Nå er det ikke lenge igjen.....

[Mamma til Tuva:)]

og jeg er livredd. Har aldri vært så "redd" før. Jeg gleder meg utrolig mye til å få den lille jenta mi og se henne vokse opp,men jeg er så redd for fødselen. Jeg hadde jordmor time i går,men det ble ikke noe av siden hun hadde blitt syk...Vi skulle liksom ha sann svangerskapssamtale,men det ble det jo ikke noe av. Og jeg som har så sinnsykt fødselsangst. Vet ikke hva jeg skal gjøre...jeg har pratet med så mange og det mange som har vært snille og snakket meg om det,men det hjelper ikke.

 

Kan jeg bestemme om at jeg vil ha keisersnitt? Jeg vet at det er mange,mange,mange andre som har gått igjennom dette,men jeg vet ikke om jeg klarer det. Jeg vet at jeg høres ut som en skikkelig pingle. Men jeg sitter å gråter HVER dag...jeg er 36+0 og det er jo ikke så lenge til alt skjer. Hver gang jeg har vondt i ryggen og andre smerter så begynner jeg å gråte fordi jeg er redd for at fødselen starter. Er så redd for at jeg blir der alene...

 

Jeg vet at det tar tid med en fødsel,men tenk om jeg ikke rekker fram til sykehuset og om samboeren min ikke kommer i tide før jeg har født...

 

Jeg er seriøst redd...

[Bergensbaby nr2]

Hei.

 

Jeg vil bare fortelle deg at jeg vet akkurat hvordan du har det. Jeg hadde også en sinnsykt til fødselsangst da jeg var gravid med førstemann. Snakket masse med kjæresten min og bestevenninnen min om det, men det hjalp ikke det døyt uansett hva de sa. Men selv om jeg hadde et enormt behov for å snakke med dem om det så var det mer for å få ut min egen frustrasjon enn for å få gode tips og råd. Jeg fortrengte hele tanken på fødselen, skippet legetimer og gikk bare annenhver uke, taklet ikke at legen min maste så jævlig mye som hun gjorde om det. Hver gang jeg var der maste hun om fødselsforberedende kurs, omvisning på føden, etc. Hvordan i alle dager skulle det hjelpe meg når det var tanken på bare å være på sykehuset og fødselen i seg selv som gjorde meg livredd.

 

Under fødselen var jeg så redd for hele situasjonen at jeg greide ikke å slappe av mellom slagene. Det endte med at jeg ikke husker noe som helst fra de siste timene - helt black out.

 

Denne gangen er jeg heldigvis mye roligere. Jeg vet i allefall nå at det tar slutt en gang.

 

Det jeg prøver å si her er at trolig er det ikke noe særlig andre kan si eller gjøre for å døyve din redsel - den beste måten å takle det på, tror jeg, er å innstille seg selv på at "dette må jeg bare ta når jeg kommer dit, jeg er redd og bare det å tenke på situasjonen freaker meg ut derfor velger jeg å ikke tenke på det før jeg må. Da er det uansett for sent å snu...."

 

Lykke til.

 

Klem fra meg

[Mamma til Tuva:)]

Jeg vet de rundt meg prøver bare å trøste og støtte meg, men det hjelper ikke. Du er nok den første som forstår meg:) Jeg er også jævlig lei av at jordmor og lege maser om at jeg må på en omvisning på føden og alt det andre,men det gjør det bare værre. Jeg vil ikke se hvaslags ting de har på føden...ser jeg et "instrument" som ser skummelt og farlig ut så friiker jeg helt ut...da begynner jeg bare å tenke på når de skal bruke det og hva det er til og hvor vondt det gjør...

 

Det er sant som du sier, jeg må bare ta de som det kommer og mestre det når det hele skjer..men jeg er fortsatt livredd:(

 

Tusen takk Bergensbaby nr2 og lykke til videre med svangerskapet ditt:)

 

God klem tilbake

[Bergensbaby nr2]

Fra en fornuftig tankegang går det bra, men det er ikke lett å tenke rasjonelt når hele kroppen stritter imot. Bare prøv å distansere deg fra det og tenk minst mulig på hele greiene.

 

Lykke lykke til.