Vil egentlig ikke......

[Anonym bruker]

I morgen er slutten for livet i magen min. Jeg sitter i et kaos av følelser og tanker akkurat nå. En del av meg ønsker ikke dette i det hele tatt, men fornuften tilsier at dette er det eneste riktige. Jeg er ikke sammen med barnefaren og kommer nok aldri til å bli det, jeg har en spiseforstyrrelse som gjør at det både psykisk og fysisk gjør det vanskelig å fullføre graviditeten. Skal også begynne å studere til høsten og det blir jeg jo nødt til å vente med dersom jeg skulle velge å beholde. Men allikevel føles det så vondt og jeg vet at jeg kommer til å slite med det valget jeg har tatt. Noen ganger gjør livet bare rett og slett vondt......

[Anonym bruker]

Du er ikke alene om å måtte ta et valg man helst ikke vil, snakker av erfaring da jeg ble gravid for snart 3 år siden og jeg ikke visste hvem som var far til barnet. Jeg greide det kunststykket å bli gravid etter en trekant, og i og med at jeg ikke visste hvem som var far til barnet så følte jeg meg presset til å velge det bort (jeg er gift med han ene og vi har en sønn på snart 7). Det var et fryktelig tungt valg, og mange ganger tar jeg meg i å angre, men samtidig så var nok det det riktige valget ut fra livssituasjonen. Håper du føler du gjør det riktige valget på sikt, studier og å få livet på rett vei kan være det riktige før man får barn, men husk at valget er ditt, ingen skal fortelle deg det ene eller det andre:)

 

Ønsker deg masse lykke til:)