psykisk syk= dårlig mor?

[Jaris]

Jeg har diagnosen manisk depressiv og lurer litt på hva andre tenker om at jeg som har en diagnose skal få barn?

 

Blant mine nære så har jeg fått mange ulike signaler, dessverre har de fleste hvert negative og jeg får inntrykk av at de tviler på om jeg er i stand til å ta vare på et barn..

 

Bare for å ha det sagt så både studerer og jobber jeg, så jeg fungerer normalt i hverdagslivet, har også samboer i full jobb.

 

[2barnsmamma og kanskje en til?]

Jeg tror ikke at det er noen 'automatikk' i at man blir en dårlig mor, selv om man er psykisk syk. Men det er jo en god del ting man må ta hensyn til, som ikke 'alle andre' må.

F.eks: endel manisk depressive kan gå inn i fødelspsykose.

Det er spesielt viktig å få nok søvn (det er det jo for alle,) en m/d har større risiko for å gå inn i psykoser, hvis de ikke får nok hvile og søvn (hvis jeg har forstått det riktig)

Sykdommen opptrer gjerne i slekt og det vil være en viss sjanse for at barna (ene) dine også kan få m/d

 

Det viktigste er vel at du tar vare på deg selv og at du har et godt støtteapparat rundt deg som kan fange opp når noe er på vei til å skje (du er på vei 'opp' eller 'ned')

 

Lykke til:)

[Sneglemamma med nr. 2 i magen]

Hei!

 

Jeg tror ikke du skal bekymre deg for det. Så lenge man selv og de rundt en er oppmerksomme på at du har diagnosen, så kan de gi deg hjelp når du trenger det. Husk også at det er viktig å be om hjelp før det har godt for lang. Bedre å være føre var... Et godt støtteapparat er viktig, så jeg håper du har det rundt deg.

Jeg er selv oppvokst med en mor som er manisk depressiv, og hun har vært verdens beste mor for meg og søsteren min. Hun har nok hatt sykdommen mesteparten av livet, men familien og hun selv skjønte det nok ikke før hun gikk inn i en fødselsdepresjon etter at lillesøsteren min ble født.

Moren min har vært innlagt noen ganger på psykiatrisk avdeling i løpet av oppveksten min, og det er selvfølgelig fælt når det skjer, men jeg tror vi har blitt en mye mer sammensveiset familie av det. Vi er blitt veldig flinke til å vise omsorg overfor hverandre. Faren min har også vært helt utrolig! I dag går moren min på medisiner, og fungerer strålende i jobb og privat, og hun gleder seg enormt til å bli bestemor. for første gang.

[mamma i november!(2005)]

alle har vell sine psykiske problemer..... jeg har å mine men jeg får nå skryt vær eneste dag om hvor flik jeg er med ungen....

eneste var at barnevernet ble kontakta før ho ble født for at jeg skulle få oppfølging liksom å at barsel skulle vite om det....

men en dårligere oppfølging har jeg aldri fått, å barsel bare skrøt=)

så ikke tenk på hva andre sier...tenk heller at dette klarer du!

å du har jo en samboer som helt sikkert stiller opp når du skulle trenge det... ikke bli trist og lei deg fordi andre sier slikt...vil tippe at det gjør psyken verre....?

tenk heller på hva du klarer, hvor flink du er i ting....at di som sier og tenker negativt bare kan reise en viss plass for du kan!og du klarer det samma hva andre sier!!

[Jaris]

Hvem kontaktet barnevernet, du selv eller jordmor?

Jeg tror ikke selv jeg ville ha taklet barnevernet, men syntes du er tøff som takler det! Jeg har fått tilbud om ekstra oppfølging på barsel, men har takket nei til det. Vet bare altfor godt hvordan det har vært tidligere ganger hvor jeg har vært åpen og bedt om hjelp, det resulterte i at folk behandlet meg som jeg var tilbakestående og det orker jeg ikke.

 

Har søkt om ks pga. av sykdommen min så jeg håper det blir innvilget.

Legen mente god oppfølging under fødsel og etter kunne være det beste for meg, men jeg kjenner meg selv såpass godt at jeg vet at en fødsel ville ikke jeg ha greid.

[Forandringfryder ♂♂♂]

Det er helt umulig å gi et godt svar på spørsmålet ditt, å være manisk depressiv er en sykdom og det finnes like mange variasjoner som mennesker... Men uansett, så lenge du har et støtteapparat som fungerer, og kan fange deg opp før du går enten i mani eller depresjon ser jeg ingen problemer med at du blir mor. Medisineringen i dag er også forholdsvis god, så med rett oppfølging kan man leve et tilsynelatende normalt liv selv om man er syk. Jeg kjenner flere med diagnosen som har barn, og stort sett går det bra. Men det har jo hendt at mor har fått en av sine "episoder" og skapt litt trøbbel rundt seg. Det er nok heller ikke lett for et barn å forstå at mor er deprimert og lei seg. Jeg tror det er viktig med åpenhet, og at du lar folk hjelpe deg når det går trått. Søk hjelp i tide osv.

Til slutt vil jeg bare ønske deg all mulig lykke til på veien, det å bli mor er stort, skummelt, nytt, fantastisk, vanskelig og flott uansett hvilken livssituasjon man er i!

 

Klemmer fra

[doble]

Min mor fikk diagnosen da jeg var rundt fem år. Hadde jo vært syk lenge, men da fikk hun et sammenbrudd og måtte legges inn. Hun var vel der omtrent 6uker og fikk hjelp og medisiner. Etter det har hun vært helt normal, og fungert som alle andre. Hun blir fortere sliten enn andre. Men hun MÅ gå på medisiner hele livet ut. Så lenge hun tar disse medisinene er hun jo helt som andre mødre;)

 

Tror ikke du skal bekymre deg for om du blir en god mor, selvom du har diagnosen. Hvis du får riktig behandling straks barnet er født, blir det vel ikke noe problem tror jeg...

Vet jo ikke alt om denne diagnosen da....annet enn det jeg har erfart selv... Mulig medisiner ikke er riktig for deg, men det vet jo de som har peil på det;)

 

Du sier jo at du fungerer normalt idag. Du har jo også en samboer som er klar over diagnosen din, som kan hjelpe deg når du trenger det:)

Tror også det er viktig å få nok hvile, og tid til deg selv. Pappaène kan gjøre akkurat det vi kan....utenom å amme da. Men det finnes flaskemat og.

En annen ting som er veldig viktig er åpenhet iforhold til barna. Det at både min mor og min far har vært åpne om sykdommen hennes og forklart ting til oss barna, har rett og slett reddet oss. Vi sliter litt idag med ting vi har opplevd tidlig i barndommen, men ikke noe vi ikke kan bearbeide.

 

Ønsker deg masse lykke til! Ikke vær redd for å søke hjelp. Det er mange som har opplevd dette på kroppen selv og som kan gi deg råd og hjelp, hvis du ønsker dette.

 

Klem;)