Hei alle unge gravide! En liten historie til dere!

[Gjest]

Jeg skal kortfatte dette litt, ellers kunne det blitt en hel novelle, hehe :-) !

 

Da jeg var 15 år gammel, ble jeg lagt inn på psykiatrisk avdeling, og kom inn i en meget ond sirkel, med rusmisbruk, selvskading, suicidforsøk, og voldsrelaterte handlinger overfor autoritetspersoner.

 

Jeg kom meg til tider halvveis opp på beina, for så å falle laaangt ned igjen...

 

Barnevernet gav meg til slutt opp, og overlot meg til sykehuset, som også gav meg opp etter et par mnd, det var da jeg virkelig havnet utpå. Hard festing, med harde stoffer og jeg vanket i et belastet miljø i byen, hvorav jeg også møtte faren til datteren jeg har idag.

 

Så døde pappa brått og uventet, der sto jeg, som enearving 18 år gammel, uten utdanning, ikke økonomiske begrep og uten evne til en gang å ta vare på meg selv. Så fant jeg ut at jeg var gravid!

Jeg var på mitt dårligste, da jeg ble gravid, jeg var den som var minst skikket til å bli mor.

 

Jeg fortalte det til mamma, som igjen fortalte det til familien(jeg har en sånn typisk familie som er opptatt av å være velstående, tross vi ikke er det, helt normale mennesker, og de elsker å bry seg). Pga min livssituasjon så kan vel hvem som helst tenke seg til oppstandelsene som oppstod! Tanter og andre idioter dømte meg nedenom og under, og nærmest tvingte meg til abort, de eneste som støttet meg var mamma, og mannen til søsteren min(han sa til søsteren min; "kanskje dette er redningen hennes").

 

Jeg, som vanligvis ville rømt fra problemer ved å ruse meg, hevet meg over den "fisefine" familien min som var livredd en ny skandale, og sa "dette skal jeg klare"!

 

Jeg sluttet å ruse meg, kuttet ut miljøet, sluttet å røyke, og tok livet helt med ro, flyttet hjem til mamma, og fikk orden på livet mitt. Viste hele familien at jeg kunne klare hvis jeg ville!

 

Barnevernet fikk en sentral rolle, pga min fortid, og ville ta ifra meg Emma ved fødselen, fordi de mente jeg ikke var skikket som mor, og atter en gang måtte jeg ut og kjempe for meg selv, å kjempe mot systemet er ikke lett. Jeg fikk egentlig ingen sjanser av de, men da sykehuset ringte etter fødsel og fortalte om meg, gav de meg barseltiden på å bevise at jeg hadde forandret meg, i tillegg til meget tett oppfølgning hjemme i ettertid.

 

Så småning om begynte folk å tro at jeg kunne klare dette, og jeg fikk endelig litt tillitt og ros for alt jeg hadde kjempet for!

 

Nå i sommer satt jeg og saksbehandleren min i barnevernet på verandaen hos meg og snakket om tiden da jeg var gravid og tiden da jeg kranglet som besatt med de for å bevise at jeg kunne klare rollen som ung aleinemor. Jeg spurte henne hvorfor ikke de var villige til å gi meg noen sjanser, da sa hun til meg; "med din fortid, dine papierer, ditt arkiv og daværende livssituasjon, kunne de se fra tidligere erfaringer at ca 2 av 10 ville klare oppgaven som mor", så ble hun litt stille, før hun la til at "du er en av de som klarte det".

 

Nå er Emma 2 år og 3 mnd, jeg lever et bra liv, selvom jeg har hatt noen nedturer ift det psykiske, men har begynt hos psykolog nå. Emma har vært redningen i livet mitt, jeg vet ikke om jeg hadde vært i live idag, om hun ikke hadde kommet til verden...

 

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skrev ned alt dette nå, men ville bare gi dere prøvere og unge gravide tro på dere selv! For JEG klarte det, og jeg er overbevist om at dere kommer til å klare det kjempebra! Å være mamma er det mest fantastiske i hele verden, å få et barn er den største gaven man kan få!

 

Før hatet jeg livet, nå elsker jeg det! Lykke til alle sammen!

 

Stor klem fra

[Gjest]

Heisann!

Kjempeflott at du klarte dette, du skal virkelig værestolt over deg selv, for det er nok ikke enkelt å bli alenemor i en alder av 18,når man sliter med mye problemer i tillegg. Lille emma har nok fått en ordntlig flink mor hun kan være stolt av.

 

Jeg må baresi at jeg er helt imponert over deg og din stå på vilje. kjempebra at du ikke ga opp å få beholde datteren din.

 

lykke til videre til både deg og emma. hun er heldig som har en mamma som deg!

[Kiwi med maispire]

Åhhh nå satt jeg med frysninger og tårer i øynene for det var et så kjempefint innlegg!*tørker tårene som kom*

 

Jeg vil rose deg for din fortid, hvordan du kom deg til der hvor du er i dag og for det andre er det kjempebra gjort av deg å legge det inn på denne siden:)

 

Slike som deg gir oss litt yngre en mer positiv innstilling:)

[Mamsen86]

Kjempe fint at du ville dele dette! Skulle virkelig ønske at jeg var like tøff - å kunne fortelle om alle mine spøkelser som jeg har i skapet!

Du er en tøff jente - det skal du ha! Og sikkert en fantastisk mor!!!

 

Klemmer fra oss <3

[Teltpluggen]

Kjempebra innlegg! Du er en av dem som gir oss yngre et mer positivt syn på svangerskapet og livet! Masse skryt til deg for å ha klart det og takk for et knallbra innlegg!

[samboer87]

Jeg bøyer meg dypt i støvet for at du fortalte din historie..du skal virkelig være kjempestolt av deg selv og lille emma er heldig som har deg som mor:) #stoor klem# Ble helt rørt her jeg...får litt futt til å klare dette selv tross en god del problermer!!

 

tusen takk:)

[Gjest Riga & hippiesnulla 14.10.06]

Jeg begynte også å gråte da jeg leste dette...kjempebra at du deler din historie, og gir oss andre et håp!:-)

 

Jeg har ikke gått igjennom så mye som du har, men jeg sliter psykisk også. Det kunne ha gått riktig så galt hadde jeg ikke blitt gravid,- fant trøst i alkohol og hasj, og kunne sikkert ha begynt på hardere stoffer hadde jeg hatt tid på meg. Men jeg slutta altså tvert da jeg blei gravid, men i stedet blei jeg voldelig, og sliter fremdeles med angst!:-/ Har bedt om hjelp dritlenge, men bare blitt henvist videre av alle sammen. Men nå ser det heldigvis ut som jeg endelig har blitt henvist til riktig sted (begynner med samtaler på poliklinikk i januar...da har det gått over 13 måneder fra jeg først ba om hjelp!)

 

Å ha en baby inni magen gjorde også at jeg slutta å kutte meg selv...det blei så rart etter at jeg begynte å kjenne de første sparka,- fikk så dårlig samvittighet. Også samvittigheten min som gjorde at jeg slutta å tenke på selvmord...kunne jo ikke gjøre noe vondt mot babyen. Og da snulla endelig kom ut, så slutta mareritta mine som jeg har hatt i 2 år...dessverre er de litt tilbake nå sammen med tanken om kutting og selvmord, men i går (da jeg var kjempelei meg) så smilte snulla så mye at jeg blei lykkelig inni meg,- er så lenge siden jeg har kjent lykke! Så nå som jeg skal begynne med samtaler samt at snulla smiler bare mer og mer så tror jeg at jeg skal bli kvitt det negative en gang for alle! Derfor er det så flott å høre sånne positive historier!:-) Gratulerer til deg for å ha greid det!

 

Stor klem tilbake!

[Gjest]

Hei og hå igjen!

 

Så fint at dere satt pris på innlegget mitt :-)

 

Noen ganger så kan jeg sette meg ned og reflektere litt over livet mitt, og da jeg tenker tilbake på hvordan jeg har levd, så blir jeg så takknemlig for livet jeg har nå.

Og stolt over at jeg klarte det!

 

Jeg hadde/har en veldig god kamerat, som gikk i klassen min imange år, og som desverre også havnet på skråplanet, vi var på kjøret sammen en god stund. Han og kjæresten hans fikk barn 2 mnd før meg, og alle håpet det skulle bli hans redning også, han sa selv at han skulle ta seg sammen og skjerpe seg da barnet kom, men desverre klarte han ikke det...

 

Nå idag sitter han i fengsel og er storkriminell... Vurdert livsfarlig for samfunnet... Jeg tenker at om ikke jeg hadde hatt Emma, ville jeg også vært der han er idag. Heldigvis er jeg ikke :-)

 

Til Riga & hippiesnulla 14.10.06:

 

Det er flott at du har bedt om hjelp, og det er en skam at det skal ta så leng tid å få det, men desverre er det sånn det J**** systemet fungerer, alt for mange trenger så sårt den hjelpen, men Norge har ikke ressurser til å hjelpe alle sammen.

 

Jeg fikk en smell da Emma var ett år gammel, hvor jeg kuttet meg, og fikk tilbake "kicket" ved å kutte meg. Så holdt jeg meg over "vannet" en lang stund, før jeg på nytt kuttet meg i våres, da havnet jeg på sykehus i 4 dager med alvorlig infeksjon, og fare for amputasjon...

 

Da fikk jeg en tankevekker, og gikk til legen og ba om hjelp, hun sendte henvisning, men jeg har aldri hørt noe fra psykiateren... Hadde en skikkelig nedtur nå i november, var på nippet til å forlate alt, men Emma var dråpen som holdt meg tilbake, og bare det at jeg var så nære på skremte meg så forferdelig at jeg tok kontakt med barnevernet og ba om hjelp til psykolog, det gikk to dager, så fikk jeg psykolog...

 

Så nå er jeg i gang jeg også :-) Jeg trodde en stund at jeg skulle klare alt dette helt på egenhånd, men skjønner nå at det ikke bare er å legge en fortid bak seg, den må snakkes bort, ikke ties bort...

 

Jeg håper du får riktig hjelp nå, og at du vil få det godt med deg selv i fremtiden!

 

Om du har lyst til å legge meg til på msn, så må du gjerne gjøre det, om du vil snakke litt, eller dele noen erfaringer :-)

Adr er: [email protected]

 

Klem fra meg!

[Gjest Riga & hippiesnulla 14.10.06]

Tusen takk for svar, *mamma'n til emma*!:-)

 

Har lagt deg til på msn, så jeg håper vi snakkes der.

 

GOD JUL!!!

[Gjest MammaTil2 & LynVingen]

Ble litt rørt nå. Synes du skrev et kjempeflott innlegg, eller det jeg egentlig mener er at jeg synes du har gjort en kjemeflott jobb med degselv - du vet sikkert at du har gjort noe som mange ikke klarer, og at du skal være stolt av det du har oppnådd. c",)

 

God Jul videre mamma'n til emma!

[Gjest]

Takk for det MammaTil2 & LynVingen :-)

 

Jeg er veldig glad for å ha klart det, men jeg bare følte det på meg da jeg fant ut at jeg var gravid, at dette ville jeg klare, og jeg elsket henne fra dag en i magen!

 

Desverre fikk jeg ikke så mye støtte, men idag ser de jo at jeg har klart det, og tror mange i familien er glad for at jeg fikk henne, da de ser at hun faktisk har reddet meg fra et rushelvete!

 

God jul videre til deg og dine også :-)

[Gjest]

Vær stolt av deg selv, kjempestolt ! ALDRI la noen fortelle deg hva du kan og ikke kan !!