Jeg er så redd

[Anonym bruker]

Har akkurat funnet ut at jeg er gravid igjen. Jeg har 2 barn fra før og har samboer. Jeg har fryktet dette lenge, i og med at jeg ikke tåler noen prevansjonsmidler.

 

Jeg har hatt 2 spontanaborter med en del komplikasjoner, og 2 kirurgiske aborter i mine yngre dager, 1 med komplikasjoner.

 

Da vår yngste sønn var 8 mnd tok jeg en medisinsk abort som jeg opplevde som forferdelig. Hadde vondt, men det var ikke det verste. Jeg frøs og skalv og fikk feber som bivirkninger av de stikkpillene man får. Og jeg blødde masse 2 mnd i strekk etterpå. Jeg var 8 uker på vei da jeg tok aborten og dette var for 14 mnd siden. Bestemte meg da for at jeg aldri ville gjennom en abort igjen.

Rett før jeg ble gravid den gangen søkte jeg om sterilisering og har enda ikke fått time..

 

Jeg har bestandig visst at jeg bare ville ha 2 barn. Samboeren min vil ha ett til, siden min eldste ikke er hans.

Helt siden den siste aborten har vi brukt kondom, og dette har jeg vært skikkelig streng med. Men som menn flest liker ikke han å bruke det, så det ble veldig labert på sexfronten. Til slutt ga jeg etter for presset og hadde sex uten kondom, men bare da i sikre perioder og han hoppet av i svingen. Dette har bare skjedd få ganger de siste 2 mnd. Men så skjedde uhellet da selfølgelig, og nå hater jeg meg selv for å ha gitt etter. Jeg ville nå heller ha levd uten sex.

Jeg har aldri likt å gå gravid, selv om jeg ville ha de barna jeg har. Jeg har slitt med angst og hypokondri i mange år, og svangerskap gjør plagene mye sterkere.

 

Har i det siste året endelig begynt å studere og livet begynner å ta den retning sånn som jeg hadde planlagt. Jeg har det veldig travelt med 2 barn, mann og studier og er dødssliten hver kveld, men jeg er på vei til å bli noe. Samboeren min reiser mye gjennom jobben, så da blir ansvaret hjemme dobbelt så stort.

 

Så sitter jeg her nå og er gravid igjen. Samboeren min ble overrasket, men glad for nyheten. Jeg føler meg helt tom, og alt i meg skriker nei, og jeg er kjemperedd.

Tenker hva i alle dager skal jeg gjøre? Jeg vil verken ta abort eller gå gravid. Er redd for begge deler. Er redd for at kroppen min er sliten og ikke tåler et nytt svangerskap. Og er redd for abort, både pga faren for komplikasjoner og om jeg vil angre eller ødelegge forholdet mitt.

 

Vet at dette var fryktelig langt å lese, men til dere som tok seg tid til det; Er det noen som har noen råd å gi meg?

Og vær så snill, dere som bare har dømmende ting å si, hold dem for dere selv. Jeg er langt nok nede som det er. Vi som skriver her er virkelige mennesker med følelser.

 

Jeg vet ikke verken frem og tilbake på noe, og er så fryktelig deprimert nå. Føler ikke at jeg kan snakke med noen om dette, er redd for å bli sett ned på og ikke forstått.

[MAAAAAAAAMA, igjen.]

Hmmm, ikke enkelt dette her. Jeg har selv 2 barn og oppdaget i fjor påske at jeg var gravid igjen. Da var poden bare 7 måneder. Det kom v irkelig som ett sjokk på meg. Viste ikke hva jeg skulle gjøre. Var med legen og diskuterte abort. Ønsket ikke flere barn. I tilegg så hadde jeg gått ned i stillingsprosent på jobben, noe som gjorde at jeg ville få lite i svangerskapspenger. Jeg hadde også slitt med matallergi i mange år som jeg nå endelig var blitt bra av. I tilegg så hadde jeg begynt å trene og var på en måte bestemt meg for å tenke på meg selv om min kropp. Jeg hadde også begynt i ny jobb da jeg ble gravid med han som var 7 måneder da, tanken på og gå ut i ny permisjon rett etter at jeg var ferdig med en permisjon syntes jeg var ekkel. Trivdes ikke med å gå i permisjon heller.Syntes det ble kjedelig.

 

Begynte å blø like etter at testen ble positiv og jeg ble faktisk glad( i håp om at naturen selv sku ordne opp) Men neida. Spiren satt den. Så det var nok ei meining med det. Nå ligger hun ved siden av meg.14 dager gammel og nydelig. Har aldri kost så mye med en baby før, kanskje det er forde jeg vurderte abort eller kanskje forde jeg vet at dette blir sistemann. Har også innsett at 2 så tette er ideelt. Da blir jeg på en måte ferdig med de"samtidig" bleiebruk o.l altså. Istedet for å begynne på nytt om 5 år igjen .

 

Vet ikke helt om du får noe fornuftig ut av det jeg har skrevet. Vi kan jo alltids håpe på at naturen ordner opp selv, vist ikke så er det nok ei meining med det(tenker iallefall jeg)(høres nesten religiøs ut nå...)

 

Lykke til ihvertfall.

 

 

[marikatte *i ammetåke*;)]

Ta kontakt med amathea er min anbefaling, for de tankene du har er det IKKE godt å gå med alene! Også likte jeg veldig godt innlegget til hun over her med lykkelig slutt da, selv om du måtte velge noe annet.

 

Ønsker deg alt godt, håper det ordner seg for deg:)