Det å være ung mor (ganske langt..)

[Miraculix]

Jeg har bare ett spørsmål som sikkert mange har synspunkter på...

 

Jeg har det inntrykket av at "rundt meg" eller her jeg bor er det på en måte tabu å planlegge å få barn når man er 20 år. Hvis man var så "uheldig" å bli gravid når man er 17-20 år, var det ikke snakk om noe annet enn at det var en "feil" eller noe uplanlagt, og veldig ofte er det jo det også. Uplanlagt altså.

 

Men jeg mener jo det at selv om ikke barnet var planlagt, så blir det jo like høyt elsket! Selv om en ung mor vil få det tøft med utdannelse, penger og alt som hører med det å være en ung mor, betyr jo ikke det at det barnet vil få det vondt...! For en mor gjør jo alt for sitt barn.

 

Grunnen til at jeg spør er at jeg aldri har hørt noen på 18-20 år si at de planlegger å få barn, før jeg kom til denne siden (utenom meg selv da.., og jeg ble kjempe glad for å se at det var fler enn meg!!

 

Jeg heller ønsket egentlig ikke å bli mor, før jeg ble uplanlagt gravid. Eller; jeg hadde ikke tenkt på det enda da. Men etter det skjedde det på en måte noe i kroppen, jeg tenkte helt anderledes, prioriterte helt anderledes, jeg hadde allerede forberedt meg på å bli mor allerede (før jeg hadde en ma). Men det som skjedde da jeg fortalte det til de nærmeste, familie og venner var egentlig ganske overaskende. Over 50% av venninner syntes jeg var for rask til å utelukke abort... Jeg hadde jo tenkt nøye igjennom det, men det at jeg ikke valgte abort var nesten vanskligere for de å forstå på en måte. Har ikke kontakt med de lengre heller, de forsvant på en måte i den tiden. Og det er jo litt spesiellt. Det er jo da man trenger venner mest! Men jeg hadde jo fler støttende venninner også, som jeg har den dag idag, gudskjelov:-)

 

Mamma var veldig støttende, syntes det var "tøft" gjort av meg å ta på meg foreldrerollen, mens faren min nektet å ha mer kontakt med meg. Jeg fikk streng beskjed om at jeg ikke burde regne med verken støtte, hjelp eller penger derfra. Det fikk jeg på sms. Snakket ikke med han før jeg hadde hatt en utskrapning da han ringte meg å sa at "det var godt å høre". Min fars samboer var veldig støttende; ringte meg å sa at hun hadde snakket med familien og ordnet forskjellig utstyr osv så vi skulle klare oss bedre. Da pappa hørte det kastet han henne ut. De har ikke kontakt den dag idag.

 

Etter aborten er det ingenting jeg heller ønsker enn ett nytt barn. Det har jeg fortalt legen min og alt, men alle syntes det er for tidlig. Det er nesten så jeg skammer meg over å ønske dette barnet så høyt. Jeg blåser jo egentlig i det, mitt liv er mitt liv. Men det er rart at de som er så nærme meg, kan dømme meg for mitt høyeste ønske.

 

Jaja.... Da fikk jeg blåst ut litt....... Takk for at du leste...:-)

 

Klem

[eva luna]

Hei,

må først få si at han faren din høres litt spesiell ut, sorry... men han virker ikke så veldig forståelsesfull.

Jeg ble gravid da jeg var 20 og er no 23 år og høygravid med nr.2. Elsker å være ung mor og klarer meg kjempebra. Studerer på heltid (er halvveis i studiet no) og vi har grei økonomi. Jeg og min samboer eier egen leilighet, bil og alt vi trenger, litt økonomisk sans er alt som skal til. Og ikke har jeg tatt opp studielån en gang.

Hvis du føler at du er klar for en unge, og forholdene ligger til rette for det, så synes jeg det er bare til å sette i gang. Ikke bry deg om hva venner og familie sier, utdanning klarer du selv om du har barn. Mine foreldre var langt fra overbegeistret da jeg ble gravid, men no elsker de småen over alt på jord :-)

Lykke til....

[Gjest]

Hei!

 

Jeg dømmer ingen som vil ha barn tidlig, og mener at det må være opp til hver enkelt å bestemme.

 

Jeg personlig kunne aldri tenkt meg å få barn før jeg visste at jeg kunne ta vare på barnet på egenhånd, og da tenker jeg med tanke på både utdanning, fast jobb og leilighet. For meg er det viktig å vite at jeg kan gi mitt barn det den trenger uten å måtte spørre mor og far om hjelp til. f.eks det økonomiske. Jeg synes også det er viktig med stabilitet for et lite barn, og kunne gi barnet den tryggheten jeg selv hadde som barn. For meg innebærer det blant annet en fast inntekt. For meg så var det som sagt utenkelig for meg å bli forelder før jeg var ferdig med utdannelsen og hadde en fast og stabil inntekt, slik at jeg visste at jeg kunne klare dette.

 

Jeg er 26 år, og flyttet for meg selv da jeg var 17. Jeg trodde da at jeg var voksen og skulle klare meg selv. Men nå når jeg ser tilbake på det, så er ingen voksen når en er 17 år, og det er klart at jo flere år på baken en har, jo mere livserfaring får en, og jeg mener at det er bra når en skal oppdra en unge selv.

 

Når det er sagt, så ser jeg hverken ned på eller tenker stygt om noen som velger å bli foreldre så tidlig, og jeg gir stående applaus til alle som tar det valget og klarer det bra. Misforstå meg rett her.. Jeg hadde vel ikke ropt hurra om min datter kom hjem som 17 år og sa at hun hadde vært gravid, men jeg hadde helt klart støttet henne så mye jeg kan. det at det er "tabu" å bli tidlig gravid er jo helt klart noe som har kommet de siste 30 årene. I vår foreldre og besteforeldre generasjon var det jo helt vanlig at man ble foreldre tidlig.

 

Alle er forskjellig og noen har lyst å blir foreldre tidlig, andre vil vente. Jeg tror alle uansett alder kan gi et barn den kjærligheten den trenger om de føler seg klar for å få barn.