Påan igjen.

[Anonym bruker]

Jeg fatter ikke hvordan jeg kan glemme hvordan det er å være i den tilstanden jeg er nå. Har vært gravid 3 ganger før, og i 16-17. uke begynner det å balle på seg.

 

Det begynner med en konstant følelse av håpløshet, ingen selvtillit, total mangel på selvinnsikt og trøstespising. Så blir jeg feitere og feitere, blir mer og mer deppa. Et skikkelig raserianfall hver eneste dag.

Det aller verste er den indre uroen. Den driver meg til vannvidd. Hadde den ikke vært der, hadde ting vært litt bedre. Jeg klarer ikke slappe av og blir en tyrann hvis min(e) daglige treningsøkt(er) blir utsatt til dagen etter.

 

Jeg hører gravide blir så trøtte. Jeg har ikke vært trøtt, mine indre organer løper maraton hele døgnet. jeg våkner flere ganger i løpet av natten og føler en enorm uro. Klarer ikke sove, sover i gjennomsnitt 5 timer i døgnet.

 

Det som provoserer meg mest er det utrolig lykkelige gravide. De som hele tiden snakker om hvor fantastisk det er å være gravid, hvor fantastisk det er å føle det spire og gro inni seg. De som viser sin struttende mage før de har passert de første 12 ukene. De elsker sin ufødte før den er født og synger godnattasanger for dem fra den dagen graviditetstesten er positiv. Spar meg.

 

Slik jeg ser det nå, burde jeg bare avbrutt svangerskapet. Jeg er nesten en fare for meg selv, jeg føler meg ødeleggende for mine omgivelser og har nærmere 0 følelse for det som er inni magen. Jeg ser bare en stor, feit kropp. Ikke engang mannen min får lov til å ta på meg, jeg takler ikke nærhet.

 

Lyset i tunnellen, det lyset som viser meg at jeg faktisk IKKE er helt sprø, er de skjønne barna mine. Jeg har gått gjennom akkurat det samme med dem, og nå elsker jeg dem over alt annet. Jeg gjennomgikk de to siste svangerskapene med anti-depressiva, da gikk ting veldig mye lettere. Denne gangen har jeg planer om å klare meg uten, vi får se hvordan det går;=(