Off jeg er en dårlig mor

[Anonym bruker]

blir så sinna på datteren min av og til, bare blir så sur, klarer ikke å være bli. skriker til henne.. får så dårlig samvittighet. har så kort lunte..Hva skal jeg gjøre? hun er 5 måneder.. føler som jeg svikert som mor.

[Stratos med 3 barn]

Tror du bør prate med legen din om det!

[Moi_]

Skjønner godt at du får dårlig samvittighet, MEN, det kan virkelig tære på tålmodigheten noen ganger, det å være småbarnsmor.

Det må være lov å bli irritert noen ganger, tenker jeg, så lenge man ikke gjør noe fysisk vondt mot de.

Det du kan prøve på, i stedet for å skrike til henne, er å komme opp med andre ting du kan gjøre for å få avreagert litt, uten at hun skal kjenne seg utrygg og redd fordi du roper til henne.

 

Du må også tenke på alle de gode stundene dere har sammen da, fokuser på det!

 

Ønsker deg lykke til!

[Anonym bruker]

Hvis du skriker til babyen din på 5 mnd så synes jeg det er veldig dårlig gjort og om du ikke tar deg sammen blir du en dårlig mor!

Hun forstår ikke stort.

Hvis noen skriver innlegg som "dette er helt normalt osv", så blir jeg oppgitt!!!!

For det er ikke normalt og skrike til en baby!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

[Moi_]

Jeg sa ingenting om at dette var normalt, men at det kan ta tære på en å være småbarnsmamma!

 

Kanskje du i stedet for å bare kritisere, kunne komme opp med forslag til hva hun kan gjøre da?!!!

Det er jo det hun lurer på!

[BettyBoob]

MIn mor ga meg et bra tips; da jeg og søster var små og hun holdt på å bli gal, så kløp hun i bleia! Bare bleia selvsagt, hun fikk ut litt aggresjon på den måten uten at noen ble skadd eller skreket til!

[Moi_]

Kjempelurt

Man har jo behov for å få ut noe damt noen ganger

[Velve]

Off,- det er tøfft når en blir så sliten og kort i lunta...

Jeg har selv blitt så frustrert innimellom at jeg må gå fra babyen litt,- jeg går ut av rommet å freser til gubben, eller tar meg en dusj når tålmodigheten brister....eller før den brister!

Jeg tror de fleste opplever å bli mektig lei innimellom. Det er jo en prøvelse av og til. Det hjelper ikke noe å ha dårllig samvittighet for at du blir lei,- men det er helt bortkasta å bli sinna på småen! Kanskje du kan kjenne etter når lunta tenner og så finne deg en måte å "brøle fra deg" uten at babyen får det med seg?

Du er ikke alene om å miste tålmodigheten eller bli lei og fortvilet. Men du har det vel som oss andre; de er jo de deiligste små nurk og vi er så glade i de!- kanskje nettopp derfor det er så vondt å kjenne sinne? Ikke helt lett å være mamma bestandig!

 

[Anonym bruker]

Man skal rett og slett IKKE skrike til barna sine, og slettes ikke babyer.

Jeg blir også irritert til tider, da setter jeg han i lekegrinden går ut av rommet og teller til 10!

Skal det mere til enn det for og dempe sin frustrasjon over et så lite barn så foreslår jeg psykolog!

[linneagudmundson]

 

jag har alltid varit lättirriterad när jag varit trött så jag kan bli arg på nätterna ibland. mamma sa att ofta när man känner sig arg på barnet så är det egentligen inte barnet man är arg på utan nåt annat.

när jag tänkte efter kom jag på att det var min kille jag var arg på, för att han hade sagt ditt eller datt, eller för att han inte hjälpte till eller vad det nu kunde vara. kan det vara nåt sånt för dig också kanske?

[Anonym bruker]

Synes du bør ta deg en prat med HS om dette. Så må du prøve å jobbe med tålmodigheten din, men det kommer når du får ut litt frustrasjon, gjerne gjennom samtaler. Er nok noe annet enn bare at du har kort lunte som ligger under, noe som tynger deg el bekymrer deg. Slikt skal ikke gå utover en liten en, men det vet du jo så godt, ellers ville du ikke hatt dårlig samvittighet. Men ta tak i dette med en gang, ring HS i dag og få snakket med noen.

[Anonym bruker]

Huff, det kan ikke være godt å ha det slik. Syns også du burde ta en prat med HS. Av erfaring vet jeg at hvis du fortsetter slik vil jenta di få problemer senere. Foreldra mine hadde problemer med å beherske sinnet sitt, noe som som regel gikk ut over meg og søsknene mine.

Det jeg kan si, er at jeg til dags dato fortsatt er nervøs av meg. Hvis noen er sinna og kjefter og smeller, så merker jeg at jeg drar skuldrene opp til øra og stivner helt. Jeg unner ikke den lille jenta di å ha det slik og jeg unner absolutt ikke deg å ha det sånn. Syns du skal gå å prate med noen, få litt avlastning, hva som enn trengs for at dukal slippe å bli så sinna. Ikke ha dårlig samvittighet for det som allerede har skjedd, det gagner ingen, men søk hjelp for deres begges skyld.

 

Lykke til : )

[Anonym bruker]

Jeg leser mange innlegg her om at HI må ta seg en prat med helsesøster osv og at det ikke er normalt å bli sinna eller heve stemmen til ungene sine. Men det dere hva, det er faktisk helt vanlig å bli arg! Og det er lov også. Ingen som har sin mentale helse i behold ville finne på å skade eller skremme sitt eget barn. Så det gjør man såklart ikke. Og så høyt skriker man ikke heller til små barn.

Jeg har også hevet stemmen foran yngste ungen min et par ganger, når jeg har vært helt på randen frustrert, søvnløs på tjuende natta, ikke hatt mulighet til avlastning eller øynet noe som helst håp. Jeg har også grått mine bitre tårer over hvor sliten jeg har vært og hvor ufattelig lite hjelp jeg har fått fra helsestasjonen da kolikken stod på som verst. Men gjør dette meg til ei dårlig mor? Nei, det gjør det såvisst f* ikke. Jeg elsker ungene mine over alt annet på denne planeten. Og å heve stemmen litt er veldig mye bedre enn mange andre alternativer. Å klype i bleia? Det må da kun være godt for noe hvis man virkelig -ønsker- å klype ungen sin, det! Og det kan man fint ende opp med å gjøre også, hvis man bommer litt. Og da kan mor godt ta seg en prat med legen, ja.

Jeg regner ikke med at HI konstant skriker til jenta si. Hun skriver "av og til". Og av og til må til og med mor få lov til å bli sint. Ja, jeg skriver til og med mor. For det virker som en del av dere synes at det er noe man rett og slett bør slutte med så snart man har poppet ut en unge eller to. At mor er en slags opphøyet skikkelse som har forlatt sine jordiske egenskaper og blitt til noe større, noe bedre.

Dere som sier at dere aldri blir sinte, ljuger. Eller dere er følelsesmessig avstumpet. Sinne er en naturlig og sunn del av det menneskelige følelsesregister. Sinne kommer fordi kroppen skal få adrenalin til å klare den utfordringen man står ovenfor. Undertrykt sinne er forferdelig usunt.

Til deg, HI. Prøv å finne ut hvilke situasjoner det er som provoserer deg så voldsomt. Kanskje du klarer å jobbe med det slik at du mestrer det bedre uten å bli sint. Og hvis alt annet feiler, skrik inn i ei pute i stedet.

Det er tross alt bedre enn at ungen hører deg.

[Gjest]

Frustrasjonen over å ikke få til når det gjelder unga våre kjenner vi nok igjen alle som en. Men å skrike til barnet synes jeg du burde jobbe litt med å la være. Desverre nytter det ikke å si at du ikke klarer å la være, det er noe du må jobbe med.

Da er det mye bedre at du forlater rommet uansett om ungen skriker, setter på støvsugeren og hyler i ei pute. Forresten har jeg oppdaga at jo hardere jeg trener jo bedre blir jeg på å styre sinnet mitt i andre situasjoner enn trening. Der har du mitt konkrete råd i hvertfall..

[Anonym bruker]

Enig med anonym over her. Alle blir sinte av og til, det er naturlig og helt lov! Selvfølgelig må man kontrollere sinnet sitt overfor barnet.Jeg tror det hjelper lite å skrike til en på 5 mnd.Tror det gir mer skyldfølelse og frustrasjon,men ikke at det skader barnet.

Råder HI å snakke med noen eks HS eller en annen utenforstående. Eller kanskje det er litt avlastning som skal til. Alle får nok av og til, og det er mye bedre at man tar opp problemet enn å undertrykke det.