Kunne like gjerne vært alene

[Anonym bruker]

Synes jeg har alt ansvaret jeg. Mannen min jobber borte en uke av gangen, men når han er hjemme gør han akkurat som han vil. Han elsker å se på film og kan gjerne se filmer hele dagen. Han hjelper ikke til noe særlig hjemme, det er min jobb det siden han jobber og jeg bare går hjemme hele dagen.Han skjønner ikke at jeg trenger å få sove ut litt når han kommer hjem, og klager på meg fordi han ikke skjønner at han er sliten. Han får lov til å sove ut første dagen han er hjemme, og natten før han skal på jobb sover han oppe så vi ikke vekker han. Jeg er oppe flere ganger om natten.

 

Tror ikke han har skjønt at det å bli foreldre er en stor jobb og krever samarbeid. Han reiser ut på dagen når vi liksom skal være sammen og gjør alt mulig rart så er vi alene igjen, han gjør akkurat hva han vil og det han synes er gøy.

 

Hvordan skal jeg løse dette? Han er jo en snill mann også, men trenger et skikkelig spark bak, og det tør ikke jeg gi han, for da e rhan så rask med å si at kan ksje vi skal flytte fra hverandre da. Tror det er en "tom trussel" fra hans side, at han har funnet ut at det kan han bruke så sier ikke jeg mer. Men jeg kan ikke ha det sånn lenger jeg.

 

Skal melde oss på samlivskurs, for ellers er dette forholdet dømt.

Noen med tips?

[Anonym bruker]

Må bare tilføye en ting, for mener ikke si at det å være alene er enkelt så alle ære til alenemødre, dere er tøffe!!

HI

[*bolla pinnsvin*]

Jeg synes i hvert fall ikke du skal la deg true til stillhet. Hvis du konfronterer han med at du føler du står helt alene i dette og han sier han skal flytte ut, så kan du jo bare si 'greit' og se hva han sier da. Det er kanskje lett for meg å si, men hvis det skal så lite til for at han skal flytte fra deg når dere har et lite barn, da er han kanskje ikke så mye å samle på.

 

Hvis du ikke tør å sette hardt mot hardt, så meld dere på samlivskurs. Jeg synes det er verdt det å jobbe med forholdet når man har barn. Da synes jeg man skal gjøre det man kan for å holde sammen - innen rimelighetens grenser, selvsagt. Men det skal ikke bety at du er nødt til å ofre alt og mannen din ingenting! Han må vise deg at forholdet betyr noe for han og at han er villig til å gjøre en innsats han også. Det er tross alt hans barn også!

 

Hmm... Ble vel ikke så mye konkret her, men, men. Det er liksom så lett å stå på utsiden av en situasjon og gi råd. Håper dette ordner seg for deg!

[Anonym bruker]

Det hjalp litt! For det er sant, jeg skal ikke ofre alt og han ingenting som nå.

Vil også jobbe med forholdet, er så mange som bare lar ting fare og det har jeg også gjort. Men jeg skal ha det godt jeg også.

Når han er på jobb savner vi hverandre veldig, og koseprater masse på tlf., men når han er hjemme går vi å irriterer oss mye. Selv om vi også kan ligge i hverandres armer på sofan når minsten har lagt seg.

 

Skal endringer til i alle fall, det er helt klart. Jeg må sette ned foten og tåle en skikkelig krangel om det er det det kan gå til.

HI

[*bolla pinnsvin*]

Må bare legge til en ting, forresten.

 

For halvannet år siden holdt det på å bli slutt mellom meg og sambo (vi hadde ikke barn da). Det var han som ville ut av forholdet, ikke jeg. Så jeg flyttet ut og bodde hos søsteren min i en uke, men vi hadde kontakt hele tiden. Etter den uka sa han at han hadde begått en stor feil og at han ville ha meg tilbake, så da flyttet jeg inn igjen. Da ble jeg gående litt sånn som du gjør. Jeg gjorde alt i huset, gjorde alt som han ville det og sa aldri imot. Jeg var rett og slett redd for at han ikke ville ha meg hvis jeg ikke føyde han.

 

Så, etter to uker, fikk jeg nok. Lånte meg en leilighet og flyttet ut. Da skulle du sett en som ble lei seg! Han gråt og ba, men jeg stod på mitt. Da skjønte han at han var nødt til å strekke seg etter meg også, ikke bare gjøre som han ville selv. Han har faktisk sagt etterpå at det var da han forstod at jeg kunne glippe mellom fingrene på han.

 

Jeg bodde borte i fem uker og den tiden brukte vi på å "date" litt og kose oss. Vi hadde sex, men overnattet ikke hos hverandre. Så, plutselig en dag føltes det greit å flytte inn igjen og vi har hatt det knallbra siden.

 

Nå sier jeg ikke at du skal flytte ut, men det er kanskje godt med et oppgjør, sånn at den andre parten ser hva han faktisk står i fare for å miste!