Jeg føler at jeg ikke strekker til, samtidig så...

[Anonym bruker]

er det som om jeg bevisst trekker meg unna. Jeg har så dårlig samvittighet. Jeg synes dette å bli mor er mye tyngre enn jeg hadde forventet, og jeg kaster ungene i armene til samboer hver gang muligheten byr seg. Det er som om jeg gruer meg hver gang samboer skal bort. Det er nesten så jeg nekter han (ikke bokstavelig), men jeg prøver å finne på unnskyldninger for å holde han hjemme, da jeg rett og slett ikke takler å være alene med baby. Synes det er vanvittig slitsomt, føler at hvert sekund tærer på meg. Jeg elsker barnet mitt over alt på jord, men kan grue meg i flere dager i forveien om feks. samboer skal jobbe (han er student) eller skal på skolen, bort etc. Jeg VET at dette ikke er bra, og jeg vet at dette gjør meg til en dårligere mor. Får jo dårlig savittighet for det. Når vi er hos foreldrene mine eller hans, er det så deilig, for da kan jeg sende barnet over til noen andres hender. Aner ikke hva som er feil med meg, hvorfor vil ikke jeg være hjemmeværende mamma, trille og gå turer med nurket. Istedet ser jeg på det som et voldsomt ork, og finner på tusen unnskyldninger for å slippe. Hadde en meget dårlig ammestart og måtte gi opp amming. Føler bare at det eneste jeg gjør er å trøste, mate, trøste, mate og ja jeg vet at slik er det å være mor. Uansett så takler jeg det ikke bra. Nå får jeg sikkert fullt av sure svar som: sånn er det å bli mor, burde du ha tenkt på før osv., men jeg hadde aldri i livet trodd jeg skulle bli som dette. Elsker barn over alt, men det er som om jeg føler at barnet tar totalt kontroll over meg, kan ikke være meg selv noenting. Jeg vil barnets beste hele tiden. Når det gråter gråter jeg sammen med det om det er ille. Jeg savner barnet med en gang jeg går ut eller er borte en kort stund, samtidig så føler jeg at det er så vanvittig krevende at jeg bare har lyst å stikke av noen ganger. Selvfølgelig gjør jeg ikke det, jeg stiller 200% opp for barnet, men merker at jeg er lei meg alikevel. Som sagt så sier hodet noe helt annet enn magen, jeg bare føler meg som en slem og ego person, noe jeg virkelig ikke i virkeligheten er ! Håper dere som leser istedefor å dømme og si jeg ikke var klar for å bli mor, kan prøve å forstå at jeg ikke en gang selv forstår hva som skjer. Jeg ønsker ikke dette, prøver å forbedre tankene, men de kommer alikevel. Jeg er så vanvittig lei meg for dette, det gjør ikke saken enklere at jeg vet at jeg er den dårlige her, og jeg vet at slik er det, uansett hva - så føler jeg at alt er tungt nå. Noen ganger tenker jeg bare: er dette slik jeg skal leve resten av livet mitt ? Huff, jeg fortjener vel pryl nå, og noen sørger sikkert for å gi meg det :'( gråter nå jeg, dette er ikke lett, men må få det ut... :'(

[Anonym bruker]

ser jeg har skrevet ungenE her oppe, det skal være ungen. Har bare et barn på 6 mnd.

[Herkules]

Hei på deg.

Syns det øres ut som du har det vondt og jeg vet ikke helt hva jeg kan si for å hjelpe, men ne ting er sikkert om noen dømmer deg her så skal du bar drite i det!! Det er så mye drit her inne og så mye teite kommentarer at jeg knapt gidder, men siden det er noen hyggelige så gidder jeg likevel:)

Har du noen barselgruppe? det kan jo kanskje være litt hjelp da er du ikke alene men liksom sammen mens du er alene med ditt bar

 

uansett lykke til

[ToTett i Tett]

tiny winy depresjon kansje? hadde jeg vært deg hadde jeg tatt en tur til legen. det sliter deg helt ut, pluss at babyen merker sinnsstemningen din. du skal ikkemåtte ha det sån. sleit veldig i førsten jeg. men omvendt. har en datter på seks og en halv md

[Anonym bruker]

takk for at dere ikke dømmer. Det er veldig godt å heller få noen gode ord enn "kjeft". Jeg har en barselgruppe, men orker ikke møte de. Orker ikke trille. De fleste der er ti år eldre enn meg,føler meg litt utenfor der kan man si. Jeg skjønner bare ikke hvordan en lege skal kunne hjelpe meg ? Jeg skjønner dessuten ikke hva som er feil med meg, det er så fælt.

[Anonym bruker]

Det er en kjempestor overgang å bli mamma. Ingen av oss takler vel dette likt! Høres ut som du er god til å ta ansvar for lille nurket og at han/ hun er høyt elsket. Det er selvsagt fullt mulig å være tungsindig og fortvilet for det! Jammen ikke lett å gi noe råd, men jeg synes det høres ut som du har det skikkelig tungt! Hva med å snakke med fastlegen eller helsesøster? Det er alltid godt å snakke litt...-og helt unødvendig å slite alene....de har dessuten erfaring og kjenner til hvordan den første tiden som mamma OGSÅ kan være!

Ønsker deg lykke til!

 

4 barnsmamma

[Anonym bruker]

tusen takk for gode ord. Jeg orker ikke prate med lege eller hs, føler at de ikke kan hjelpe meg annet enn prat uansett. fortelle meg at flere har det sånn osv osv. Jeg har pratet med samboer om det, han vet dette og gjør alt han kan for å hjelpe til. Han er fantastisk. Jeg sover utrolig lite, når jeg legger meg og er trøtt, kommer tankene og jeg får ikke sove. Føler meg helt ødelagt innvendig på en måte. Dette skulle jo være en super tid med trilling, cafeturer osv osv. Istedet sitter jeg hjemme og teller minuttene og timene til samboer kommer hjem. Om barnet sovner er jeg overlykkelig. Føler at det eneste jeg ønsker er at det skal sove. Derimot når samboer er hjemme kan jeg gjerne leke og ha det våkent, trøste osv. osv. Jeg er rett og slett redd for å være alene med barnet. Føler det er for mye for meg, at jeg ikke klarer det, eller får noe pause til å feks. spise/drikke osv. Jeg har verdens nydligste barn, men jeg føler virkelig at jeg ikke strekker til. Barnet fortjener en mor som vil være der hele tiden, eller ikke som vil, for jeg VIL mer enn annet, men barnet fortjener en mor som ER der hele tiden og klarer det uten å blunke. Aner ikke hva jeg skal gjøre. Kan jo hende dette går over av seg selv, men det føles tungt. Innmari tungt. Som et hull !

[ToTett i Tett]

legen har garantert vært borti dette før og når man først begynner og prate om det og får satt ting i perspektiv kan det være lettere å se løsningen selv også

[Anonym bruker]

jeg vet at lege eller hs ikke er et alternativ desverre.

[Anonym bruker]

Kjære deg. Jeg hadde det slik som deg, da jeg fikk min første sønn. Jeg håper du vil ta kontakt med fastlegen din som kan henvende deg til psykolog. Jeg gjorde det. Det tok lang tid og masse bekymringer før jeg turde å snakke til legen om det. Men jeg kan love deg at det er det beste jeg har gjort for meg selv og sønnen min. Tro meg, det er mange som har det slik som du beskriver, det er bare veldig tabu å snakke om. (Jeg har vært åpen om det i etterkant og jeg kan love deg at det er "mange" mødre som blir kjempe glad og forteller at de også har følt det slik). Nå har jeg en liten gutt på 7 uker og har MYE mer roen. Jeg har fått pratet masse om det som "plagde" meg forrige gang. Var kjempe redd for å få den samme følelsen denne gangen. Nå kan jeg for første gang si at jeg STORTRIVES som mamma og elsker å dulle med prinsen min. Det klarte jeg ikke med første mann. Håper du tar kontakt med fastlegen din. Ønsker deg lykke til.

[Anno Nym]

Kjære lille deg )

 

Du har det veldig tøfft nå, og jeg ønsker også at du skulle ha snakket med noen andre enn samboer om dette. Da jeg trengte hjelp skrev jeg ned tankene mine og sendte det i et brev direkte til en psykolog. Det ble i ettertid ordnet med henvisning fra lege. Ikke vær redd for å lene deg på andre! Det er derfor de er der! Ingen trenger å vite noe. Det tok veeeldig mange år før jeg fortalte noe som helst til søsken/foreldre.

 

Ellers vil jeg si deg at jeg syntes spedbarnstiden også var tung. Har nå to barn. Ikke alltid lett å føle at noen er så avhengig av deg at du nesten ikke får puste. Etterhvert som barnet ditt blir eldre vil det bli mer selvstendig.

 

Mulig jeg fikk feil inntrykk, men det virker av teksten din at du kanskje er litt mye alene hjemme med barnet? I så fall må det vel finnes noen aktiviteter for dere? Hva med barnesang, babysvømming, ....har du andre veninner med barn? Det er viktig at dere sammen får avbrekk i hverdagen! Mitt yngste barn eeelsker å se på mitt eldtste barn når hun leker. Gå turer å se på barn som leker?

 

Dette skal gå bra skal du se! Vips så er denne tiden over

 

[Anonym bruker]

Takk dere, men jeg er ikke mye alene med barnet nei, så og si ingenting, men jeg er liveredd for å være alene med det. Slik det er nå kommer jeg ikke til å oppsøke noen psykolog eller lege ! Det føles bare meget unaturlig for meg, dessuten håper jeg på at det er forbigående ! Du to hakk over her som gikk til psykolog, fant du noen gang ut hvorfor du var som du var ? Hva problemet egentlig var ?

[BettyBoob]

Hvorfor vil du absolutt ikke snakke med lege om dette? Det forstår ikke jeg helt. Har selv vært hos en psykolog for noen år siden, og det hjelp!! Var ikke super super alvorlig problem jeg hadde, men ille nok for meg i den situasjonen jeg var i. Det er ikke så mange andre muligheter du har enn å prate med legen din. Vil du ikke ha hjelp innerst inne da eller?

[Anonym bruker]

 

Skjønner hva du mener om at det ikke var som du forestillte deg å få barn. Jeg tror ingen kan det. Det er så stort og så mye. Jeg elsker min lille gutt på fire mnd. men jeg har dager jeg kan legge meg ned i fosterstilling i dusjen og bare grine og grine. Jeg er aldri alene, ikke fysisk eller i tankene mine. Han er med meg hele tiden, også når han ikke er der, for da tenker jeg på han. Det er mye, det er fantastisk fint og utrolig vondt og jeg har for første gang virkelig noe å miste. Det tar pusten fra meg og gjør alt vanskelig fordi jeg er redd for å ikke strekke til og ikke være nok. Bruk de du har rundt deg og ikke vær redd for å prate om tankene dine. En venninne sa noe fint til meg da hun hadde en liten en. - " Man er ikke gal om man har lyst til å hive babyen ut av vinduet, man er bare gal om man gjør det!" Det har faktisk trøstet meg ( hvor morbid det enn høres ut) når jeg syns det er tungt. Lykke til!

[Anonym bruker]

jeg gråter mens jeg skriver dette,fordi jeg vet så godt hvordan dette er.je har to barn,første fikk jeg i 18 års alderen uten å kunne ta abort.far var slem og jeg hatet jenta mi og trodde at hun var grunnen t alt det vonde.idag har jeg og barn det bra.men så fikk jeg nr to 27 år og føler det samme igjen,,,,vel ikke hat men jeg takler det ikke alene.mannen min har skiftet bleie tre ganger og hun er 10 mnd.dette utvikler seg t en depresjon og jeg råder deg og snakke med helsesøster eller lege for det er så mange som deg.de betyr IKKE at det er noe galt med deg!du har gjennomgått en stor forandring i livet ditt og ingenting er som før,men det er hjelp å få.gjør det og du vil kunne nyte tiden med barnet ditt.du er jo glad i det.hvis ikke hadde du ikke følet savn,

[Anonym bruker]

Hei, jeg ville bare si at jeg vet hvordan du har det - iallefall delvis. Hadde nok selv en svangerskapsdepresjon med nummer to, som varte helt til nummer tre ble født!! Han er nå bare 9 uker, så jeg føler meg ikke helt på trygg grunn enda, men på den korte tiden er det en ting jeg er sikker på; jeg hadde IKKE kontroll over det jeg følte, og skulle det skje igjen må jeg be om hjelp.

 

Samtidig forstår jeg deg, for jeg følte heller ikke at det ville hjelpe å snakke med noen. Jeg har alltid vært åpen for å bruke psykolog og samtaler under tøffe perioder i livet, men denne gangen følte jeg ikke at det kunne bidre. Jeg vet nå at jeg må gi det en sjanse dersom følelsene skulle komme tilbake - eventuelt medisin. Livet er for kort til å ha det sånn!!

 

PS DU ER IKKE EN DÅRLIG MOR!!

 

Klem!!

[Gjest Riga & hippiesnulla 14.10.06]

Hærre...det var jo som å lese om meg selv!!! Alt var helt likt, så jeg forstår din situasjon VELDIG godt. Måtte lese igjennom dette en rekke ganger for å se om det var noen forskjell, men det var det hverken i det første eller de andre innleggene nedover, men unntak av tre ting.

 

Jeg hadde nemlig depresjon før jeg møtte samboeren min, og bad om henvisning til psykolog i desember i 2005. Har vært veldig uheldig med henvisningene jeg har fått (for de har det blitt mange av), og har altså gått i akkurat 13 måneder nå uten å få den hjelpa jeg trenger. Men har nå fått en time 15. januar på en poliklinikk, og håper bare inderlig at dette er et stedet der jeg får hjelp, og ikke en 7. henvisning videre. For meg er terskelen ikke så høy å søke hjelp, men frustrasjonen har selvsagt blitt større av at jeg ikke får hjelp selv om jeg ber om det. Vet ikke åssen det er å ikke ville søke om slik hjelp, men om det er fordi du ikke tror det hjelper, så kan jeg jo fortelle deg åssen det går med meg etter 15. januar hvis du vil. Får jeg håper jo at det hjelper meg! Uansett kjempebra at du skriver her på dib,- det har også vært det stedet jeg har gitt utslag for min frustrasjon.

 

Den andre forskjellen er at jeg fikk angst for at sambo skulle vekk før jeg fikk babyen...har hatt angstanfall siden våren 2006, og når jeg ikke har anfall så har jeg angst for angsten. Har faktisk eksempler på angstanfall som har vært mer smertefulle enn fødselen i oktober...disse anfalla kom før fødselen, så etter den så fikk jeg et helt nytt syn på smerten. Nå har jeg bare mer angst for slike anfall, og det ødelegger forholdet så fordi jeg vil at sambo skal være der for meg hele tida. Han er jo her nesten alltid (er student han også), men jeg gruer meg så til neste gang han skal noe. Det at han skal en tur på danskebåten lørdag til søndag nå har ødelagt hele jula fordi jeg ikke takler det,- og det selv om jeg ikke skal være aleine med babyen. Jeg nekter ham faktisk å gå, men han hører ikke på meg...det gjør så vondt når han ikke forstår den smerten han tilfører meg i det han går ut døra. (Angstanfallene jeg får er når sambo skal ut døra,- spesielt hvis det er en fest han skal på).

 

Det tredje er at jeg også får raserianfall...blir sint, og jeg har gått såpass langt at jeg har slått samboeren min (da søkte jeg enda mer hjelp, men har fremdeles måttet venta altfor lenge!:-/ ) Jeg får det for meg at han er grunnen til alle problemene mine...det at han ikke vil bli hjemme hos meg når jeg har det vondt tærer så på. Så jeg tenker ikke på meg selv som ego og slem (selv om jeg er det...var verdens snilleste før, men 2006 forandra alt), men at det er han som har skylda. Spesielt når jeg skal prøve å sove, så kommer alle tankene på engang. Har ikke sovet noe i natt, noe som har skjedd nå hver eneste natt i jula!

 

Men ellers er alt helt likt...gråt da jeg skulle begynne å skrive til deg, for jeg har aldri hørt om noen som har det så likt som meg. Så jeg skjønner hvor vondt du har det! Husker ikke sist gang jeg var på trilletur, orka ikke møte opp på barselgruppa, teller ned timene til sambo kommer hjem igjen hvis han er borte, trekker meg bevisst bort, har gitt opp amminga, får ikke tid til å spise når jeg må passe på snulla, vil bare at hun skal sove...var jo akkurat som om jeg skulle ha skrevet det. Antar at du også er i min aldersgruppe...er selv 20, og ikke levd livet noe særlig.

 

Men jeg vet at jeg har deprsjon, for det har jeg erfaring med fra tidligere. Da slutta den av seg selv...min redning da blei musikk. Men nå har jeg hatt depresjon i 2,5 år (har selvsagt gått opp og ned), og den blir ikke noe bedre. Tvertimot går det bare nedover...hvis det viser seg at poliklinikken ikke er det rette stedet for meg så vet jeg ikke hva jeg gjør. Har så lyst til å bli ferdig med det her!

 

Så jeg ville råde deg å oppsøke fastlege som ordner henvisning til psykolog (jeg gjorde altså det, men siden jeg flytta kom det krøll i systemet, så det var derfor jeg ikke fikk hjelp for lenge siden). Du kan i alle fall se om det hjelper...det er faktisk greit å få prate med noen som vet litt om depresjoner, og det finnes medikamenter. For det hjalp vel å skrive om det her? Å endelig få det ut! Om grunnen til at du ikke oppsøke lege er fordi du ikke orker, så skjønner jeg deg godt...fødte for snart 12 uker siden, men har ikke orka å bestille 6-ukers kontroll. Hvis det er fordi du er flau eller redd eller noe sånn så kan det kanskje være lurt å ta med seg noen til legen...så er du ikke aleine. Om du har dårlig erfaring fra før av (har dessverre møtt på en del uforstålige leger, og det sitter igjen), så vet sikkert noen her om en grei lege.

 

Hvis du ikke vil ha det slik lenger så må du få orden på det. Grunnen til at du har det slik trenger ikke være mer enn at de kjemiske koblingene i hjernen din ikke fungerer helt som de skal, og det gjør det deprimert. Ellers så er det fødselsdepresjon...det vet du selv best siden du vet hva du har opplevd i livet, og om du har følt slik før. Jeg har et håp om at min tilstand kan fikses...jeg håper du føler det slik også. Jeg ser jo at du vil ha det bedre. Selvsagt går det an å fikse dette selv, men jeg tror det ville være best å snakke med noen. Det finnes jo de som hjelper andre med å hjelpe seg selv...altså kan du få litt trening i selvhjelp. Men selvsagt har en psykolog lite å si om du ikke vil gå...å bli tvunget til terapi motstrider seg bare.

 

Du kan forresten skrive ned åssen du her det her: http://www.sidetmedord.no/

Det er Mental helses nett-tjenste,- du trenger ikke snakke med noen som helst, bare skrive slik du har gjort her, eller kopiere det du allerede har gjort. Og så er det selvsagt bare å fortsette å skrive her på dib...som du ser synes alle at du er en god mor, for det er du!:-) Du kan også sende melding til meg privat...det hadde betydd veldig mye for meg, for jeg har aldri opplevd å høre om noen som har det så likt meg. Jeg kommer selvsagt ikke til å røpe nicket ditt!

 

Jeg håper du får det bedre, og har en samboer som tar vare på deg!

Lykke til videre!

[Anonym bruker]

Hei du, det var et langt, men meget interessant innlegg for meg ! Jeg har slitt med depresjon før jeg fikk barn, ikke så lenge, men en stund. Altså jeg ble gravid i begynnelsen av 2006, var deprimert og oppsøkte lege for det i starten av 2006. Så veldig annerledes er jeg ikke. Medisiner var ikke et alternativ for meg, privat psykolog har jeg ikke råd til, og de kommunale har over 6 mnd venteliste her hvor jeg bor. Legen kunne ikke hjelpe meg videre, annet enn å sykemelde meg. Så jeg har vært sykemeldt for dette før. Den eneste behandlingen jeg på en måte fikk, var å gå til lege jevnlig. Hun spurte bare hvordan det gikk med meg, men kunne ikke noe mer på en måte. Så ble jeg gravid, under selve graviditeten var jeg ikke deprimert, var som om depresjonen ble borte med vinden og oppkastet... Iallefall hadde jeg det bra, som ikke på lenge. Nå derimot sniker det seg sakte tilbake, føler ikke lyst til noen ting, og i allefall ikke aktiviteter som inneholder baby. Som du sa så føler jeg at jeg ikke får gjort noenting. Ja jeg er i begynnelsen av 20 årene...har tenkt samme tanken som deg før faktisk. At jeg kanskje ikke har fått blitt ferdig med ting osv. Aner liksom ikke helt hva det er med meg, men for hver dag som går så tenker jeg bare: hvor lenge må jeg ha baby idag, når kan sambo ha h*n, når kommer han tilbake, om han handler på formiddagen sover barnet, da slipper jeg å "ha" det mens han er borte, men jeg "har" det. Skikkelig syke tanker, og jeg føler meg ikke akkurat stolt av det. Alt du sier er ganske likt med mitt, det må være tungt for samboeren min også, men foreløpig så har han ikke fått det helt med seg at depresjonen er tilbake. (hvid det er det det er). Han har bare ikke forstått hvorfor jeg har problemer med å være alene med barnet. Jeg sover så vanvittig lite, og når jeg sover sover jeg dårlig. Det er så slitsomt. Kan jo ikke bli sykemeldt for å slappe av heller, da jeg jo faktisk har et barn å ta meg av. Nei ikke lett dette, og jeg orker ikke oppsøke hjelp, da jeg vet at dette snur seg, men samtidig er det vanvittig tøft mens det oppstår. Jeg orker rett og slett ikke å sitte hos en psykolog som skal spørre meg hvorfor jeg tror jeg ser mørkt på ting osv. Føles bare teit og håpløst for meg. Kan jo hende jeg ser på det slik da jeg er nede nå, men jeg vet at jeg ikke kommer til å ta kontakt med psykolog/lege slik ting er nå. Har ikke overskudd føler jeg. Er bare drittlei alt akkurat nå. Så koselig at du bryr deg, slikt hjelper meg, og vite at jeg ikke er alene osv. Så klart jeg vil høre hvordan det går med deg. Hilsen meg