Gå til innhold

Folks kommentarer til oss ufrivillige barnlöse.


Anbefalte innlegg

jeg ble litt såret idag. Sösteren min var her for å feire nyår med oss (kjempe koselig). Hun vet at jeg og min mann må gå igjennom ivF for i det hele tatt kunne få et barn sammen. Hun vet at vi begge önsker dette,og at vi har påbegynt den lange prosessen.

Hun vet også at jeg har sterke smerter hver gang jeg har menstruasjon. Da kommer det ut fra henne imorges: "Hvorfor kvitter du deg ikke bare med alt sammen da ? Du ahr da ikke noe nytte av de greiene dine allikevel"

Jeg ble helt paff.Tusen takk for den liksom.

Fortsetter under...

De tenker seg ikke om... (velger jeg å tro)

 

Jeg hadde en utskrapning den 29. og om kvelden den 30. sitter vi sammen med svoger og svigerinne som visste hva jeg hadde vært gjennom. Plutselig sier han "jeg fikk sånn lyst til å lage tvillinger!"

Han HAR allerede tvillinger!!!! Jeg ble så sur!

tror og at folk ikke tenker seg om...men sårende er det likevel, derfor syns jeg det er viktig å si ifra

 

Tenk om vi kunne si sånn så dette: "hei, den der såret meg faktisk, var sikkert ikke ment sånt, men jeg har opplevd...sånn og sånn...derfor oppfattet jeg dette litt sårt"

 

Tror det kunne blitt mange pinlige situasjoner utav det ja...

Jeg velger også å tro at det er uvitenhet,

( men må man være så inn i granskauen uvitende da???......)

men tror at det er viktig å si ifra akkurat som du 2007 ingen skuffelser skriver. Om ikke annet får man ihvertfall sagt ifra for sin egen del, og det er lettere å få slike dumme kommentarer ut av systemet.

 

Jeg fikk beskjed av en nabo her som er sikkert enn 68 år at jeg var jo litt sent ute da (36år, prøvd i 11 år) noe ikke han vet da..

og at det nå sikkert var forsent og at jeg aldri ville komme til å oppleve å bli mor..

 

Skal si at denne mannen var jaggu ikke lagt unna og ikke få oppleve å bli en dag mer enn 68!!!!!!!!!!!!!!!

Annonse

det syntes jeg var dårlig gjort av en søster å si.....skikkelig sårende.....jeg har egne opplevelser som om lignende ting. jeg har vært veldig åpen på arbeidsplassen min om hva jeg går igjennom. og en kollega er mer opptatt av å fortelle meg(hver gang tema kommer opp) om hvor veldig fruktbar hun selv er(hun har to barn) -( jeg driter i hvor fruktbar hu er, spurte henne engang om hun hadde flere barn enn de 2 barna( jeg har vært gravid flere ganger enn det!!!!) grrrrrrrr.....jeg blir så sinna og får lyst til å si noe ekkelt tilbake. noen ganger klarer jeg det andre ganger blir jeg bare paff!!! ............stå på og si til henne at du ble lei deg, kanskje henne tenker litt igjennom hva hun sier framover.

Min konklusjon er at det er dumme personer som sier sånt :o)

 

Det er jo kun de som vet om situasjonen vår som klarer å komme med sånne kommentarer...

Opplevde selv noe lignende i familieselskap 2. juledag.

dumme kommentarer er det nok av til oss uten barn..

en venn av familien min spør hver gang han ser meg om det blir noe barn snart,siden jeg ikke har lyst og fortelle alle om problemet ennå svarer jeg diplomatsk "vi for se,haster vel ikke sånn".

da sier denne "vennen " skal vedde på at gud ikke vil gi deg noen" heheheh han passer vel på at det ikke blir for maaange av deg hehehe

sikkert ikke vondt ment,men den svei noe sååå jævlig..

ellers synes jeg de jeg har sagt det til har vært enestående og forstående til mitt problem..

Jeg skjønner at du ble paff..

At det går an å slenge ut noe så lite gjennomtenkt!

Enkelte har rett og slett ikke kapasitet nok til å skjønne hvor fælt det er å gå og ønske seg et barn så sterkt.

Jeg tror rett og slett ikke at folk kan klare å skjønne hvordan det virkelig føles ,før en har følt den følelsen selv..

En kan ane hvordan det er... men ikke vite og ikke kjenne det..

Det jegikke forstår er hvordan folk tror at vi syns det er så kjekt å snakke om alt som har med fruktbarhet, graviditet og problemer å gjøre! Jeg fortalte ei at jeg skulle søke prøverør...da benyttet hun sjangsen til å fortelle at hun dagen før hadde tatt abort...på en måte som om jeg skulle forstå hvordan hun har det...greit nok at jeg ikke dømmer henne for det, og jeg kanha forståelse for hennes situasjon, men hun sa det på en måte som om vi går gjennom det samme, som om vihar noe til felles...jeg syns det er litt motsatt da. Og i jula sa jeg til mitt søskenbarn at vi skal søke ivf(hun spurte hvordan det gikk med prøvinga) og da begynte hun med en gang å legge ut om hvor forferdelig det varå være alenemor og hvordanhun ødela livet sitt da hun ble gravis og fikk barn som "bare" 20-åring...Har mange slike eksempler og jeg forstår ikke hvordan dette kan bli sammenlignet...?

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...