Vet ikke helt hvordan jeg skal få tilbake livet mitt igjen...Er helt ferdig etter denne jula

[Gjest]

Må få utløp for dette et sted, og føler ikke for å prate med noen kjente om det. Har bare gått rundt som en zoombie hele jula, halveis tilstede liksom.

I fjor flytta jeg og tassen alene til en leilighet, og samtidig begynte alt annet å rase totalt sammen. I løpet av ca 365 dager hadde jeg besøk 4 kvelder (korte besøk) av venner. Blitt mer og mer deprimert siden det;( Min beste venninne som jeg har kjent i over 10 år vendte meg plutselig ryggen, etter en fest hvor en annen "venninne" innbilte henne at jeg hadde lyst på en hun likte...trodde vi hadde rota osv...ABSOLUTT ikke tilfelle.....Har prøvd å si dette flere ganger, men hun nekter for at det er grunnen til at hun ikke tar noe kontakt mer. Påsto også at hun trodde meg...

 

Akkurat på det punktet slet jeg også mye med familien min, lillebroren min ble avhengig av dop, og det ble slutt mellom foreldrene våre (men min mor har fortsatt ikke kommet seg ut av huset, og de går hverandre på nervene) På grunn av dette, og en del andre småting som har dukket opp i hukommelsen min, så har jeg fått mye i mot moren min, vi snakker nesten ikke sammen. Hun har sviktet så mye tilsammen nå, og jeg klarer ikke mer av det. Det må jo nevnes at hun virker helt vanlig, er det altså, veldig smart og alt det der, men sliter psykisk og har depresjoner og fibromyalergi. (det er bare fibromyalergien hun vedkjenner seg) Når jeg har prøvd å snakke med henne om det andre, så klikker hun helt. Har prøvd å være der for henne, men....

Tårene renner nå for første gang på lenge, er så tøft å skrive, tenke så mye på det. Hun var liksom klippen min før, smarte mamman min som visste absolutt alt, og hadde skikkelig bein i nesa. Vi gjorde masse sammen, og om jeg ringte fra fest og var 5 timer unna, så kjørte hun glatt med en gang for å hente meg om jeg ville det. Vi har til og med negynt å slåss for en stund siden, men pappan min (som nester hater henne helt i dag) forsvarte meg, og de endte med å slåss i stedetfor. Da var det mye sinne og frustrasjon som lå bak. Pappan min er absolutt ikke voldelig, men hun slo ham til blods en kveld før det. Han slo henne haldigvis ikke nå heller, men et ordentlig basketak var det. Jeg beundrer ham for at han behersket seg såpass faktisk, hun har ikke behandlet ham bra oppigjennom årene. (når jeg tenker oooordentlig godt etter)

De er nesten også de eneste som har passet sønnen min, men sånn som ting er der nå, så er ikke det heller så koselig. (de prøver selvfølgelig å late som alt er ok foran ham)

 

Og disse to er liksom de eneste jeg har.......Pappan til gutten min vil ikke se ham, SELV om han påstår han tenker på ham hver dag.(tassen er 4 år) Besteforeldre og tanta inviterte oss til dem jula for 2 år siden, fikk masse penger, gaver osv. Jeg tenkte jeg skulle følge opp dette i fjor på samme måte, og vi kom uanmeldt for å levere julekort med bildet på lille julaften, ble kjempegodt tatt i mot osv, men jeg kjenner dem ikke fra før, og tanta til gutten min var der med ny kjæreste som hadde selv en liten sønn. Hadde ingenting å snakke om, så vi takket fint for oss og dro ganske kjapt. Bestemora ville ha tlf nr mitt, og ville ta kontakt sa hun. Men har ikke hørt noe på 1 år, og hun sendte mld om at de hadde flytta, og ga meg adr like før jul, men da hadde jeg allerede sendt julekorta i posten. Ville ikke dit mer, når jeg er sånn i tvil om de vil ha kontakt eller ikke. Er så lei av at det bare er meg det skal stå på hele tiden, jeg gir og gir, men føler jeg aldri får noe igjen noen plass. Har fortsatt ikke svart på mld enda, aner ikke hva jeg skal skrive. Nå er det opp til dem, vil de ha noe med det nydelige vesenet av et barnebarn de har, får de pinadø oppsøke oss om de vil gi ham gaver.

Men noe av det rareste, er at første året med kontakt (da hadde de kjøpt gaver før de hadde møtt oss) så fikk tassen 3 gaver derifra + penger. Ski, klær og sånn tralle med maxi klosser. Altså gaver verdt veldig mye. I mellomtiden fikk han et svært påskeegg og penger i posten. Neste jula, fikk han bare en liten liten bamse og en liten eliasbåt. Nei, pengeverdien på gavene betyr ingen verdens ting, men lurer veldig på hva det betyr....Etter det sendte vi et koselig kort fra syden, som et hint om at, ja, vi er her og takk. Denne jula aner jeg ikke hvilke gaver som står hjemme hos dem. Er helt tappet for krefter, og takler ikke møtet uten at de kommer til oss.

 

Vi var en veldig close venninnegjeng på 5 + noen utenom, og jeg var vel kanskje et sosialt midtpunkt, og nå står jeg igjen med nada, svada, ingenting. Og ja, jeg har prøvd å ta kontakt med de fleste selv, men føler bare at det blir et ork for dem.

 

Ble mye rot og kaos av tankene mine dette, og forventer egentlig ikke at noen skal gidde å lese alt dette, bare glad for å få skrevet ned noe jeg.

 

Skolegang har bare blitt et rot, for jeg har så store ønsker om "å bli noe", at det blir ikke til noe. Kom meg såvidt i gjennom allmenn pbg i fjor, men det var et jævlig år mildt sagt. Har meldt meg oopp til dyre nettstudier på høyskolenivå, samtidig som jeg holder på å starte en nettbutikk. Men vet ikke om kreftene holder til noe av dette;(

Fikk god kontakt med en del i allmennklassen, men bare sånn overfladisk. Snakket nesten ikke høyt når mange var tilstede, prøvde bare å gjemme meg bort. Alt motsatt av hvordan jeg var før, men er blitt litt for innadvent etter så mange ensomme år, og selvtilliten synker for hver dag. Legger på meg også, er blitt 10 kg for mye.

Pga mye fravær, ble jeg henvist til helsesøstra for at hun skulle få ned en gyldig begrunnelse. Men det ble såå mye værre når jeg fortalte om disse tingene, og endte med bare grining. Jeg takler jo ikke å snakke med noen om dette, så jeg vet ikke hvordan jeg kan få hjelp.

 

Har også vært sammen med en gutt etter jeg fikk sønnen min, og det var så mye utroskap og drit, og jeg ble nok litt ødelagt. Har aldri elsket noen utenom ham, men visste jeg burde kutte ut, Gjorde også det, begge to, men ble alltid sammen igjen. Han var forresten utro med en god venninne (2 ganger) som jeg faktisk snakket mye med om alt. Nå er heldigvis begge ut av livet mitt, men jeg tenker mye på begge, mest på ham. 1, 5 år siden det ble ordentlig slutt mellom oss, men føler at det er i går. Men det værste er grunnen til at det ble slutt....ei jente jeg var "venninne" med hele barneskolen, men hun var sjefssfreak og behandlet folk som dritt, så når jeg fikk sjangsen til å gi blanke i henne så gjorde jeg dette. Hun flyttet etter u.skolen, og kom tilbake hit for en stund siden. Vi har alltid konkurrert om alt på en ting, og jammen hivde hun seg ikke over MIN gutt....Gidder ikke å forklare alt her, men hun er en skikkelig bitch, og han visste jeg foraktet henne, og bare hun.

Og nå er det fortsatt et par....trøster meg med at avskumma fortjener hverandre, men det duger liksom ikke alltid. Drømmer ofte om de to, og mye annet ekkelt, og det tar på, tar mye energi. Når jeg våkner og føler hva jeg har drømt, så vet jeg at den dagen går det noe værre med.

 

Jeg er dødsglad i sønnen min, og ville ofret meg for ham uten å tenke meg om, han bærer heldigvis ikke mye preg av detet enda. Jo, litt, han fortjener en mor full av energi og som er oftere glad.

 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, gruer meg mer og mer til skolestarten hans og alt ansvaret som dukker opp da. Føler ikke jeg duger til å følge ham opp.

 

Begynte å tenke mye på alt dette igjen på julaften (typisk), men nå i kveld på nyttårsaften, ble jeg litt for nedbrutt. Glemte telefonen min, og fikk ikke sendt noen meldinger, men nyttårdmeldingene har alltid hopet seg opp på innboksen før, selv uten at jeg har sendt først. Nå var det ikke en enda melding der.

Hadde en stor krets før, men har ikke festa på lange tider, så det er tydelig at jeg er slettet fra folks hukommelse.

Mye syting her, men det er første gangen i hele mitt liv, lover.

Og om du leser alt dette rotet....tusen takk!!!

 

De fleste av slekt, og gamle venner tror nok at jeg er sterk, og ikke sliter så mye med disse tingene, men nå må jeg legge inn årene, og vet ikke hvor lenge jeg holder ut.

 

 

[Gjest]

Gud, så langt....anonym ble jeg heller ikke.....jaja. Håper ingen her inne aner hvem jeg er.

[Gjest]

Ble etter en feil også med ham, (kjæresten jeg hadde), men jenta døde i magen min, før jeg slapp å ta valget om abort. Men å takle en frivillig abort ligger ikke i min natur, så jeg tenker mye på henne, skulle vært 3, 5 år nå.

Dette er det aldri noen som har nevnt siden, bare en sjelden gang i fylla. For meg var det faktisk et av mitt verste opplevelse, å være alene på sykehuset, og det føltes nesten som en ny fødsel.

Ja, selv om jeg da sikkert ville blitt alenemor til 2 stk med 2 forskjellige fedre. Uansett, så var hun min lille jente, og lillegutt sin søster.

(synske mener det var en jente, og ringtesten tar med en jente mellom 2 gutter hver bidige gang)

[Gjest marie-s]

Vet hvordan du føler deg, fikk selv en knekk her før jul, men nå er jeg på bena igjen så det kan ordne seg....hva med å få deg nye venner? Kanskje ei som har barn på din sønn alder? Ellers er jeg litt for trøtt til å skrive mer nå, men om det er netcom du bruker så tror jeg de sliter litt i dag for jeg får heller ikke sende meldinger....

 

....forresten: GODT NYTT ÅR!!!!

[Anonym bruker]

Dette var som å lese et innlegg om meg selv på mange måter...

Har toppa seg for meg i jula, bare ligget i sofan/senga og grått, bortsett fra når lillemor er inne/våken, da tar jeg meg sammen... men det er neimenn ikke lett...

Har også mistet kontakt med mange av mine venner:(

 

Håper du løser seg for deg:)

Tenkrt på å flytte til et nytt sted? (hvis du evt skal søke skole feks...)

Jeg har tenkt på å flytte et sted, føler ikke at jeg har noe som "holder" meg igjen her:( Kanskje klarer jeg å skaffe meg et nettverk hvis jeg flytter..?

[znuppeline]

Kjære deg.

 

Leste innlegget ditt - og følte at dette må jeg svare på.

Det er masse sår her - og følelsen av svik og ensomhet er noe som fører med seg svekkelse i både selvtillit, livsmot, tro på livet og fremtiden. man blir på en måte litt redd for å møte morgendagen og ønsker vel bare å trekke seg unna alt. Jeg tenker etter å ha lest dette at her er det ting som burde bli gjort noe med. Du sier ikke mye om hvordan du har det i dag - generellt - uten at du takler hverdagen bra og at de andre rundt deg ikke vet at det er så ille med deg. Mener at du burde søke hjelp - og kanskje komme igang med litt psykolog hjelp - evt. litt lett antidepressiva medisinering. Mange som er i mot det - men jeg vet at enhver depresjon er en kjemisk ubalanse i hjernen (serotonin ubalanse) - og denne ubalansen vil IKKE gå over av seg selv. Jeg tenker, ut ifra 12 års universitetstudier innen fagfeltet, samt egen erfaring at det beste ville vært å snakke med en lege, og få en videre henvisning til proffesjonell hjelp; psykolog. Samtale terapi!! det hjelper, og det er tydeligvis et stort behov for deg å få ting ut - satt ting i perspektiv ved å sette ord på ting. En medisinering vil kunne lette depresjonen,og dermed gi deg krefter og gangsynet tilbake.

Det er omstridt - men du verden så mange mennenseker som trenger en slik runde en gang i livet - og for meg så høres det ut til at du står det ved den skilllevegen. Råder deg til å ta tak i dette nå. Du sier ingen andre vet om dette - og at du vet ikke hvor lenge du klarer dette lenger. Hvorfor skal du tillate deg selv og kjøre deg helt sønder og sammen? Du har eneansvar for barnet ditt - og som du sier - det vil kreve mer av deg i tiden som kommer. Du sier at du ikke har noe særlig kontakt med mennesker lenger - men om dette skyldes at du ikke føler du strekker til lenger og føler selvtillliten svikter deg. Men utifra opplysninger om at du ved siste skolegang gjemte deg bort og var stille - så tenker jeg at det har skjedd mye med selvbildet ditt. Kanskje litt sosial fobisk etterhvert....... En antidepressiv behandling (Zoloft - el. Cipralex) hjelper også mot sosial fobi samtidig som det letter en depresjon. Snakk med elgen din om dette. Jeg poengterer nok en gang at jeg symes nok det optimale er en smatale terapi hos psykolog sammen med antidepressiva er det optimale. Jeg tenker at det du forteller om en vektøkning også taler for at det er snakk om en depresjon, samt tanker om barnet som døde i magen din.......det er mye å ta tak i ........

 

Jeg råder deg til å ta tak i dette nå. Ikke vente til det blir enda værre å gjøre noe med det - og enda tyngre å komme seg i gang. for det er slik en depresjon virker: Nedsatt stemningsleie jevnt over, manglende evne til å føle glede, nedsatt energi, vansker med å komme igang med ting, til å ta initiativ, forstyrrelser i søvnmønster, vektoppgang\ vektnedgang (overspising eller ikke spising i det hele tatt), tendenser til å se negativt på fremtiden etc etc etc............

 

og jeg ser jo klart at det har vært ting i ditt lv som helt klart er av en slik karakter at du har hatt en full mulighet til å få en depresjon, som er av en slik karakter at det er mere en en "vanlig" depresjon.

 

Vel, jeg ønsker deg lykke til videre. Håper ting ordner seg for deg. Du ser også ut til å være en sterk og flink med veslepjokken din. Er overbevist om at tig vil løse seg - om du bare tar kneiken ve å komme deg i gang med å jobbe litt med deg selv. Det er tungt å komme seg igang, men lover deg at det vil bli bedre når du først har fått hjulene til å snurre!!

 

 

Godt nytt år Rain!!

[alene pappa]

Mye av dette var som om jeg skulle skrevet det selv. Kjenner følsen selv. Var ikke mange som tenkte på meg i går heller da jeg lå her alene. Fikk en godt nyttår melding. Føler også somm du sier at jeg ønsker så mye å gjøre noe/bli noe, men kommer ingen vei. har ingen energi til å komme meg ut døra en gang. Føler meg bare trist og lei. Søkt på sikkert 100 jobber men ingen som passer med barnehagetider osv.

Ingen som lengre kommer på besøk heller etter jeg fikk sønnen min. han er 3 år og jeg har hatt han alene siden han ble ett år.

 

vet ikke hvordan jeg skal holde ut dette lengre. Ensomheten er ikke god.

 

får bare ønske alle oss som har det sånn bedre lykke i 2007.

[SK&Maylen]

Det her var skikkelig trist lesing.. BLir så lei meg for deg, trodde eg følte meg dritt, men kan ikkje innbille meg i nærheta av kors du har det..

 

Men er som det blir sagt her, at antideppressiva er ingen dum ide, eg har sjøl vert gjennom en knekk i mitt liv, og var egentlig motstander av de antideppressivene, men eg trur faktisk no, at hadde eg ikkje gått på de, så hadde eg aldri komt meg gjennom den perioden!

 

Eg syns det er bra du skrivde det ned, er viktig få ut tanker på papiret, du burde kanskje skrive dagbok, om du ikkje gjer det!

 

Den delen med vennane og mannfolka dine kjenner eg meg veldig igjen i, er ikkje mye besøk eg har lenger heller, de har ikkje tid, og gidder aldri når eg ikkje kan komme tilbake.

 

Men eg vil bare gi deg en stor klem, og håper du får fiksa opp i rotet ditt, kan bare ane en brøkdel av ka som foregår inni hodet ditt kvar dag!

 

Håper 2007 blir bedre for oss alle..

 

Klemmer fra

[Gjest]

Håper denne havner under riktig innlegg nå da....jeg har vært rastløs hele livet mitt, utforsket mange steder. Men vet jeg må ha noe kjent rundt meg for å fungere, om ikke blir hjemlengselen for stor. Har flyttet 3 mil fra barndomshjemmet nå, og slipper en del minner, og slipper å se en del folk jeg ikke orker å møte lenger. Har også et stort ønske om et helt nytt nettverk, men det er så forbaska vanskelig, siden jeg har fått det så vanskelig for å komme i prat med folk.

Det med venner er jo egentlig det verste oppe i alt, for å ha en god venninne å dele tankene med gjør underverker.

Trist å høre om deg forresten, håper virkelig du får ordna opp i ting.

 

Det blir vel kanskje for deg som for meg, er i en stor boble, går rundt og rundt å leter etter en utvei, holder på å bli sprø, så ser man plutselig et snev av en åpning, og løper, men den lukkes igjen akkurat litt for seint....

Lykke til!

[Gjest]

Tusen takk for fie svar!

Jeg har jobbet hardt lenge (for grobunnen til alt jeg sliter med begynte jo allerede på barneskolen, men det har utviklet seg og blitt mere og mere. Altfor mye negativt i forhold til positive ting som er skjedd)

,så det blir å spørre meg om hvordan jeg kan tillate meg å kjøre meg sønder og sammen. Jeg har stor selvinnsikt, og etter flere år med tenking hele døgnet, vet jeg godt hvordan ting henger sammen fra barneskolen og oppover. Psykolog er noe jeg har minimal med tro på, siden jeg ikke klarer å prate med sånne om dette. For det første, åpner jeg munnen min, så griner jeg bare, og klarer ikke å få sagt mere. Og for det andre, det er liksom ingenting å gjøre med disse tingene, de bare er der, kommer aldri til å forsvinne. Jeg er nødt til å lære meg å leve med det, og derfor har jeg mere tro på alternative terapauter, siden de har gjort underverker på denne fronten. Jeg har begynt å se litt etter noen, men nå strekker ikke pengene til heller.

 

Har vært så tvilende til alt av medisinering, går aldri til legen. Og er så redd for å miste sønnen min om jeg oppsøker hjelp noen steder. Men jo, vet at man sier at den som erkjenner problemene sine og gjør noe med det er sterk.

Jeg vet så altfor godt hva en depresjon er, egentli, men er blitt så redd for at dette er blitt starten på mye tyngre problemer.

Jeg skal virkelig vurdere anti depressiva og manne meg opp for å oppsøke en lege. Gosj, er sånn en nedtur å fatte at jeg virkelig har behov for sånt, vil bare skru tilbake tiden.

Godt nytt år til deg også!!

[Gjest]

Takk takk SK&Maylen, og dere andre som svarte! "Godt" å høre at det er flere som sliter, selv om jeg blir lei meg på deres vegne. Føler seg ikke så alene lengre;)

Nå skal jeg vurdere seriøst og gå til legen for å få medisin, og skal jobbe hardt med å få av meg kiloene som har kommet på, så skal jeg bruke av stipendet som forhåpentlig kommer snart til noe alternativt, og fikse litt på utseendet. For det å føle seg ok på utsiden igjen, kan gjøre så mangt, selv om det ikke ordner opp i alt.

Godt nytt år til dere alle;) Og ja, krysser fingrene for 2007!!

[Andrea05]

hei. høres vanskelig ut for deg nå. men trøst deg med at flere sitter sånn, men ikke lett og tenke sånn. skulle bodd i nærheten av meg så kunne vi hatt kjempe bra kontakt, funnet på noe med barna osv..

 

men du.. du sier du ikke har så mange rundt deg og besøk, jeg har heller ikke det. men jeg kontaktet noe som heter " homestart" i kommunen der er det en koselig dame som kommer hjem til familien din 2 timer i uka eller mer. ho vi har er gull verdt for meg og barna. ho hjelper med praktiske ting, eller dere snakker, finner på ting sammen. ho vi har er unik, men nå bruker jeg ho for det meste til mi eldste pga ting hun har opplevd.ble på gråten til jul, da fikk vi alle jule gave, hadde så klart kjøpt til henne også.

 

men ring kommunen din og spør etter homestart, vet ikke hvor du bor, men de fleste skulle ha noe sånn nå.

 

kansje du har en aldri så liten depresjon på gang? da pleier alt og være vanskelig, snakk med legen din. jeg gjorde det først nå for 3 uker siden og fikk anti dep og vet ikke, men føler meg ett hakk bedre, selv om gamle spøkelser med eks sitter der, men det skal vekk fort ja...

 

men forstår deg såå godt... øsnker deg bare alt godt...

 

 

stor klem og godt nytt år..