Gikk ikke så bra.......

[Anonym bruker]

Kjærsten min hadde en MA i uke 13. Legene mente at det trolig hadde gått opp mot 6 uker før vi oppdaga det, hun hadde jo følt lenge att det var noe som ikke stemte. Vi ønsket oss dette barnet mer enn noe annet, men det ble ikke slik. Vi tok dette veldig tungt, men vi har heldighvis fått pratet masse om det. Utrolig kjipt å få denne beskjeden 3 dager før jul.

Men vi føler at vi har kommet styrket ut av det, vi er blitt knyttet til hverandre nå på en veldig sterk måte. Og vi gir oss ikke, skal prøve igjen. Merker at man før en figther-vilje når slikt skjer. Neste gang håper vi det går bra, og vi skal ikke si det til noen før det har gått 14-15 uker og vi vet at alt er som det skal.

[Gjest]

Jeg føler med dere. Samboeren min og jeg var gjennom noe lignende i november. Det er tungt å miste, men det er godt å ha hverandre og jeg føler at vi kom enda nærmere hverandre og man forstår hvor mye forholdet betyr.

Vi skal snart i gang med nye forsøk og når det lykkes er vi usikre på når vi skal fortelle det videre. Men det var også til hjelp at andre visste det når vi mistet sist.

[Ginger-mor]

Tenker mye i samme baner som dere. Jeg og sambo har nok lært hverandre å kjenne på en litt annen måte, og det er godt å vite at man kan takle nedgangstider sammen. Trodde det ville ta en stund før vi ville være klare til å prøve igjen, men vi føler oss klare allerede. Neste gang kommer jeg ikke til å ta noe for gitt før vi er godt over i 2. trimester og har tatt UL.

 

Lykke til videre!