klagemur. Min gutt er også klart mest sytete (og ikke minst sint!) når han er sammen med meg, og nest mest sytete når han er sammen med pappaen sin. Han blir helt gal når vi legger han på stellebordet eller når han ikke får alt som han vil på sekundet. Mens når vi har besøk eller når han er i barnehagen eller hos bestemor og bestefar stråler han som en sol og er kjempetålmodig, akkurat som sønnen din.

Han er sannsynligvis veldig gald i deg og vet at du er glad i han uansett, så han tar all sin frustrasjon utover deg. I tillegg så tester han deg selvfølgelig:) Jeg skjønner at du synes dette er kjedelig akkurat nå, men du må aldri tvile på at han er glad i deg! Han ville nok aldri behandlet deg sånn om han ikke var det!! Jeg trøster meg selv med at det er trassalderen som har kommet litt tidlig, og at det kommer enklere tider etter disse:) I mellomtiden får vi bare være tålmodige og passe på å gi de den ubetingede kjærligheten de trenger (selv om det av og til kan være ganske så vanskelig!!). Jeg velger å ignorere han når han trasser på det verste og ikke la meg provosere. Det fungerer i hvert fall av og til... Og så passer jeg på å gi han masse kos og leketid når han er mer i balanse (mao når anfallene går over!) for å prøve å vise at det er den atferden som er mest "effektiv". Men han lar seg ikke lure foreløpig;)

Lykke til videre i hvert fall og ikke analyser for mye! Han er helt sikkert kjempeglad i deg uansett hvor urimelig han kan være!

 

 

[Gjest]

Ta det med ro - det er helt normalt. Barn er som regel blide og veldig koslige så lenge foreldrene ikke er der. Med en gang foreldrene kommer blir de mer sutrete og tverre.

 

Føl deg heller ikke som en dust, selv om du er mamma så har du hverken tid eller krefter til å være morsom og leke med ungene dine hele tiden. Så klart de som kommer på besøk et par timer har overskudd til det, men de er jo der bare for ei stund, og forlater stedet etterpå. Det er foreldrene som er der "hele tiden", og som oxo har andre oppgaver å utføre.

 

Så ta det helt med ro - det er veldig normalt det som skjer deg.......

[Slash]

Hei

 

Tror nok det er ganske vanlig ja...

Jeg grua meg veldig til å levere guttungen i bhg i går... men da jeg leverte han igjen i dag, så er jeg sikker på at han syntes det er en nytelse å få gjøre noe med andre barn og voksne. Han syntes også det er godt å komme hjem til mamma når dagen er over.. men i dag hadde han ikke tid å ta på tøflene engang, han krøyp rett inn og begynte å flørte (noe han er flink til he he) med barnehagetantene. Smilte og vinka hadet til meg. Deilig for meg å se da, for jeg grua meg jo så til å levere han i bhg. Han er rett over året, så han er nok ganske liten. Men veldig aktiv, og lysten på å lære.

Han har vært vant med å gå i mammas tralt lenge nå... har vel såvidt merket noe av det du skriver, men kanskje ikke fullt så tydelig. Men en anna ei som skulle ha dattra i samme bhg, hun merka at dattra var lei av å være hjemme fra hun var 10mndr...

 

Har du mulighet for å bruke åpen barnehage et par - tre dager i uka, tror jeg nok du fort vil merke endring

Lykke til. Det går seg nok til.

 

[Expat]

For oss er det slik at hun blir mer sutrete hvis jeg har det travelt og egentlig gir henne oppmerksomhet når hun gråter eller sutrer. Gir jeg oppmerksomhet når hun er blid og forsøker å være mer saklig når hun gråter, så blir det bedre. Og dessuten er hun jo mer "ærlig" med meg, trenger ikke legge på seg en blid maske til meg. Det er også slik at hun ikke får oppmerksomhet av fremmede hvis hun skriker og skråler, men maaaaasse hvis hun flørter og er sjarmerende. Dermed er hun det.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner godt at du synes dette kjennes leit ut. Men det er nok ikke veldig uvanlig. Jeg selv har fått høre fra flere barn at "jeg skulle ønske xxx var mamman min..." Kjempesmigrende, selvfølgelig, men jeg vet jo godt at det er mye, mye lettere å være populær og morsom å være sammen med, når man bare er sammen med barnet noen timer, enn når man er der nesten hele tida. Og det er klart hvem som hadde blitt savnet mest, hvis vedkommende plutselig ikke var der. Hos oss er det jeg som tar meg mest av poden. Mannen min er der mer sporadisk, p.g.a. mye jobbing. Men gjett hvem som er superpopulær her i huset!?!

Det er selvfølgelig mannen min. Og det kjennes noen ganger nesten litt urettferdig ut. Hvem er det som har ofret uhorvelig mye og er tilgjengelig hvert sekund hele døgnet liksom? Men selvom gutten vår og jeg gjør masse kult sammen, har han også opplevd meg som kjedelig og sliten o.s.v. Jeg er jo bare et menneske jeg og. Så du er helt sikkert høyt elsket. Man trenger liksom ikke vise det så mye til noen som nesten er en selvfølge.

[Gjest]

Jeg tror du har feil fokus. Det er ikke deg det er noe galt med, heller ikke gutten din. Mennesker har forskjellig personlighet. Våre to er så ulike. Vår eldste kan ofte være slik du beskriver når han ikke lekes med. Da gir jeg ham en advarsel (hvis han surver og henger i genserkanten). Hvis det ikke hjelper får han seg et par minutter på rommet sitt. Når han da kommer ned igjen er han blid som ei sol. Veslejenta vår derimot skulle man tro var forelsket i meg. Denne forskjellen i personlighet så vi veldig tidlig hos begge to. Jeg lurte også fryktelig på hva jeg gjorde galt med førstemann, men jeg har funnet ut at det er ikke noe... De er bare forskjellige. Gutten vår blir mer medgjørlig ettersom han vokser, og nå er han 22 måneder og riktig hyggelig å være sammen med ofte.