Nok en gang hjem fra svigers med tårer i øynene...

[Hoppetussa]

Jeg hadde et supert forhold til svigers før vi fikk den lille snuppa vår. Nå er det helt forferdelig. La inn et innlegg her for lenge siden da jeg ble helt sjokkert over at hun reiv jenta mi ut av armene mine uten å spørre. Nå prøver jeg å tolere at hun gjør det, at hun ikke gir henne fra seg selv om hun gråter og vil til mamma, og at hun skal ha henne hele tiden og gir henne heller til sønnen enn til meg. MEN jeg har også sagt i fra et par ganger, blant annet at hun ikke skal blande seg inn når jeg legger Ingrid, hvilken mat hun skal ha(hun vil alltid gi henne middag, hun er 5 mnd!!!). Så blir de sure på meg i noen dager, så går det over, også er det pån igjen. Og ikke bare en gang. For en uke siden var de innom oss, og jeg hadde lagt babyen, da plutselig hører jeg prat fra barnerommet. Da var først svigerfar gått inn, svigermor etter. Det ble et styr å få snuppa til å sovne igjen... og svigermor gikk selvsagt rundt med henne i et kvarter før jeg reiv henne til meg og da roet hun seg med en gang... I dag var vi der på middag og da var hun nær ved å gi henne noe fra middagstallerkenen sin! Jeg blir så frustrert, det er som å prate til en vegg.

 

Puh! Godt å få det ut! Jeg er så frustrert, hadde de i det minste hørt på meg!

[Gjest]

Dette høres jo helt merklig ut! Føler med deg her altså!

Har du bett mannen din ta en prat med dem? Er vel en mulighet for at de hører mer på han...

[Gjest]

Siden de ikke hører når du sier nei og helt opplagt driter i både deg og dattera di synes jeg du burde si til dem, neste gang de inviterer dere eller vil komme bort, at du ikke vil ha de der eller møte dem på grunn av den råtne oppførselen mot både deg og dattera. Selv om de blir sure vil de nok savne sønnen og barnebarnet sitt og så begynne å tenke over hva de gjør.

Blæh, for noen egoistiske tullinger..

[Mathoka]

Huff...kjedelig det der...men det er du som "bestemmer" over barnet ditt, ikke svigermor, det må hun jo bare innse etterhvert...

 

Min svigermor tar alltid lillegutt når jeg kommer, og går bort fra meg så han ikke skal se mamma`n sin, for da vil han til meg...og hun vil heller ikke gi han til meg når han sutrer, skal liksom ordne opp selv, men er jo bare at han vil til mamma`n sin =)

[Anonym bruker]

Hei, stolt mamma til Ingrid jeg også

 

 

Har ei ufordragelig egoistisk svigermor her også. Blir helt matt over hvor selvsentrert og egoistisk hun er.

 

Først presterte hun å ødelegge hele fødsels-og nybaktfar opplevelsen for mannen min. Han låg å grein til slutt. Kun fordi han først ikke hadde kommet i tlf midt på natta midt under fødselen når hun ringte å ville vite hvordan det gikk(HALLO?) å som om ikke det var nok så ringte hun og anklaget oss for å holde henne utenfor fordi jeg hadde sendt bilde av henne til en venninne av meg og ikke til henne, samt at jenta fikk fornavn fra min familie. Det var ikke skikk hos dem...... Hun var så ødelagt at hun måtte gå hjem fra jobb og plaget mannen min med dette hele dagen så han hadde det skikkelig vondt.

Senere har jeg blitt beskyldt for å holde ungen vår skjult for henne, fordi(hold dere fast) den ene gangen hun har vært på besøk hos oss etter at jenta ble født, satt jeg oppe i andre etg her å ammet henne og prioriterte det istedenfor å rive henne fra puppen så svigermor kunne få holde henne..... I tillegg mener hun jeg lar alle andre der hun jobber få holde henne, men ikke hun. Det jobber ca 100 stk der, tre av damene der har holdt henne, derav en som svigermor ba holde henne så hun fikk tatt bilde av dem. JEg har vært på beøsk hos svigermor bare for at hun skal få se nurket flere ganger, sittet på kontoret hennes i timer i strekk, men hun er ikke engang interessert i å se på barnebarnet sitt, og har ikke EN gang spurt om å få holde henne. Det siste nå er at vi har vært oppom dem to ganger siste uka sent på kvelde, en gang for å levere pakker og en gang for å hente noe. Begge gangene har vi hatt det travetl fordi mannen min skulle på jobb eller vi hadde flere ting å rekke før det ble natt. Siste gangen hadde i i tillegg snuppa hatt vondt i magen hele dagen og ikke sovet på 7 timer(hun er 6 uker)Hadde akkurat bæsjet og sovnet i bilstolen sin. Grining og beskyldninger forat hun ikke fikk ta henne inn å holde henne igjen. HVa er det som feiler kjærringa?! Har prøvd å smile å gjøre henne fordøyd til nå, men fikk det virkelig i halsen nå. Tror hun jeg vekker å plager dattera mi unødvendig bare fordi hun vil holde henne?!?! Babyen min skal få sove når hun sover og jeg plager henne verken midt i måltidet eller når hun sover bare fordi den egoistiske svigermora mi føler for at hun vil holde henne. Er jeg slem?! Hun tenker jo bare på seg selv, sitter der å griner og kjefter og gir mannen min dårlig samvittighet. Men det er da ikke vi som skal ta hensyn til henne nå, første pri er jo å tenke på dattera vår, og det må vel være hennes måte å prioritere på også. Men neida, nekter og forstå virker det som. Hører med til historien at vi har vært på besøk hos dem flere ganger, selv om de røyker inne og det er bråk å leven og jenta alltid skal vekkes når hun er der fordi svigermor skal se øynene hennes..... Og hun har holdt henne hver gang vi er på besøk der! Har fått nok, jeg nå.

[Anonym bruker]

Hun er jo bestemor til barnet, de gjør ofte helt tullete ting. Maser og jamrer om sitt, og de vil ofte være eksperter.

Men sannheten er at det er lenge siden de hadde små, og de kan ikke alt. Men det er så lite en kan gjøre, vente litt å la det gå seg til.

Må bare si at min svigermor er helt super, men gir han ikke så altfor lett fra seg når han gråter, men kommer jeg så slipper hun da taket.

Min lille baby elsker sin farmor og var den første han virkelig skrattlo til.

De er sentrale omsorgspersoner, det at de er med barna når de gråter er jo bra når de skal bli kjent, på godt og vondt.

[Anonym bruker]

huff jeg kunne vel ha skrevet flere sider på akkurat denne, min svigermor er også ille ! Virkelig ille ! Hun er så opptatt av å passe og holde og trille og og og... alt som blir nevnt her over, hun skal se øynene hennes, hun skal påpeke ALT hun gjør rundt henne, feks. hun smilte til meg, så dere det hun smilte til meg osv. Hun tror hele tiden at hun er den eneste personen hun gjør ting til. Når jeg er ute og triller og svigermor er med, tar hun plutselig tak i vognen med den ene hånden, slipper ikke.....så presser hun inn den andre hånden sin forsiktig, så der går vi med 4 hender på vognen....plutselig ved første anledning drar hun hele vognen til seg....og NEKTER å slippe når jeg da prøver å ta den tilbake. Altså det må jo se ut som to småunger som går der...seriøst ! Er bare det at jeg på den måten nekter å gi fra meg ungen, vil hun trille kan hun si det og ikke gjøre det slik. Bittelillejulaften skulle vi innom der kl 20 med gaver, skulle være kjappe da det jo er mye og gjøre før jul + det var sent. Lillesnuppa gråt så hinsiiiides at vi ikke klarte å få dratt, jeg aner ikke hva det gikk av henne, men hun gråt gråt gråt og gråt. Jeg sendte en mld til svigers om at datteren vår gråter så ekstremt som aldri før, og sa det var grusomt og at vi ikke helt visste hvorfor hun gråt så. Skrev at vi ble forsinket og i verste fall måtte utsette det, da det jo allerede hadde blitt ganske sent. Så fikk jeg tilbake - HOLD DERE FAST:

 

"Hun kan vel like gjerne gråte hos oss som hos dere........"

 

Ordrett slik, jeg ble så sint/lei at jeg begynte å grine ! Der stod jeg med et barn som gråt som aldri før, bokstavlig talt som aldri før, hun stoppet ikke og både jeg og sambo begynte å bli utrolig redde, vi hadde kjøpt blomster til svigers og skulle dra, så får jeg en SLIK melding ! Jeg var så sint/lei/skuffet at jeg ristet og gråt. Først nektet jeg å dra, sa til sambo at jeg ikke belønner slik ego oppførsel. En ting er å være dritt mot meg alltid og tilenhver tid, men å være ego mot lillesnuppa vår, det skjønner jeg bare ikke at går an. Dette er bare en av seriøst mange episodier ! Det er ille... ! Igår da vi var der ble svigermor dritsur når vi skulle dra kl 20:30. Sier til babyen (for å si det til oss): "Skal dere dra så tidlig nå igjen, må dere dra så tidlig, huff så tidlig osv. osv." Da vi skulle spise middag satte jeg bagen til snuppa ved siden av meg, da hun småsutret litt og ville ha smokken innimellom osv. Dette lagde svigermor et stort nummer av, "må du ha henne hos deg, kan hun ikke ligge på gulvet hvor vi alle ser henne" "nei men hun sover så best at hun bare får være i fred nå og få sutta si", "men nå ser jo ikke vi henne", "vi får heller se henne etterpå"sa jeg, "nå skal vi spise". "men da er det jo bare du som ser henne". Hun er HELT manisk, jeg blir så sliten ! Og når snuppa gråter og vil til mamman eller pappan sin, nekter de å slippe, ser mange over skriver det samme, og det er så frustrerende! Man vil ikke at barnet skal måtte gråte så en annen person kan prøve seg som smokk. De har hatt sine barn og sine runder. Og når jeg da henter ungen må jeg trenge meg på og si høyt og tydelig: "vil du komme til mamma?" Så sier svigermor noe som:"men herregud da, jeg klarer vel det jeg vel...." og blir seff dritsur...!

 

Etter vi har fått barnet vårt er alt et ork. Svigermor ville se oss ofte før, men nå vil hun se oss hele tiden og har på en måte en "grunn" og sier hun må få se barnebarnet sitt vokse opp. Jeg er så annerledes enn disse menneskene, og før gikk det an å se de av og til, men nå vil de sees hele tiden, og jeg er så sliten av det. Jeg klarer nemlig ikke å ha et så tett forhold til de som de ønsker. Det blir for mye. Svigermor er til tider langt nede, går på medisiner og har høyt stoffskifte. Hun er veldig spesiell, samboer vil aller helst ikke se henne, men føler at han må. Hun har mast siden dag 1 om å få passe, men sannheten er at jeg ikke vil la henne passe barnet. Jeg tør rett og slett ikke. I går da vi var der forsvant hun plutselig med ungen, gikk i kjellerstuen og ble borte i kanskje 20-30 min. Jeg sitter der oppe og blir helt nervøs. Jeg skjønner bare ikke hvordan noen får seg til å gjøre noe slikt. Jeg orker ikke å dra på besøk til noen, for så å være der i 5-6 timer og ikke få holde barnet mitt i det hele tatt. Det er frustrerende for barnet faktisk, og jeg synes det er så ille at folk tenker på seg selv før barnet ! Hun er så liten enda (3,5 mnd).

 

Igår da vi dro var det på'n igjen, "når skal vi sees neste gang, imorgen?" "Vi må jo sees minst to ganger i romjulen" bla bla bla. Og vil ha dato og svar der og da.

 

Jeg er SÅ sliten, føler at jeg ikke makter stort mere, og jeg orker ikke dette tette forholdet med svigermor. Jeg prøver å gjøre det beste ut av det alltid, smiler og prøver å være høflig.Det eneste man får tilbake er kritikk, sure blikk osv. Dessuten så skal de alltid påpeke ting "nå tror jeg barnet har fått tenner" "nå tror jeg hun er sulten" "nå tror jeg ditt, nå tror jeg datt". Det går ikke lengre an å prate eller snakke om noe annet enn baby, ikke for at det ikke er koselig, men det blir så intenst hele tiden. Jeg takler det bare rett og slett ikke. Aner ikke hva jeg skal gjøre lengre, de er helt på tuppa og det er så ille. Synes dere man må se svigers ukentlig fordi man har fått barn ? Jeg har hele tiden hatt et problem med de, lenge før barnet kom, men nå etter barnet kom har det blitt så ekstremt at jeg ikke lengre tenker på annet. Jeg gråter stort sett etter hvert besøk/treff eller er meget nervøs i kroppen. Nå sier sikkert mange at samboer bør snakke med henne, men det går ikke. Ingen kan snakke til henne, da hun ikke er helt oppegående på en måte. Da griner hun og lager et sant hel¤"!#¤#%te. Å snakke med henne er virkelig ikke et alternativ. Hun er sur fordi hun mener hun ser henne alt for lite og blir holdt utenfor. Maser om å få passe HELE TIDEN og er på'n hver dag. Sier hun får abstinenser om hun ikke ser ungen, og må ha ukentlig dose. Sier så mange syke ting at det er ikke mulig. Det er tusen småting jeg ikke liker at de gjør med barnet, men jeg prøver å velge mine feider. Har endelig fått inn at de ikke skal drive å ta henne i munnen feks...men slike småting må man kunne leve med, men dette med at vi skal ha et nærere forhold enn noensinne takler jeg bare ikke. Jeg har så mye å gjøre, jeg har dessuten andre venner og egen familie. Har ikke tid til å varte de opp hver dag hele tiden og hver uke. Herregud, ungen er bare 3,5 mnd ! Føles som vi har hatt henne i 5 år og at svigermor er der hele tiden. Hun har klaget fra dag 1 om hvor lite hun ser henne. Hun fikk komme på sykehuset samme dag som fødsel. Jeg bare er så sliten og de tar så mye glede fra det å være nybakt mor. Derfor spør jeg dere, kan man si nei noen uker ? Hvor ofte må man sees ? Det må jo legges til av vi overhodet ikke går sammen, hadde det enda vært så lett, men i tillegg til at vi frafør av ikke passer sammen, har vi nå et barn å forholde oss til, og derfor vil de se oss så ofte som mulig og føler de har rett til det.

 

Jeg er skikkelig sliten og merker starten på en depresjon pga. dette. Jeg makter bare ikke mer, jeg drømmer om svigermor, jeg tenker på det hele tiden, og jeg vurderer å flytte til en annen by da det er så ille. Det må da gå an å sees litt sjeldnere, når vi sees så må det gå an at de ikke er på tuppa konstant og når vi ikke sees trenger vi ikke tlf om at de får abstinenser og bla bla bla. Huff ble utrolig langt dette, men jeg er langt nede nå, og jeg og samboer diskuterer dette mye. Det er utrolig synd på han som står i midten av alt dette. Han takler ikke moren sin han heller, men det er lettere for han å la ting passere enn det er for meg. Han er utrolig sliten han og, men som sagt, det går ikke an å prate med mennesket, da hun rett og slett ikke forstår at hun driver oss vanvidd, eller ville forstått at noe av det hun gjør er langt over grensen.

 

Hilsen en som gjerne vil være anonym nå

 

PS: dette er virkelig bare småtteri ift det vi må forholde oss til daglig, har bare fått med en liten del av det hele...

[Anonym bruker]

jeg må bare føye til å si til hi at jeg forstår deg, jeg forstår deg så hinsides godt. Jeg sliter akkurat som deg, gråter og styrer. Slik har det vært i 4 år nå. Det er IKKE lett å måtte forholde seg til mennesker bare fordi man "høflig moralsk" må det da det er familie og man overhodet ikke går sammen. Jeg synes det verste er å vite at disse menneskene må jeg forholde meg av så lenge de/vi lever. Det er ingen utvei. Jeg har ikke lyst å bruke så mye tid av livet mitt på personer jeg bare ikke liker/ikke går sammen med. Til dere som nå kanskje tenker at vi jo er voksne og må klare å forholde oss til andre mennesker på en normal måte; ja jeg er enig, men dette er ekstreme tilfeller jeg håper de færreste må gjennom. Det gnager og tærer på. Det er fryktelig. Disse menneskene benytter hver anledning de har til å dra meg ned, si spydige ting osv., men nå har det gått helt av skaftet og jeg klarer ikke mer. Jeg tenker ikke bare på de når vi er sammen, nå er de i tankene mine hele tiden. Det ødelegger meg faktisk, er nesten så jeg snart trenger psykolog for å takle de.

[Stratos med 3 barn]

Hadde noen gjort det der mot min sønn og meg hadde det jaggu blitt månelyst uansett hvem den skyldige var! Gå inn på rommet uten lov å kanskje også vekke ungen....? Nei fy flate, jeg kjenner jeg blir skikkelig irritert på dine vegne!

[Anonym bruker]

Jeg har det som de fleste at dere et anstrengt forhold til svigers etter at tulla ble født, men har måtte riste i meg selv Maaaangen ganger. For som oftest gjør ikke bestemødrene noe som kan skade våres lille,det er nok desverre bare vi mødre som er helt på randen,ingen skal få holde og styre med barna våres som de vil,tro det eller ei barna har så godt av det, de blir mye mer trygge jo flere mns de knytter tette bånd med og tenk deg om,skal ikke bestemødrene få knytte bånd og holde barnebarna sine en halv time en eller to ganger i uken pga vi er så overbeskyttende?

Tenk hvor sårende det hadde vært vist våres menn hadde blitt slik som vi er når våres mødre skulle være med barnebarnet sitt...bare en liteb tankenøtt, tror nok eller vet at vi er nok Mangen her som overreagerer sterkt og er i grunn ganske egoistiske,sånn føler hvertfall hvertfall jeg meg etter at jeg prøvde og åpne øynene mine og se hvordan det egentlig er...vi er nok ganske flinke til og drive samboerne våre fra mødrene deres...bare en liten tankevekker....

[Hoppetussa]

Jeg har kjeftet på mamma også jeg, men hun tar til seg kritikken. Hun er en ganske bestemt person, men det er i grunn ikke svigermor, hun er ikke noen autoritet, men bare "tar henne" liksom... Som jeg skrev i hovedinnlegget har jeg begynt å finne meg i ganske mye fra henne, men det går en grense for meg også. Da vi var på besøk hos dem i går, og andre holdt Ingrid og skulle til å gi henne til meg, var hun der med eeen gang og dro henne til seg.

 

Jeg vet det er stas for henne, og hun kan få holde henne så mye hun vil om hun ikke hadde gjort det på den måten. Det er LOV å SPØRRE om hun kan få lov itl å holde henne.

 

Og Ingrid liker det heller ikke at hun er sånn, jeg tenker som så at når hun blir eldre og skjønner litt mer av det som skjer(at noen plutselig tar henne vekk fra mamman elller pappan) vil hun reagere med mer motstand. Hun er 5 mnd nå.

[Hoppetussa]

Vi har prøvd begge to. Han tør ikke si så mye til faren, han reagerer litt overdrevent av og til... Så det blir meg som tar de tøffe takene.

[oslojente80 Mina f 07.09.06]

Jeg skjønner deg kjempe godt at du blir lei deg. Jeg synes du bør snakke med mannen din og la han fortelle foreldrene sine hvordan dere vil at ting skal gjøres. At de skal spørre først osv... Jeg hadde tilta om noen hadde gjort det her

[Anonym bruker]

gå inn på skravla og les der er nett komt en innlegg om svigermødre. Er helt enig der.

[Eliise]

Skjønner dere så inderlig godt!!!

 

Har et helt elendig forhold til svigermor jeg og. Frem til jenta ble født hadde vi et okay forhold, vi kunne gjøre ting sammen bare jeg og henne faktisk. Men rett etter fødsel var den perioden over...

 

Hun klarte på alle måter å ødelegge barsel tiden. Både på sykehuset, og de første dagene hjemme =(

Orker ikke gå inn på detaljer, men siden hun har 5 unger selv hadde jeg faktisk regna med litt mere forståelse og respekt fra henne!! Men NEI, det var å forvente for mye...

 

Hun og "vet best", skal styre og stelle. Ja, hun har oppdratt 5 unger, men det er 12 år siden siste var baby, og ting har forandrett seg. Babyer skal ikke lenger skrike for å trene lungene. Bilstolen hun brukte på sine 3 yngste er IKKE "fult brukelig" og "godkjent" i dag. Den er jo 15 ÅR gammel og full av inngrodd søl. Og Alt må jo lille alvejenta vår få smake på, ALT, får noia av å måtte passe på at hun ikke dytter ting inn i kjeften hennes... For "hun har jo ikke vondt av å smake litt", som hun sier...

Og selvfølgelig skal hun jo røske til seg ungen så fort vi kommer inn døra.. Greit hun vil holde og leke, men la nå ungen få se seg rundt å hilse litt på folk før hun springer av gårde med henne!!!!

 

Kan fortsette med eksempler side opp og side ned, men mye er jo allerede nevn over her...

 

OG, for å gjøre det hele mere tragisk...

Hun liker meg ikke. Jeg er ikke det hun ønska til sønnen. Hun er ganske religiøs. Og "ønska" at sønnen skulle gifte seg før vi flytta sammen. Og gjett om hun var happy når vi ble gravid, for da MÅTTE vi jo gifte oss... Men der heller gjorde ikke vi som HUN VILLE. Og da når dåpstiden kom opp... Hun sprang på do å la seg ned å begynte å grine når jeg sa det ikke ble dåp. Og har siden gnålt om dåpen hver gang vi har møttes!!! Jenta er 6 mnd nå... Kanskje på tide at det trenger inn at det ikke blir noen dåp?!?

Og det er himling med øya, og sure komentarer... HELE tiden for at vi ikke gjør sånn som hun vil. Det var ikke "sånn hun hadde sett det for seg"...

 

Kjenner jeg koker!!!!!

Kan ikke jeg og sambo få bestemme selv hvordan vi vil leve livet?? Gifte oss, om og når vi vil? Døpe hvis vi vil?? Oppdra dattra vår som vi vil, og sånn vi føler er best??

 

Hun er en sånn kontroll frik at det halve kunne være nok!!! Hun har flere ganger tilbutt oss tomta ved siden av huset dems, så vi kunne bygge hus der.... ALDRI I LIVET om jeg vil være nabo med henne. Sliter nok på nærvene og ha henne i samme BY =(

 

Nå fikk ikke jeg og sambo feira jul sammen heller... Vi skulle på hytta til svigers, men endte med at jeg og jenta måtte reise til min familie2 timer med fly unna. Ble jo koselig det da, men det var jo første jula til jenta vår.

 

Jeg og sviger mor har mye å prate om, men nå er det faktisk nok med å la henne slippe unna med sin sure oppførsel. Nå KREVER jeg å bli respektert for meg og mine meninger, og det uten å måtte få sure bemerkninger og himling med øya ved et hvert møte... Jeg har latt henne slippe unna med alt for mye, og sambo har ikke tatt sin del... Han vil ikke komme i mellom som han sier...

 

Jeg krever ikke mye, kun det å få gjensidig respekt!!!

Og det synes jeg IKKE er formye...

 

Det her burde kanskje være anonymt, men om hun leser det, og kjenner seg igen gjør det ingen ting!

[gerd]

Uten at jeg har lest noen andre innlegg, så har jeg en liten følelse av at det kanskje ikke er så lett for Svigers å få kontakt med jenta di?

Du må jo tolerere at jenta er hos Svigers selv om hun gråter. Hun kan ikke lære seg at hun får komme til mamma hver eneste gang det passer henne slik? La Svigers få ta del i jenta di så blir det nok lettere å få dem til å skjønne at hun ikke skal ha middag enda og at har hun lagt seg så har hun lagt seg.

[♥ Snøblomst ♥]

Forstår flere av reaksjonene og følelesene flere av dere har i møte med svigermor. Hadde en tøff start her også hvor svigermor laget en kjempeepisode da hun ikke fikk komme 2 timer etter fødselen for å hilse på sønnesønnen. Da kastet hun gaven og var hysterisk på telefonen. Jeg trodde helt seriøst at det hadde klikket for den ellers så sindige og rolige damen.

 

Tror at urinstinktene til oss alle mødre, både nybakte og bestemødre, våkner når et nytt lite vesen kommer til verden. Plutselig blir enkelte til tankeløse uhyrer som får svigerdøtrene til å se både rødt og svart )

 

Av egen erfaring kan det være lurt å rett og slett prøve å overse hysteriet. Det legger seg som oftest. Svigermødre "lander"ofte etter en tid og blir omgjengelige igjen. Og tro meg, maset om trilling og pass stillner om dere bruker litt omvendt psykologi.

 

He he, da svigermor klaget over at vi bare var der en gang eller to i uka begynte vi å besøke henne hver dag. Spurte også ofte om hun ville passe.

Etter en uke eller to, merket vi godt at svigermor var "vel fornøyd" og takket oftere og oftere nei til barnevakter og passing. Gikk kanskje litt langt vi da, for nå kaver vi virkelig med å motivere svigermor til å sitte barnevakt )))

[Anonym bruker]

Synes mer synd på svigermødrene her jeg, enn barna...

Slapp av litt.. De har oppdratt unger selv. Ikke la små bagateller ta overhånd...

Om noen år er det faktisk svigerdøtrene våre som skriver slikt om oss..

Det ER jo spesiellt å bli besteforeldre. De gjør kanskje ikke alt slik som vi forestiller oss i vårt hode, men vær glad i hele tatt dere har noen der som bryr seg om ungene deres..

 

Det er jul, vær glad...

[Hoppetussa]

Jeg er klar over dette også, og er kjempeglad for at hun er glad når vi kommer. Det kunne ha vært at jenta vår var mindre spesiell enn de andre barnebarna. Det jeg ikke liker, er at hun ikke innser at jeg er mamman og vil helst blande seg inn i områder jeg mener man ikke gjør, som mat, soverutiner, og det å rett og slett rive jenta ut av armene mine. Hun kunne hatt henne så lenge hun bare ville om hun hadde "spurt" på en pen måte!

 

Jeg syns synd på jenta mi som illskriker i fanget til farmor også jeg, når det er tydelig at hun får dekket behovene hos mamma eller pappa.

 

Vi har vært der i dag også, og da gikk det litt greiere. Men nå må jeg vaske alle klær og ting vi hadde med, for det stinker så røyk der inne... Sukk, blir aldri fornøyd jeg!

[Gjest]

Har det litt på samme måte her og, så må si at jeg forstår hvordan dere alle har det!

Mannen min ringte til moren sin 10min etter snuppa ble født, hun var ei stor jente på nesten 4,3kg. Han fortalte dette til moren sin, var så stolt og yr av lille datteren sin, hun avbryter han bare og sier at det er ingen baby, babyer skal ikke være så store,det er ikke fint. Han ble helt satt ut og lei seg, han synes jo datteren vår er verdens nydeligste. Så han orket ikke prate mer med henne og avsluttet samtalen. Fikk så vondt av han.

Familien min beøskte oss på sykehuset, klarte ikke vente med å se henne. Moren hans syntes det var unødvendig, fikk jo se henne senere uannsett, hun hadde så mye å ordne med hjemme, så hun så henne ikke før hun var 3 uker.. Mannen min var så skuffet og lei seg stakar.

Når vi besøker de er det så vidt jeg får lov å amme henne, de skal holde henne hele tiden uannsett hvor mye hun gråter. Har prøvd å si at hun roer seg med en gang hun kommer til meg, men det går ikke helt inn..

Sist vi var det lurte hun på om jeg har kusma siden jeg er så tjukk i ansiktet... La på meg nesten 20kg, og har fått høre det hele tiden hvor stor jeg er, det sårer meg faktisk veldig da jeg er veldig klar over dette selv og prøver å gjøre noe med det.

Vet ikke om hun mener noe vondt med dette, tror hun ofte prater før hun får tenkt seg om. Liker svigers godt, men er noen ting jeg reagerer på, og disse er noen av disse..

[Anonym bruker]

Jeg vil kommentere dette med at vi må "ta hensyns" til svigermor. Jeg tror de fleste gjør det og jeg vet at jeg er MYE mer tålmodig med svigermor enn jeg er med andre, og jeg vet at det kan være vanskeligere for henne enn for mamman min osv............ Men jeg vil bli respektert! Så hvis jeg sier at gutten skal ligge å sove i fred, så syns jeg ikke det er greit at hun vekker han.

 

Jeg er mer plaget av at hun maser så mye om amminga jeg...... Hun spør hver eneste gang vi prater sammen! Og da spør hun om det er nok melk, nok næring i den og om han suger godt osv......Gutten legger på seg, sover 3-4 t mellom hvert stell, virker mett og fornøyd og jeg pumper unna melk hver dag... Hjalp ikke at mannen min sa noe til henne heller..... (også henger hun over skuldra mi når jeg ammer.....sa at hun vær så snill måtte gå unna og da svarte hun "jeg synes bare det er så koselig å se på at han suger skjønner du".......)

 

Han har gulsott og har derfor måtte gi ham mme i tillegg til mm, de 2 siste dagene, gjett om dette ga henne vann på mølla! Så nå tier hun vel aldri.........

 

Syns det er mest trist egentlig. Virker som at hun ikke hører hva jeg sier, så jeg kunne like gjerne bare latt være å svare når hun snakker!?!

[Hoppetussa]

Hehe, vet du hva svigerfar absolutt skulle gjøre da jeg ammet i stua deres da? Filme meg og babyen!!! Det er ikke så fryktelig morsomt å få med sånt på film!

[Thula]

Da hadde jeg detonert så sinnsykt at det ristet i veggene! Etter 3 barn begynner jeg endelig å legge av meg snill-svigerdatter-komplekset mitt, det er viktigere for meg å bli respektert enn å bli likt etter hvert. Jeg er lei av at velmenende besteforeldre totalt overkjører barnets behov for å få tilfredsstilt sitt eget behov for å se og holde barnet. Om de vil ha mer tid med barnet, så får de rett og slett stikke innom oftere. Å vekke et sovende barn for å få kose litt med det, er ikke holdbart i det hele tatt. Og jeg sliter med det samme, at de vil gi henne noe fra middagstallerkenen, og det blir bare ikke aktuelt og jeg skjuler ikke at jeg blir rimelig oppgitt over å måtte fortelle voksne folk at jenta er for liten til vanlig mat..

 

*sukk*

 

[Hoppetussa]

Skulle virkelig ønske at jeg turte å være sånn. Jeg tror de ser på meg som en ganske sta og bestemt svigerdatter selv, og det lille jeg har sagt til de på en vennlig måte har blant annet ført til at jeg ikke fikk bursdagsgave(mens andre svigerdøtre tydelig ble gjort stas på).

[soria moria og nurket]

Nå ble jeg mektig provosert her! Sjelden jeg klarer å hisse meg opp over innlegg, men dette tok kaka. Makan til svigerforeldre som finnes rundt omkring. Stå på jenter, det er deres barn og DERE som bestemeer til syvende og sist (selv om det er lov til å ta imot råd)!

 

Jeg er glad jeg kommer godt overens med mine...