Jeg våger å spørre...

[Anonym bruker]

... om det er noen her inne som har tenkt tanken på å ta morkake-prøve i utlandet?

[Love my kidz]

Kan du si mer om det? Hvorfor gjør man det? Har aldri hørt om noe sånt.. Trenger info =)

[Gjest]

Er det ikke fostervannsprøve du mener for å sjekke om det er kromosomfeil?

Og, ja, har tenkt på det.

[Anonym bruker]

Som du sikkert vet, så er det i Norge kun de som er over 38 år som får tilbud om fostervannsprøve, evt hvis det er god grunn til å frykte noe.

Da får man jo avdekket kromosomfeil ved fosteret..

 

Hvis man drar til Danmark, så kan man på privatklinikk ta en morkake-prøve, evt. fostervannsprøve. Der er det lovlig. Dette må tas fra uke 11-13 ca.

gå inn på ultralydklinikken.dk og les mer der...

 

Jeg er litt interessert i slikt noe, selv om jeg vet at det er mange som mener at det er kynisk og selektivt....

 

[Anonym bruker]

nei, det er morkake-prøve jeg mener... og ja, det er for å avdekke kromosomfeil..

gå inn på ultralydklinikken.dk

 

)

[Gjest]

Ville ikke kalt det kynisk og selektivt, Hvis man kan unngå å sette et sykt barn til verden så er vell det det beste.

Det er jo derfor man SA, fordi det er noe galt.

[Anonym bruker]

Ja, sant nok..

Og jeg tenker litt sånn, at kan man testes for ting, så hvorfor ikke teste det.

Hvis man får beskjd om at noe er galt, så (kan man jo evt. søke om abort) får man tid til å forberede seg...

 

Jeg tenkte jeg skulle be mannen min lese litt på den danske nettsiden, og høre hva slags tanker han gjør seg.

 

Jeg snakket med ei jente på lille julaften som var i Køben for noen uker siden. Hun tok testen og var strålende fornøyd med både valget av å ta testen og resultatet! )

[Anonym bruker]

Vi fikk tilbud om nakkefold-skanning og hadde egentlig tenkt aa ta den--mest for aa se barnet paa ultralyd og sjekke at alt var greit. Selv vil vi ikke ta abort i noe tilfelle--men dersom det hadde vaert noe galt tenkte vi at det kunne vaere greit aa vite at det var sannsynlighet for det--slik at vi kunne forberede oss.

 

Naa har vi likevel valgt aa ikke ta nakkefoldsskanning, men det er fordi vi begge har bestemt at vi ikke vil ta abort i noe tilfelle og en slik proeve vil koste forsikringen vaar veldig mye der hvor vi bor. Pluss at dersom vi har oekt risiko for at noe er galt vil vi bekymre oss. Vi vil ikke ta morkakeprove fordi det gir oekt risiko for spontanabort.

[Anonym bruker]

Jeg vil ikke dømme noen for at de tar bort "syke" foster, men selv ville jeg aldri orket tanken engang... Det lille vesenet inne i meg lever jo. Jeg har vært i en situasjon hvor jeg som gravid ble testet opp og ned i mente. Ikke fordi det var noen spesiell fare for at noe skulle være galt, men fordi reglene i det landet jeg bodde under graviditeten var sånn: enten tar du tre UL, nakkeskanning, blodprøve for å sjekke om fosteret har Downs Syndrom osv, ellers får du ikke noen økonomisk hjelp (fødselspenger osv.)! Nabokona mi tok abort i 7. mnd fordi det var noe galt med ungen hennes! Akkurat det synes jeg er grotesk. Et barn kan jo overleve om det blir født i 7. mnd! Resulatatet er jo at på gatene og rundt forbi ser man få eller ingen med "skavanker". De finnes selvsagt, for alt kan man jo ikke unngå, selv om det meste blir "luket ut" før fødsel. Men de blir stuet bort, og ingen ting er heller lagt til rette for folk med funksjonshemninger. Så da må vi tenke oss om, da. Er det et slikt samfunn vi vil ha? Et samfunn hvor alle passer inn i "normene"? Et samfunn som skaper tapere, selv blant de som er helt "normale", hvis de ikke når helt opp ferdighetsmessig? Det er selvsagt vondt å få et barn som ikke er som alle andre, men vi har tross alt gode støtteordninger her i landet. Man blir ikke overlatt til seg selv.

[tjorven 1]

Jeg valgte å avbryte et svangerskasp i 27. uke i sommer pga alvolrog kromoson feil. Jeg hadde fått tett oppfølging hele veien, men da jeg selv følte at hun oppførte seg unormalt i 23 uke begynte undersølesne og det vise seg at hun var alvorlig syk og ikke vill overlevd, om hun hadde det ville hun blitt veldig fysisk og psykisk syk, men sjangsen for å overleve fødsel var liten. Jeg tror jeg kommer til å takke ja til fostervannsprøven denne gangen for å gå gravid så lenge som jeg gjorde for at det så skulle gå galt uner jeg ingen. Ville bare sette ting litt i perspektiv. De fleste føder jo friske barn og det er jo en grunn til at ikke alle blir tilbudt fostervannsprøve heller . Jeg vil også si at jeg er oppvokst med funksjonshemmede mennesker rundt meg i forskjellig grad og vi er så resusr sterke at vi hadde klart det. Men som jeg tenkte da jeg fikk vite hvor syk hun var var at hadde det vært hunden eller hesten min jeg hadde fått beskjed om var så syke så hadde jeg latt dem slippe tvert!!! Bestemor har jobbet i spesial barnehage i 30 år og hun sa bare , la henne få slippe, så til innelgger over ser jeg på meg selv som human ikke GROTESK!

[snehvit77]

Dette er noe hvert enkelt par må få lov til å bestemme selv, uten fordomsfulle innlegg. Det må være forferdelig vanskelig å måtte velge enten den ene eller andre utveien der man har fått konstatert at man har et veldig sykt barn i magen, som kanskje ikke vil overleve utenfor mammas mage likevel.

Kjenner par som har valgt hver sin "utgang" og den er ikke enkel den dag i dag for noen av dem...

[Anonym bruker]

Ja det er selvfølgelig opp til enhver å bestemme. Men er sikker på at jeg ikke kunne velge bort et barn med down syndrom. Det å ha downs er ikke å være alvorlig syk.

[Anonym bruker]

Er enig med deg at en person med downs kan også leve et godt liv. MEN hvis vi noen gang får dette valget (som jeg håper jeg aldri får) så er det ikke bare det vi må tenke over.

Det å få et barn som er anderledes krever utrolig mye mer enn vi er klar over før vi står der.

Jeg har sterkt handikapet barn i familien (ikke kromosonfeil eller noe slikt) men jeg har virkelig fått sett hvor mye et slikt barn krever, og for å være ærlig så vet jeg ikke om jeg klarer det.

Ønsker jeg f.eks å være "småbarnsmor" til jeg blir 80 år..... Og det å sette bort barnet sitt på en institusjon er absolutt ingen enkelt ting det heller, for husk at dette barnet er like mye barn om det er 40 år også...

 

Og jeg skal faktisk til undersøkelse for å se om alt er i orden. men i første omgang er det bare en omfattende UL.

[Solskinnsjenta]

Personlig ville jeg ikke tatt en slik prøve. Min manns søster er psykisk utviklingshemmet, og selv om jeg ser at det har vært og fortsatt er vanskelig for mine svigerforeldre, vet jeg at de ikke ville byttet henne vekk for alt i verden. Og de hadde et valg, hun er nemlig adoptert!

Selvfølgelig ønsker vi for alt i verden at våre barn blir friske, men jeg vet også at vi kan tilby et godt liv til alle som kommer til oss.

 

De som sier at det hadde vært bedre om slike barn ikke fikk leve, blir jeg kraftig provosert av. slik som bestemoren i innlegget over her. Hvem er vi til å bestemme hvem som har livets rett?

 

Men jeg vet også at vi har regler i dette landet som gir oss lov til å ta senabort i visse tilfeller, og vil derfor ikke dømme dem som velger å benytte seg av det, det er deres valg.

 

Mitt valg er at abort ikke ville vært alternativ i noe tilfelle.

[tjorven 1]

Vil bare si at jeg hadde samme syn på deg når det gjelder DOwn men etter å ha snakket med gen teknikere på ullevåll viser det seg at de lykkelige disimilis mongloide utgjør 20% av de med downs resten er alvorlig sykere og mange dør i svært tidlig alder pga av andre "defekter"

Jeg leste masse om dette selv og hadde helt klart bestemt meg for å beholde babyen om det var down som var problemet, men det kommer altså ann på her også hvor syke de er med downs... Downs kan også være uforenelig med liv, og det burde man være klar over....

[tjorven 1]

Nå var det faktisk JEG som bestemte om jenta mi skulle ha livets rett og jeg har ikke angret en dag,(det ble selvfølglieg godkjent av en abort nemd, og det hele var ganske spsielt da jeg var 3 uker ETTER grensen for søik abort i slike tilfeller) og det bestemoren min sa kom kanskje litt feil ut, etter å ha jobbet med ALVORLIG funksjonshemmede i 30 år var hun den første til å se gleden og sjarmen hos disse barna, men hun var kanskje også den som så hvor mange av de som faktisk led som ikke kunne spise selv som hadde store smerter, familiene rundt mm. Vi kommer fra en familien som har vært avlastere for flere banr med både fysisk og psykiske lidelser så jeg vet faktisk ganske mye om dette i motsetniing til de som synes disimmilis er SÅ søte...

 

KLart det er det værste valget jeg noen gang har tatt, men jeg angrer ikke ikke ett sekund faktisk. Godt vi er forskjellige alternaitvet mitt var å avslutte mens hun fortsatt hikket sparket og var tilfreds inni magen min....hun ble sykere og sykere på slutten og døde da jeg fikk veer, da fødselen ble satt igang. Marerittet mitt mått være å gå12 uker til å VITE at babyen kom til å dø, før eller sener.

 

Men som sagt det er ikke git at jeg tar fostrervanns prøve denne gangen