Gå til innhold

Er dere like lykkelige hele tiden?


Anbefalte innlegg

Jeg lurer på om alle går rundt og er lykkelige hele tiden.. Selv må jeg innrømme at jeg av og til lurer på hva f.. jeg har gjort. Det er plutselig så mye jeg skulle gjort først, og så mye jeg går glipp av. Er det bare meg som tenker sånn? Dette er som regel på kveldstid, på morgen/dag er alt vel. Dvs jeg merker jo ikke noe til dette her, annet enn ømme pupper, fort gjort å glemme at jeg i det hele tatt er gravid.

Lenke til kommentar
https://forum.klikk.no/foreldre/topic/7554918-er-dere-like-lykkelige-hele-tiden/
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg kan trøste deg med at du aldri ommer til å angre :-) Var på filipinenene da jeg var 7,5 mnd på vei med første mann, har nesten ubegrenset med barnevakt, men vil jo ikke være masse borte fra velse jenta. Man får til det meste selv med barn om man vil. Men som deg harjeg ikke den ultimate lykke følesen hele tiden og det er vist helt normalt min går på oi to barn herregud klarer jeg det?? osv dessuten har jeg vært uheldig tre ganger på rad og mistet i uke 8, 15 og 26 så det ligger nok litt angst bak den manglende jubelen min!!!

 

MEn det er nok ikke unormalt for din del man vet jo ikke hva det innebærer og man blir usikker og det er helt ok :-)

Du er ikke den eneste! Jeg er 5 uker på vei, føler meg ikke særlig gravid unntatt ømme pupper, glemmer det av og til. Men noen ganger når jeg husker på det tenker jeg også "Herregus hva har jeg gjort?". Det klaffet ved første forsøk, hadde regnet med å måtte prøve i 1 år minst. Nå tenker jeg at det er for tidlig, at jeg ikke kommer til å klare det, at jeg kommer til å bli bundet av barnet. Jeg er nesten aldri lykkelig med svangerskapet. Har for det meste panikk når jeg tenker på det. Har masse dårlig samvittighet overfor barnet fordi jeg tenker slike tanker. Har i tillegg en bestevenninne som sliter veldig med å få barn, hun har prøvd i 2,5 år. Hos meg klaffet det for første gang. Har litt skyldfølelse overfor henne også. Gruer meg til å si dette til henne. Tror vi kommer til å vokse fra hverandre. Ellers har jeg ingen venninner som er gravide akkurat nå. Er redd for å være helt alene i permisjonstiden. Har mange mange negative tanker rundt svangerskapet mitt. Vet ikke hvordan jeg kommer til å komme ut av dette tankemønsteret. Synes det er så synd at jeg ikke kan nyte svangerskapet mitt. Er lei meg mesteparten av tiden....

Jeg er vettskremt! Fant ut i dag at jeg er seks uker på vei, og føler meg ikke særlig gravid med unntak av ømme pupper.

 

Har ingen nære venninner som har barn, og ingen som er gravide heller.

 

Barnet er veldig ønsket, men nå føler jeg meg mest sjokkert og lamslått. Hvis man tar dette her på alvor, er det nesten rart å ikke bli litt skremt. Det er jo en veldig stor forpliktelse, som vil forandre livet slik vi kjenner det.

 

Samtidig er det også verdens størse gave, og jeg har aldri hørt om noen som har "angret" på at de fikk barn, enten de er unge eller gamle. Det er nok naturlig å være litt overvelmet, men i bunn og grunn er vi jo veldig heldige, eller hva?

Jeg er i min 9 uke, jeg tror at først nå begynner det å synke inn at jeg er gravid, jeg har visst det en stund. Men først nå begynner jeg å kjenne det. Kjenner at hormonene tar helt av, er så trøtt og sliten som jeg aldri har vært før. Og først nå begynner bekymringene å komme fram. Så nei, jeg er hvertfall ikke lykkelig hele tiden.

Vet ikke om jeg er helt på samme bølgelengde,men jeg er ikke lykkelig hele tiden jeg heller.Dette barnet er veldig ønsket,tok lang tid før det satt.Men likevel klarer jeg ikke helt å være superglad.Hadde en MA sist,og dette gjør at det setter en demper på gleden.Er så redd det skal gå galt igjen,og sliter også veldig med at jeg ikke får tatt meg en røyk,noe som gjør at jeg er mye irritert og sint.Patetisk?Ja,jeg vet det,men sånn er det....

Tror ikke jeg kommer til å glede meg over svangerskapet før jeg har kommet litt lenger,og kan slappe av litt mere med at det går bra.Alt føles liksom så uvirkelig lenge til,er bare i uke 6-7.

Er ikke bare fryd og gammen dette her jenter:)))

Annonse

Tusen takk for alle innlegg! Trodde jeg var alene om slike tanker! Ikke misforstå meg: Jeg ønsker barnet, vi hadde bestemt oss for at vi ville ha barn - fikk det til på første forsøk, vet at jeg har mye å være takknemlig for, men klarer ikke alltid å være så gira på dette. Og så leser jeg innleggene til andre som er himmelstormende lykkelige og tenker at det er noe galt med meg iom at jeg ikke føler det på samme måte.

Flott at det kanskje er normalt - håper vi alle klarer oss gjennom svangerskapet og blir fornøyde mammaer til små skatter!

Stor klem til dere alle sammen

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...