NOEN SOM KAN HJELPE?

[Anonym bruker]

Heisann...må være litt anonym nå, håper dere forstår!

 

Skriver inn til dere.. må bare få ut litt frustrasjon, sinne og noen tanker ned "på papiret".

Det har seg nemlig sånn at min søster på 20 nå nettopp har funnet ut at hun er gravid! Hun er 6+4 tenker jeg. Det er ikke det at hun er så ung som bekymrer meg, mange av bimmerne her inne er jo yngre og oppegående og kanskje klare for å bli mamma.... Men hun er ikke i stand til å passe på seg selv engang.

 

Hun er ikke sammen med kjæresten, som for øvrig er 30 år, skilt og tobarnsfar....

 

Hun er lærling innen omsorgsyrket, har nettopp flyttet for seg selv. Har hatt mange dårlige forhold opp gjennom tidene, og kommer alltid borti feil type kjæreste; sistnevnte klarte da å gjøre henne gravid, og hun sa visst at hun ikke gikk på pillen...

 

Hele familien har hatt nok problemer den siste tiden, og det tøffeste for oss alle var samlivsbrudd mellom foreldrene våres. Det var helt forferdelig, noe av det værste som har skjedd. Heldigvis klarte jeg å få de sammen igjen, og jeg har også hjulpet min søster med å komme seg vekk fra et hardt miljø, da hun så og si bodde hos oss i et år.

 

Hun har hatt spiseforstyrrelser, og bærer preg av det enda... da hun ikke vet å få i seg rett type mat, og spiser gjerne potetgull i ulike varianter, brus og sjokolade hele dagen lang. I tillegg har hun ikke vært så veldig edru i heløgene i høst... har drukket hver eneste helg, også de helgene hvor hun har jobbet. Jeg mener at spiren hennes allerede er ganske alkoholpåvirket... hun spiser ikke sunt og Folat har hun vel aldri hørt om tenker jeg.

 

Våre foreldre synes dette er tragisk, og de er veldig lei seg. Nå skal de sykemelde seg begge to, for dette ble i overkant for dem. De er 50 og 55 begge to - igrunn ikke så gamle, men akkurat passe. Nå har de hatt nok med gamle foreldre som nå har gått bort, og de har hatt nok å slite med når det gjelder min søster opp gjennom hele oppveksten. Hun har vært et "sykehusbarn" inn og ut av sykehus, den ene operasjonen etter den andre. Og det bedret seg ikke når hun ble eldre for da kom spiseforstyrrelsen og innleggelse på BUPA etc etc...

 

Hele familien ønsker hun det beste, og i hennes situasjon passer det ikke med et uønsket barn nå, som i tillegg ikke vil ha en far som vil stille opp. Vi ønsker at hun skal ta abort, det høres kanskje forferdelig ut, men nå er det det eneste riktige valget hun kan ta!

 

Jeg har selvsagt hørt historier om at det går bra, at det ofte er slike tilfeller hvor de kommer på beina igjen, vekk fra festing etc, men det er ikke slike kommentarer jeg ønsker å få høre fra dere nå!

 

Er det noen som har vært i en lignende situasjon som jeg er i nå? Noen som har vært i min søsters situasjon?

 

Dette er helt tragisk, men hvordan kan vi få hun til å innse sine begrensninger og ta til fornuft?

 

Klem fra meg

 

[Gjest]

Hei=)

Skjønner veldig godt at du er frustrert, men dette er jo et valg hun selv må ta. Men få henne til å snakke med noen utenom familien, som kan komme med synspunkter på hennes livssituasjon.

Ofte blir alt bare verre av at familen blander seg inn i en slik stor avgjørelse. Kanskje vil hun selv skjønne etter hvert at et barn ikke passer inn i hennes hverdag nå. og som du forteller høres det ut som om hun trenger tid til å komme til hektene.

Ikk press henne for all del, men snakk rolig med henne. Ikke vis dine meninger så sterkt, men få henne til å tenke. still spørsmål til henne, hav gjør du hvis.....etc.

Det siste hun trenger er kjeft og en masse argumenter for ikke å beholde barnet. men som sagt, få henne til å tenke. Man må tenke nøye gjennom en graviditet som ikke var planlagt, spesielt hvis man er i tvil.

Er selv i tenkefasen ennå, og vet hva jeg snakker om når famile legger press på en...

Men kan nok ikke sammenligne meg med søsteren din! Høres ut som om hun ikke har orden på livet sitt ennå.

 

Om hun ikke vil snakke med deg, eller du ikke makter å gjøre d...få henne til å snakke med noen andre! =)

 

Lykke til!

 

[vero86]

Jeg forstår også at du er frustrert. det hørtes ut som en vanskelig situasjon.Men dere kan ikke tvinge henne til å ta abort, da kan hun hate dere resten av livet! Prøv heller å snakke fornuft i henne, uten å nevne abort. Si at dere stiller opp, men at viss dette er noe hun velger så må hun stå for valget og leve et skikkelig liv. Jeg forstår at dere er redde, faren for at hun IKKE vokser er jo der, og at barnet blir deres problem..

 

tanten min har alltid vært en problemunge, og hun stakk av fra barnet sitt i en alder av 22 tror jeg, fordi hun ville flytte med en kjæreste! Som ikke hadde oppholdstilatelse og måtte bevege på seg.

 

Jeg ser hvorfor du vil at hun skal ta abort, men det er bare å prøve å få fornuft i henne.

 

Lykke til..håper det ordner seg uansett.

[vero86]

Foresten. Send gjerne en privat melding viss det går ann her.viss du trenger å snakke:)

[Anonym bruker]

Hei.

Jeg ville bare fortelle min historie....

Ja var som din søster....drakk hver helg....gjerne i ukedagene også...dårlie forhold....spiseforstyrrelser... Ja omtrendt helt lik på de områdene...levde på godter før jeg ble gravid...

Jeg var 17 da jeg oppdaget jag var gravid....ja de fleste vile jeg skulle ta abort..ink barnefaren....men det føltes feil for meg... Jeg trengte dette livet inni meg for at livet mitt skulle ha en mening...å det visste jeg...

 

Bestemmte meg for å beholde....stumpet røyken på dagen.... leste meg ihjelp på nette om hva man bør og ikke bør spise....osv osv....var rett og slett en kjempeflink gravid..hehe føler jeg selv da.

 

Nå er jeg 23 år og har 3 barn med samme far.... Det at jeg ble mor har reddet meg.... Uten barna mine hadde jeg nok vært på fester enda å gjordt dumme uansvarlige ting... Jeg elsker å være mor.....det er blitt meg.... Tanken på er liv uten barn er helt forferdelig for meg... kanskje noen synes jeg var ung som ble gravid som 17 åring...men jeg var klar.

 

Ville bare fortelle at det noen gang kan være bra for en som tilsynelatende ikke eier ansvar...å bli mor...

 

Men nå kjenner jeg jo ikke søsteren din så... Men forr all del...ikke gå rundt å ønske deg at hun tar abort.....det setter et forferdelig press på henne om hun vet det...eller det kan slå andre veien...at hun blir trass og står mot alle som vil hun ikke skal beholde og beholder bare for å bevise at hun kan liksom.... støtt henne og opplys henne...ikke dømm...

 

Lykke til og godt nyttår =)

[Anonym bruker]

dere må oppsøke profesjonelle, fordi det er så mange ting som spiller inn. jeg anbefaler amathea, der er de veldig flinke og imøtekommende, prøv dette i første omgang, de kan nok gi god hjelp videre med hva å gjøre

 

lykke til klem

[Anonym bruker]

Det er jo ingen lett situasjon for noen, kanskje aller minst for din søster. Men jeg tror det viktigste dere kan gjøre er å fortelle henne at uansett hva hun velger vil dere støtte henne. Det er ikke noe heldig for noen av dere hvis hun føler seg presset til å ta abort. Da vil sikkert skyldfølelse og anger skape masse unødig sinne og enda mer uro i familien. Står dere bak henne vil hun vite at hun får støtte og kanskje klare å ta et valg hun kan forsone seg med. Uansett hva valget måtte være til slutt. Hun trenger kanskje å snakke med noen utenom familien, som kan fortelle henne om konsekvensene av de forskjellige valgene. Det finnes et sted for de som er usikre, men jeg huser ikke hva det heter. Dette vet de sikkert på helsestasjonen. Lykke til

[Anonym bruker]

vet at dette var ikke det du ville høre men sier det allikevel..kan kanskje være trøst..

 

 

før jeg ble gravid pulte jeg alt og alle..var så å si aldri endru..droppa skole å alt drev m norkotika å livet var helt på kjør..

 

for å si det kort hadde jeg ikke blitt gravid hadde jeg sittet som en narkoman nå...

 

så for meg hjalp det meg m å skjerpe meg til å ta litt ansvar..eller mye ansvar.

 

det lille barnet gikk fikk gledet ikke bare meg men bringet oxo litt glede inn i den sørgelige familien min.