Kjære TVILLING-MAMMA!

[lovebaby]

Jeg har selv ikke vært her inne på en stund, men da jeg leste ditt innlegg i dag 1. januar så måtte jeg bare skrive.

Dette kjente jeg litt igjen av, og kjente at klumpen i halsen satt veldig hardt, og det var ikke godt å lese det som du hadde på hjertet ditt.

 

Jeg føler veldig med deg og jeg har litt av samme opplevelsen, men ikke helt. Jeg var gravid med tvillinger og min termin var 7. desember 2005. Havnet på sykehuset 31.juli (lokal) og videre til riksen den 3.august. Jeg hadde fått infeksjon og blødde hele tiden, total sengeleie men kroppen min reagerte ikke på antibiotika, så sent på kvelden 5. august fikk jeg beskjed om at i morgen må fødselen settes igang, selv om det ikke er så mye håp for dine to, men de måtte tenke på meg! Det ble mange tårer, og når endelig samboeren min kom så ble det en god prat med han før jeg sovnet. Dagen var der, våres barn skulle ut 6. august i en alder av uke 22+5. Kl. 15.50 og 15.55 kom det to jenter, det tok fire timer før vi fikk se dem. Tvilling 1 var 445 gram, 27 cm lang. og tvilling 2 var 490 gram og 28 cm lang. vi døpte dem der og da. Tvilling 2 ble bare 7 timer gammel akkurat slik som deres ene sønn.

Men vi har vært kjempe heldige som fikk beholde våres jente nr 1, hun er frisk, har ingen store komplikasjoner etter å ha vært ekstrem prematur. Hun skal begynne med briller pga nærsynt på det ene øyet, og hun er bare et medisisk under. Ingen trodde at det skulle gå bra i førsten, men hun hviste vilje og kjempet mot hva legen hadde sagt til hennes mor, noe som var slik; HVIS DE KOMMER NÅ SÅ MÅ DU IKKE HÅPE PÅ AT DE SKAL LEVE FOR DET ER SÅ LITEN SJANSE FOR AT DET SKJER. OG HVIS DE GJØR DET SÅ ER DET MANGE SENSKADER SOM OPPSTÅ, BLA BLA BLA. ELLER DU KAN BARE SI NEI, OG VI IKKE GJØR NOE MED DEM, BARE LA DEM BLI FØDT OG DØ. Jeg har aldri hørt noe så realistisk men også så grusomt i hele mitt liv, og jeg kommer alltid til å ha det med meg, og jeg er så glad at jeg var sterk og sa at de skulle gjøre det de kunne, men de skulle ikke pines.

 

Jeg vet ikke om dette hjelper deg noe, men jeg tenker på deg og jeg er her hvis du skulle lure på noe. Og håper du kommer et steg videre i det nye året som kommer, men det tok kjempe lang tid med meg og jeg kan enda ha skikkelig lei meg dager. Men du har det enda mer tøffere, ikke minst begge men også på denne tiden.

 

Sender deg en god og varm klem

 

fra

[tvilling-mamma]

Takk for tankene dine. Det er godt å høre fra andre som har opplevd lignende til tross for at jeg skulle ønske det ikke skjedde noen. Jeg fikk samme svar av legen når fostervannet hadde gått; at sjansene var veldig små for den ene. Det hadde jeg forberedt meg må psykisk også merket jeg. Men klarte ikke å tenke meg til at det samme kunne skje med den andre. Han var så stor i forhold når han ble født, nesten dobbelt i vekt. HAn pustet til og med selv den første tiden, så håpet var jo veldig stort for lille sebastian. Dagene etter at han også forlot oss var jeg helt knust, visste ikke helt hva jeg skulle ta meg til. Jeg hadde ligget to dager med 40 i feber etter fødselen og ikke fått være så mye med han som jeg ønsket og hadde dårlig samvittighet for det også. kvelden han døde ble jeg frisk... og to dager senere ble jeg skrevet ut av sykehuset.

Jeg klarer bare ikke forstå hvorfor det måtte være sånn og det er så vanskelig. Nå går dagene og de er hele tiden i tankene mine, jeg savner dem så utrolig mye. Jeg kunne aldri forstå hva som var så fantastisk med å få barn i forhold til alt annet man heller kunne oppleve, før jeg selv fikk. Det er det beste som kan skje og jeg klarer å forstå hva det flotte med å få barn er. Har veldig lyst på barn igjen og tenker veldig mye på det allerede, men vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til det. HAr du fått flere barn? Og i tilfelle hvor lang tid tok det? Hvordan reagerte mannen din på den situasjonen dere måtte gjennom?

 

Takk for at du skrev til meg og jeg håper at det går bra med deg. Slike ting er noe man aldri vil glemme og det vil alltid bli i våre tanker.

[lovebaby]

Som sagt så kommer du aldri til å glemme det, det er med deg og din mann hele veien. Det er dagene de er født, jula og andre dager som er spesielle som tankene kommer, og det er ikke lett, men det går lettere etter hvert, i allefall gjør det det for meg. Jeg har vært flink til å prate om det til familie og venner, og jeg fikk vist frem Henriette til min mor,far og svigermor og det gjorde godt, da fikk jeg delt henne med dem og da vet de hva jeg prateer om. Vi koblet henne fra og fikk henne rett i armene mine, jeg og samboeren min satt med henne på et egent rom i flere timer og pratet med henne og gråt og det gjorde godt. Samboeren min har ikke lett for å prate men det hender jeg spør om han tenker på henne og da svarer han at han gjør det, men det var mest i begynnelsen, nå er det ikke så ofte. Lille julaften var det han som var på graven og pyntet med lykt og hjertekrans, så han tenker på henne selv om han ikke sier det så ofte.

Det er forferdelig hva dere har opplevd. prat om det er mitt råd, dere trenger det begge. jeg pratet hele tiden, men det var ikke alltid jeg fikk respons.

 

Vi har ikke tenkt på flere barn enda, men vi vil jo at Amalie skal få en søster eller bror, men jeg kommer til å vente litt enda, hun er nå i dag korrigert alder 13 mnd.

 

Bare skriv igjen, jeg er her og det erflere her inne som har mistet den ene tvillingen, men du har mistet alt føles det sikkert som. hvis dere føler dere klare for å start på nytt synes jeg dere skal prøve, det tar kanskje bort litt av tankene og smertene med å fokusere på andre ting, selv om det er kanskje ikke det dere vil.

 

Stor klem og jeg tenker på dere.

[Anonym bruker]

Hei mistet selv min lille gutt i høst. Han ble født i uke 24-5, og ble 7 uker gammel..Er forferdelig å miste de små, håper du får mye hjelp og støtte fra venner og familie. Ta vare på hverandre, det er veldig viktig. Vil også anbefale å gå inn på englesiden.com. Dette er en side hvor du kan møte andre mammaer som har mistet barna sine. En utrolig fin side, hvor du kan prate med andre som har hvert gjennom det samme.

 

Tenker på dere