Den søte og greie jenta er blitt en tyrann!

[Pompel]

Hva i all verden har skjedd? Før var hun så utrolig lett å ha med å gjøre. Hun sov om nettene og var enkel å legge. Hun ble nettopp 5 måneder og det akkuratt som om noe nytt har skjedd de siste ukene. Hun manipulerer oss hele tiden! Hun sutrer og sutrer for alt. For at hun vil bli holdt, for at vi skal bysse henne i søvn, fordi hun kjeder seg, etc, etc.

 

Nettene er blitt en mare. Hun nekter å sove på egenhånd og hver gang hun våkner så må vi til med nye triks. Jeg tror hun nyter å kunne påvirke omgivelsene sine.

 

Hvor skal jeg sette grensen? Når vi forsøker å la henne ligge og bare trøster så går hun helt i vrangen og hun gråter så hun hoster.

 

Jeg er redd for at hvis vi ikke begynner å sette grenser så blir hun en usmakelig liten jente. Noen som har noen tips til meg?

[Hoppetussa]

Mange barn får separasjonsangst rundt den tida. Det er vel delte meninger om hva man bør gjøre om nettene med sånt. Hs mener at man da bør gi dem den tryggheten de trenger, jeg mener vel at man må finne en vei sånn midt på, men vet ikke,for jeg har ikke vært der før som førstegangsmor!

 

Jeg har et lite tilleggsspørsmål her: Når mener dere at man bør begynne med grenser for babyen generelt?

[Pompel]

dytt

 

[Anonym bruker]

Du snakker om en baby på 5 måneder som manipulerer? En tyrann? Hun kjeder seg og nekter å sove på egenhånd???

 

Slapp av, du har med et bittelite spedbarn å gjøre! Hun prøver så godt hun kan å uttrykke behovene sine. Gi henne kos, trygghet og respons på det hun prøver å kommunisere!

 

Jeg blir litt matt av et slikt syn på babyer som kommer til uttrykk her!

[Anonym bruker]

Hei, vi hadde det akkurat på samme viset, hun var en engel til hun ble nøyaktig fem mnd. Hun sovnet selv, var alltid blid og sjarmerte alle, og jeg var så stolt av meg selv som hadde lagd så fin baby. Men plutselig snudde det; hun var voldelig mot puppene mine når jeg prøvde å gi henne mat, hun så på meg som om jeg var fullstendig idiot hvis jeg prøvde å gi henne en leke når hun sutret, og ikke f... om hun skulle sovne selv, hun skulle vugges!

Jeg tror ikke det er separasjonsangst, ettersom hun ikke roer seg når dere trøster henne heller. Tror heller ikke hun er stor nok til å vite hvordan man skal manipulere omgivelsene, og hvorfor i all verden skulle hun egentlig ville det? Jeg vet det kan virke slik, men etterhvert som barnet blir større, skjønner man at hun ikke var "utspekulert" likevel, og så får man dårlig samvittighet for ikke å ha behandlet barnet slik som man i ettertid skjønner at man skulle behandlet henne.

Jeg husker en gang min lå på gulvet og sutret, selv om hun var uthvilt, mett, og hadde alle forutsetniger for å he det gøy med lekene sine. Til slutt gav jeg opp å prøve å få henne interessert i lekene, så jeg bare gikk ut på kjøkkenet for å ta ut av oppvaskmaskinen. Sutringen tok seg opp til gråting, og plutselig ble det stille. Da jeg kom ut for å se hva som var "galt", hadde hun blitt helt betatt av en leke som hun ikke ville ha for ett minutt siden. Hun ville bare finne leken selv, ikke få den opp i hendene som vanlig.

Kanskje det er det samme med din?

Hun trenger kanskje at noe blir annerledes, trenger kanskje utfordringer, trenger å "kjede" seg for å oppdage at hun klarer å finne på noe gøy selv, kanskje hun trenger mer mat/fast føde, kanskje hun trenger nye søvnvaner, etc.

Det er ikke lett å vite alltid, men hvis man gir rom for det viser barnet deg ofte hva hun egentlig vil.

[bowie71]

Blir skremt av slike innlegg jeg. Håper det bare er tull. Her snakker vi om et spebarn, og du sier hun nyter å påvirke omgivelsene og kaller henne usmakelig! Stakkars jente som har en mamma som bare ser sine egne behov! Jeg hadde sendt en bekymringsmeldig til barnevernet hvis jeg hadde visst hvem du var!

[Gjest]

kan det være tenner på gang allerede? kanskje hun ikke er helt i form? de små blir gjerne ekstra sutrete og trenger mamman sin masse mer da...

 

jeg tror forresten ikke dattera di blir usmakelig om hun får viljen sin som 5 mnd gammel! rundt 2 år er trassalderen!!!!!!!

[Gjest]

Det er nok en fase hun går gjennom, Teodor var også sånn da han ble 5 mnd, trodde han hadde begynt å hate meg

Gikk over etter 3-4 dager, da var han samme gode, snille lillemann igjen

 

Det går over !

[Gjest]

Gutten min hadde en slik periode da han var 5mnd. Jeg konkluderte med at han var grinete for alt han ikke fikk til i den store verden, samtidig som tenner brøt gjennom. Han sutret dagen lang og ville kun bki båret.

Rett før han var 6mnd begynte han å åle seg fremover. Da ble verden brått spennende igjen, og han ble en ny gutt - Blid og glad!!

[Pompel]

Noen mammaer elsker kanskje barna sitt hvert eneste sekund og vil i en hver situasjon hevde at de er verdens største under. Vel - det gjør ikke jeg. Allikevel elsker jeg henne over alt på jord.

 

Man kan være en god mamma og kalle barne sitt en drittunge når frustrasjonen og søvnmangelen tærer som verst.

 

At barn allerede fra 3 måneders alder kan bruke gråt til å påvirke omgivelsene med er heller ikke et ukjent fenomen. Når jeg vet at jenta ikke er våt, ikke er kald, har smokken, er mett, har rapet, ikke har feber, har blitt båret og fått masse nærhet - så er det jo mulig at gråten blir brukt for å få sin egen vilje?

 

Å være en streng mamme er ikke det samme som en ond mamma. Det er rart at de gangene noen ber om råd til grensesetting eller råd til søvn - så er det flere som påtar seg rollen som moralens vokter. Jeg har endatil opplevd at noen har kalt andre for en dårlig mor.

 

Når jeg ber om råd i det som for meg etterhvert har begynt å bli en desperat situasjon (jeg har ikke sovet ordentlig på flere netter) - skal man ikke da slippe at folk bruker pekefingeren på en?

 

Burde vi ikke heller gi hverandre råd som man kan bruke?