Les på parforholddebatten er dere snille... innlegget .....

[Anonym bruker]

....Barn med en annen...

Jeg er hovedinnlegger...

 

Og folk syns visst synd på barnet mitt... for at jeg vil beholde det..

 

Hva syns dere?

 

Ønsker å være anonym nå.

[smørblomst og lille Ole]

Jeg har svart deg inne på parforhold debatten.

 

Det er en vanskelig situasjon du er oppi, og det er flere valg du må ta når det gjelder hvordan du skal forholde deg til barnefaren.

 

Folk har mange meninger når det gjelder abort. Noen tar abort som den største selvfølge, noen gjør det etter grundige overveininger, og noen klarer aldri, uansett omstendigheter, å ta abort. Bare du vet hva som er riktig for deg.

 

Jeg selv vet ikke ennå om barnefaren vil ha noe kontakt med barnet jeg venter. I begynnelsen mente mange jeg burde ta abort fordi barnet ikke ville bli ønsket, og at det hadde rett til en mor og en far. Men hva slags garantier har man? En far kan forsvinne senere i svangerskapet.. eller enda verre.. en far kan stikke av etter noen år. Det vil etter min mening være enda verre for barnet.

 

Så lenge du vet at du ønsker å beholde barnet, så er det riktig. Da skal du gi blaffen i hva andre måtte mene. Barnet får en mor som ønsker det og elsker det. Jeg synes ikke synd på barnet ditt som får en mulighet til livet. Det hadde vært mer synd om du tok abort fordi omgivelsene rundt deg forventet det. Så lenge du mener det er riktig å beholde barnet, så er det riktig for barnet å komme til verden. Det er min mening.

 

Lykke til.

[Singelmamma og banden]

Jeg har også barn med en mann som var opptatt da barnet ble laget. Forskjellen er at jeg ikke visste at han hadde samboer. Han ville jeg skulle ta abort fordi det ville ødelegge livet hans. Heldigvis var han oppegående nok til å se at han hadde skylda selv, når han bedro både meg og sin samboer. Ekstra vanskelig var det nok at han og sambo hadde bestemt seg for å ikke få barn, men lett situasjon er det ikke uansett.

 

Han bestemte seg for aldri å ha kontakt med barnet, og aldri fortelle det til sambo, men sannheten er nok kommet for en dag, for jeg vet de har flyttet fra hverandre nå. Jenta vår er 2,5 år, og blir storesøster like før sin 3årsdag. I tillegg har jeg ei jente på 6 år fra et tidligere samboerforhold. Så jenta mi lever i en famile kan du vel trygt si. I tillegg valgte jeg hennes faddere med omhu, så ho har det sterkeste nettverk som tenkes kan, selv om faren uteblir. Han har forresten aldri sett henne.

 

Det blir nok ikke synd på barnet ditt. Det har en mor som elsker det nok allerede til å gi dets liv en sjanse. Og å velge å bli alenemor er ingen ego handling, men det største offer man kan gjøre. Å være alenemor krever mye av den det gjelder, og dersom faren ikke stiller opp blir man i tillegg stående helt alene, uten jevnlig avlastning, og man må ofre nesten alt man ellers holder på med. Om faren velger å ikke ha kontakt kan det bli sårt for barnet etterhvert, men det vil være pga farens valg, og ikke ditt. Og som smørblomst sier, hvilke garantier har man? Tror kanskje det blir verre det at ungen din har et søsken som h*n kanskje frarøves kontakten med (jeg mener at søsken er viktige jeg da, som noen sikkert har skjønt ut fra mine innlegg :-) ).

 

At noen mener det er synd på barnet ditt kan jeg forstå, men det er mest synd på farens kone og deres barn. Han har sviktet dem begge. Det er mer ego å være utro enn å velge å beholde barnet. Og samarbeidet dem to imellom om deres barn vil nok bære preg av dette, enten de ønsker det eller ei (om de går fra hverandre da). Sånn sett vil nok deres barn tape mer enn ditt, selv om han kanskje uteblir.

 

Og som smørblomst ellers har sagt - ditt valg! Det er i første omgang du som skal leve med eller uten dette barnet, og selv om det vil påvirke andre også, så er det du som blir sittende med ansvaret eller tapet.

[Anonym bruker]

På innlegget ditt stod det vel for lite til å mene noe som helst, syns du ikke? Hva er grunnen til at han har barn med en annen? Fikk han plutselig vite det selv at han var blitt far? Har han vært utro?

 

Jeg forsvarer overhodet ikke mannen, men er det en mulighet for at dere kan få hjelp et sted? Har dere vært sammen lenge? Bor dere sammen? Var barnet deres planlagt?

 

Vi er bare mennesker alle sammen, og vi gjør hele tiden store blemmer. Selv sitter jeg her med voksende mage og en pappa som bor i England som ikke vil ha noe med barnet å gjøre. Ikke akkurat nå iallefall. Neivel, da får han bruke den tiden han trenger til å finne ut av hva han vil da, men JEG har tatt valget om IKKE å ta abort. DU har også valg i forhold til hva du vil gjøre. Vil du beholde barnet må du tenke gjennom konsekvensene for det valget du tar/har tatt (at du ikke vil at han skal være en del av livet til barnet, eller at han ikke vil, og at han skal ha et annet barn et annet sted. Men hvem har ikke det i våre dager?? Og det er tull at han skal være bundet til denne andre damen i all evighet. Det er jo kun pga barnet! Hadde ikke barnet vært til, så hadde han jo ikke hatt noe med henne å gjøre i det hele tatt. Har du spurt hva han vil? Kanskje han også har det kjempevondt?!

 

Huff, dette ble kanskje litt dumt, men det er jo vanskelig å gi svar når du ikke forteller hele historien.

Selv var jeg kjempe naiv, og trodde pappa'n skulle bli værende i Norge og fortsette å være forelsket i meg. Så dum var jeg, men nå er jeg jo kjempeglad for den lille jenten som vokser inni meg:)

 

Alenemor? Javel, men det kommer til å gå så utrolig bra!

Det er jo ikke for ingenting at kvinner blir regnet som det sterke kjønn;-)

[Anonym bruker]

Til anonym, det er han som er i ett annet forhold, jeg er den på si..

 

Og takk til dere alle tre. Det er ikke så lenge før jeg føder, og dette skal gå så bra... De som dømmer meg, (for det er det en del som gjør) får bare gjøre det, for det er faktisk flere som sier det står mere respekt av å beholde barnet.

Jeg har også barn fra før, så jeg vet hva jeg går til..Og som dere sier, en mann kan stikke av når som helst...

 

Sa ønsker jeg oss alle sammen lykke til ! Vi vet å ta ansvar !

[Anonym bruker]

Hehe:)

Så du er elskerinnen? Da stiller jo saken seg helt annerledes! Vet ikke helt om jeg har forstått hele saken, jeg, men jeg tror kanskje ikke at jeg hadde vært så sint på ham, eller samboeren hans, og for guds skyld; ikke si noe til henne, for da overfører du jo bare din smerte til henne, og hun har jo ikke noe skyld i dette. Ham derimot kan du være litt slem mot ;-)

 

Men hvorfor har du blitt gravid med ham da?? Tulling! Man tenker jo litt sånn, men du skal ha et barn! Og drit i han, det er jo han som er idioten som har et forhold på si. En ting er en natt, for det kan jo være tilgivelig, men et forhold! Jeg tror vi alltid vil være litt naive, jeg. Og håpe og tro at mannen vi elsker også skal elske oss selv om han er aldri så mye samboer med en annen.

 

De som mener at du ikke skal beholde barnet må du bare drite i. De glemmer fort, heldigvis. Bare stå på, og tenk at pappa'n må få velge selv hvilken del han vil være i barnets liv. Det er nok sikkert vanskelig for ham også. Hvis du ikke presser ham så kommer han nok til å vende om etter en stund.

 

STÅ PÅ!!

[Singelmamma og banden]

Ut fra hovedinnlegget kunne på andre siden kunne det virke som om HI er gift og at mannen en dag kom og sa han hadde hatt et forhold - men lengre nede ser man hvordan det egentlig er. Dersom du er langt på vei så kan jo ingen komme nå og si at du må ta abort da :-)

[smørblomst og lille Ole]

Ja, ikke sant? Når det gjelder abortspørsmålet, er det helt idiotisk å fortelle andre hva de skal gjøre. Rådgivning er greit- Men å si at det er synd på barnet som ikke blir tatt bort, det synes jeg er forkastelig.

Hvis det nærmer seg fødsel, føles det ihvertfall groteskt å måtte høre på sånt prat.

Heldigvis er det i mitt tilfelle "bare" barnefaren som fremdeles maser om at jeg skulle tatt abort (og jeg får vel også høre det av noen anonyme om jeg skriver inn et innlegg om min situasjon).

 

Håper det ordner seg for deg, HI. Hev deg over alle de anonyme idiotene på parforhold- debatten.

[Anonym bruker]

Takk smørblomst og singelmamma..

Føler hele historien min kom litt feil ut. Jeg mente aldri å ødelegge et forhold, eller være en elskerinne... Det bare skjedde - og det er en av mine ekser..

 

Men, jeg gleder meg over den jeg har i magen - og skal heve meg over alles meninger om hvor dårlig menneske jeg er som beholder et barn som er med en gift mann. ..

[Singelmamma og banden]

Ja, ingen vet hvor veien går, eller hva? Kos deg med babyen du, så får du heller se etterhvert videre hvordan det går med faren osv. Og tross alt, du er laaaaangt fra den første i din situasjon ;-)