Noen med tips! Den blivende far har fødselsangst!

[Anonym bruker]

Den blivende far har fødselsangst, Jeg ønsker å hjelpe han men vet ikke hvordan? Noen med tips?

Han gruver til til å se at jeg skal ha vondt underveis, og vet ikke hvordan han skal takle dette.

Jeg kjenner han og vet at han kommer til å takle dette bra, men at han kan få en knekk etterpå. Vi er førstegangs.

Er det flere menn som har dette? Eller tier mannfolk om dette ?

 

Ønsker at han skal få hjelp, så jeg har foreslått å ringe føden, men han mener det kan bare gjøre når det gjelder meg !

 

Noen som vet hvordan jeg kan støtte/ hjelpe han? Er selv uredd for fødselen.

[Mamman til M&E]

Skal du føde snart eller? Synes en skal ta mennene på alvor også, det er nok ofte værre å være hjelper (og føle at en ikke kan gjøre noe), enn å kjenne smerten selv. Ta han med deg til jordmor om dere har "tid" til det. Hvis ikke så tror jeg at jeg hadde ringt føden og spurt om råd der.

[minika*Overtid*]

Hvis han er med på kontroller hos jordmor kan dere jo prate med henne om det,hadde jeg gjort hvertfal:) Er jo ikke så enkelt for disse mennene heller,er jo ikke bare oss det er nytt og skummelt for:)

[Zyan]

Flott av han å si han har angst da.

De fleste sier ikke slikt, tror jeg.

Det er jo veldig vanlig at de er nervøse, de vet jo det er lite de kan gjøre, men at de er der er mer enn nok..selv om de sikkert ikke helt skjønner og tror på det.

Mannen min begynte å gråte for meg, på slutten, da han så hvor hjelpeløst han bare kunne se på..og sa "skulle ønske jeg kunne lette på smertene dine jenta mi"..

Syntes du skal få han til å ringe de jeg, de er der for dere BEGGE, selv om bare du skal gjøre hovedjobben.

Det er faktisk veldig slitsom og tøft for mannen å være med, greit om han fikk litt tips til hva han kan gjøre, eller tenke på?

[Anonym bruker]

Ok takk, har bare lege, men jeg kan ringe føden å spørre om tips. Er høygravid og det var nå først han fortalte meg hvor mye han gruer seg.

 

Han mener at jordmødre på sykehus har sett det så mange ganger at de er vant med å se andres smerte. Og at vi ikke blir prioritert fordi det er han som er redd.

Men jeg vil hjelpe han på best mulig måte så det blir mest mulig positiv opplevelse, jeg mener det er viktig at han får prate med noen på forrhånd og være med på samtalen etterpå.

 

Hadde jeg ant hvor redd han er hadde jeg aldri presset han til å være med. Han føler det er feigt å trekke seg nå, men jeg mener han fortsatt har mulighet og at jeg kan finne noen andre til å bli med.

[minika*Overtid*]

Hvis det blir for mye for han kan han jo ta seg noen småturer ut på gangen innemellom og få roet nervene litt:) Har du bare tenkt til å ha med han eller skal du ha med noen andre i tilleg?

[Anonym bruker]

Hadde bare tenkt å ha med han, men om det blir for tøft og at han ikke klarer kan jeg finne ei venninne å ha i bakhånd tenker jeg på. Vil ikke at han skal presse seg heller. Vet jo at han gleder seg å er tøff på mange måter. Men han sier jo at alle forventer at han skal være med og at alle er ikke skapt til det.

[Sanasol har 2 herlige jenter]

Hva med et fødselsforberedende kurs på sykehuset der du skal føde? Kanskje det er greit for han å vite litt om dette før han blir kastet inn i det? Vi skal på et slikt kurs, og jeg vet at mannen min også setter pris på å vite litt om hva som egentlig skal skje og hva som forventes av han.

[minika*Overtid*]

mhm,hvis det blir for ille så får han jo heller bare gå ut.. hjelper jo hverken deg eller han hvis han føler det er så skummelt å være der.. men kanskje det er lurt og ha med en person til tenkte jeg.. kanskje en dere begge føler dere trygge på?

[Anonym bruker]

Vi har vært på fødselsforberedende kurs så han har full kontroll på alt som skal skje, men han gruer seg veldig for å se at jeg skal ha vondt å at han ikke kan gjøre noe.

Jeg har sagt at for meg er det trygt å godt å ha han i nærheten og at han kan hjelpe meg med å legge på varme risputer og holde meg i handa, men det var før han sa at han var redd.

Vet at han vil være der for meg men han er redd for å se at jeg har smerte som han ikke kan hjelpe meg med.

 

[mona_k og lille brage;)]

så søt han virker =)

[godiva med 3 gull]

Kanskje han faktisk ikke burde være med. De fleste henger meg vel for en sånn uttalelse, men er ikke av den oppfatning at mannen absolutt må være med.

Det trenger ikke være så positivt i ettertid!

 

Du kan jo ha med 2, så han er "fri" til å gå ut og inn ettersom han føler for.

Min har fått velge selv både sist og nå, han har villet være med da.

Og påstår at han ikke synes det er så ille.. ha ha ha.

Men det synes han nok, bare litt for macho til å si det.

Så kanskje din kan dele litt med seg. Min orket nemlig ikke hjelpe med noe sist.

Satt i en stol og leste VG og gikk hjem og luftet hundene våre. Nå hadde jeg en langvarig fødsel, så han rakk 3 vg og mange hundelufte turer.. he he

[ME :)]

Min mann er også litt nervøs (jeg er ikke det i det hele tatt). Han gruer seg til å ikke kunne hjelpe, men jeg har sagt at det er de småtingene som å vri opp en kald klut eller hente noe å drikke jeg trenger hjelp til. Alt det andre skal jeg klare alene, med hjelp fra jm.

 

Han er også engstelig for de sekundene det tar fra ungen kommer ut til den begynner å hyle. Det skjønner jeg for så vidt, kan virke lenge selv om det sjeldent er det. Det sa han til jm (som også jobber på føden) og hun sa at det vanligvis gikk veldig fort, og hvis ikke det gjorde det så forklarte hun hva hun gjorde for å gi ungen litt starthjelp (stryke hardt / oksygen på et annet rom o.l.) Tror han syntes det var greit og betryggende.

 

Har dessuten sagt til han at han skal finne en stol å sitte på mens han evnt holder meg i hånda. Tror det er greiere for han å sitte hvis han ser noe blod/uvant lukt o.l. Og så må de selvfølgelig få lov til å lufte seg litt på ganga... Men jeg tror ikke de vil angre på at de var med. For en opplevelse!

[vimsa 79]

min sambo har hele tiden vært klar på at han ikke vet om han kom til å mestre det, så vi ble enig om at det er best om han slipper. for det er ikke vits å utsette mor og far for mer enn nødvendig, da skal han bli hjemme og sende barn på skole og i barnehagen mens mamma blir med på ks.

[tiah]

Hei

 

Egentlig hørte jeg ti her for tre måneder siden men snek meg inn her idag.. Min gubbe har total angst for nåler blod, smerter, gørr og slikt.

 

1) dro han med på fødekurset på sykehuset, han så det han greide av filmen, det ble litt mye for ham men han snudde seg bare vekk... (han ble blek av å se skapdøra der det stod blodprøveutstyr...)

 

2) skrev et ønskebrev som omhandlet ham for det meste. For meg var det viktig at han var der oga at personalet tok hensyn ved nåler og slikt... feks så var det for meg viktigere at han var der enn at de skulle nevne akupunktur....

 

3) snakket med han på forhånd avtalte at han kunne komme og gå som han ville, at han skulle sitte med hode vendt mot meg eller veggen og at han skulle slippe å klippe navlestrengen.

 

4) Vi fant ut at siden det var trådløst nett kunne han ta med dataen og fordype seg i den ( veldig bra, så ble han ikke sugd inn i alt). La han ta med en bok eller noe...

 

5) jeg snakket med alle jordmødrene (det tok 48 timer innlagt så det ble jo endel...) sånn at de ikke skulle tråkk feil....

 

6) han kom og gikk litt (mye pga at det tok over to døgn da, mat måtte han ha)

 

7) fikk satt nåler og epidural når han var ute av rommet...

 

Jeg snakket med helsesøster om det og hun tilbød han en time for seg selv.

 

Alt i alt gikk det kjempebra, han så ned til jeg sa at det var klart for gørr og blod, han var med på hele fødselen og tårene hans randt i strie strømmer.

 

Bare legg forhold til rette for faren, hvis ham at du har sett angsten hans, at han kan få litt luft og ro om han trenger det, snakk med jordmor når dere kommer så går det sikkert bra!!

 

Ring føde og hør med dem, han er nok ikke den første!

[Lirum]

Kanskje det hjelper han om du avgrenser hans ansvarsområde, slik at det blir litt tydelig!

 

 

Foreksempel:

 

1) Han skal støtte deg! Og ellers kan han jo ikke gjøre noe fra eller til!

2) ta stilling til eventuelle studenter på forhånd, min erfaring er at det kan være greit med en student dersom denne får noen oppgaver og ikke sitter og er ubekvem bare.....

3) legg vekt på at du ikke er redd! Vondt ja, værsågod. Men redd, nei!

4) han kan og skal holde seg i hoderegionen!

5) jeg for min del syns det var fint at mannen var der, han var et talerør. Han ba jordmoren forelese for studenten et annet sted, han sa "hun vil ikke sitte"!!!! når jordmoren liksom insisterte på at jeg skulle sitte på sacco slik og slik og jeg sa nei nei nei uten å bli hørt....

6) i første del av fødselen satt jeg i badekaret og så skvettet vi vann på hverandre og vitset og fniste. Veldig udramatisk! Veldig koselig!

7) i siste del av fødselen holdt han i gjen i en krakk som jeg rev og slet i, for min del ønsket jeg ikke noe fysisk kontakt, men et glass vann husker jeg smakte godt!

 

 

...... Dette ble jo veldig meg og veldig erfaringspreget. Hovedpoenget er jo at fødselen er en prosess som for det meste går sin gang av seg selv, og at er han tilstede for deg i det enkle, så er han til stor hjelp. Det kan jo være et poeng å gjøre noen prioriteringer, menn får litt orienteringsproblemer fordi det verserer så mange historier om "stemningsfødesler".... med lys og bøtter og overganger og portaler og vann osv.... menn rydder opp med å være konkrete. forsøk å være konkret!

 

 

bla bla bla!!!??

 

 

 

 

[agge]

Han kan også få hjelp. Har dere vurdert om han bør bli med inn når du skal føde? Kanskje noen andre kan bli med deg,- mor eller venninne?

Jeg har sagt til mannen min at han ikke må hvis han ikke vil. Både mamma og svigermor vil mer enn gjerne være med... Klart det kanskje er best for oss å ha med mennene våre, men jeg synes ikke de skal tvinges om de ikke vil. Har hørt at det kan være minst like slitsomt og traumatisk for mannen som for dama.

Lykke til:) Det ordner seg uansett:)