Far eller donor? Hvem sitt behov?

[Anonym bruker]

Jeg har lest flere av innleggene her nå og blir litt forundret over mange av innleggene. For det første undres jeg over at mange av dere ikke har tenkt på hva dere skal si til barnet ang. donor FØR dere får barn. For det andre tror jeg mye av det som beskrives som barns "behov" for å kjenne sitt biologiske opphav er samfunnsskapt. Ja, det finnes forskning som sier at barn bør vite hvem biologisk opphav er, MEN det finnes da også mye forskning som sier at det ikke har noen betydning.Det som dog har betydning er hvordan foreldrene er som omsorgspersoner og om de er ærlige på hvordan barnet har blitt til. I familier der det har vært en far (som av ulike grunner har dratt..) eller mor savner en far i huset så vil det naturligvis bli et savn også for barnet og et tomrom som ønskes fyllt. I familier hvor man har tatt et bevisst valg ift. donor vil ikke savnet etter flere omsorgspersoner være tilstede. Ordet far er i grunnen ikke relevant en gang. Det er snakk om en donor.

 

Ang. debatten om biologisk opphav velger jeg å dra en paralell til fjernadopterte i Norge. Forskning blant disse barna viser at de aller fleste ikke er opptatt av sitt biologiske opphav i så stor grad. Det blir derimot skapt en forventning gjennom samfunnsdebatt og media om de bør være opptatt av det.

 

-Og til slutt må jeg få sitere vår "Gudmor" Nina Stork; Blod er tykkere enn vann, men kjærlighet er tykkere enn blod!

[solstorm]

Jeg kan ikke si meg mer enig med "Anonym"!

 

Jeg er selv fjernadoptert fra India, men jeg har aldri tvilt på mine foreldres kjærlighet til meg. Det har aldri blitt lagt skjul på at jeg er adoptert og foreldrene mine har alltid vært åpne for at jeg kunne ha et ønske om å vite noe om mitt biologiske opphav, men det har jeg aldri hatt noe behov for. Jeg og min kone ønsker å formidle den samme kjærligheten og omsorgen til vårt/våre barn!

[Skjønnere enn skjønnest]

Trampeklapp for anonym! Helt enig med deg!